De urokkelige jordbruksforhandlingene

Visste du at hver kilo sauekjøtt sponses med over 100 kroner fra våre skattepenger? Er det sant at man «ikke kan dyrke noe annet enn gress» i Norge? Hvorfor er det lov å avle landbruksdyr som knapt kan stå på beina, selv om dyrevelferdsloven krever at dyr skal være «sunne»?

For mange er jordbrukspolitikk, jordbruksforhandlinger, og terminologien rundt det vanskelig å forstå. Men norsk jordbrukspolitikk bør ikke være noe kun næringsorganisasjoner og landbrukspolitikere skal styre med. Vi bør alle ha en mening om hvordan vi produserer mat i Norge. For matproduksjonen er noe av det som påvirker naturen, dyrene og oss selv aller mest.

Regjeringen styrer oss mot stupet

Nå har stortinget igjen godkjent årets jordbruksavtale – uten å innse at den eksisterende jordbrukspolitikken styrer oss rett mot stupet om ikke den endres. Det er bred faglig enighet om at redusert kjøttproduksjon er viktig for å bedre folkehelsa, naturmangfoldet og dyrevelferden, samt øke selvforsyningsgraden og styrke jordbrukets klimainnsats. Stortinget ønsker også mer satsing på plantebasert mat. Men når den delen av budsjettet som kan sørge for dette behandles, forholder de seg likevel tause.

Selv om de siste jordbruksoppgjørene har «satset» på frukt- og grøntproduksjon, så uttaler Gartnerhallen at «jordbruksavtalen ikke er egna til å skape forutsigbarhet og opprettholde produksjonen i grøntnæringa». Norske Felleskjøp etterlyser en «vekst- og innovasjonsstrategi» for plantebaserte ferdigprodukter basert på norske råvarer. Samtidig vet vi at flere ønsker å spise mindre kjøtt.

Jordbruksavtale på autopilot

Stortinget bør rulle ut en konkret og ambisiøs jordbrukspolitikk, som i større grad lytter til hva som rører seg i befolkningen. Men per i dag går jordbruksavtalen på autopilot. Som Elisabeth Morthen i Gartnerhallen sa under høringen av jordbruksoppgjøret: «Vi vet alle at avtalen blir stående slik den er». Flere Stortingspolitikere har uttalt at det blir sett på som «nesten upassende» å foreslå endringer i jordbruksavtalen. Nå har vi til og med en landbruksminister som ikke vil diskutere Stortingets jordbrukspolitikk i Stortinget fordi hun «har så stor respekt for forhandlingsinstituttet».

Men ikke bare er det Stortingets rett å både diskutere og endre jordbrukspolitikken, det er deres plikt. Og det er en plikt å sørge for at jordbrukspolitikken senker belastningen på dyr og miljø. I dag bygger landbrukspolitikken opp rundt gamle myter. De som tar til orde for kjøttkutt fremstilles som en trussel mot «den norske bonden», til tross for at satsing på å dyrke mer matvekster er en av de viktigste måtene å styrke norsk landbruk på. Ingen tjener på å sette «forbrukeren» opp mot «bonden», allikevel gjøres det systematisk både i næringen og politikken. Vi trenger politikere som tør å ta et oppgjør med det eksisterende landbruksetablissementet, og sikre forbrukermedvirkning i politikken. Når fellesskapets penger brukes til å subsidiere kjøttproduksjon som går ut over klima, natur og dyr, og opprettholder produksjon av varer vi bør spise mindre av, sier det seg selv at det er tid for endring.

Vi kan og bør dyrke mer planter direkte til menneskemat i Norge. Vi kan og bør redusere kjøttproduksjonen for miljøets og dyrenes skyld. Det er absurd at en av de viktigste postene på statsbudsjettet – den som bestemmer hva slags mat vi skal produsere og hvordan den skal produseres – behandles som noe ingen andre enn kjøttbransjen og landbruksbyråkrater har noe med. For at vi skal kunne få bukt med klima- og naturkrisen, hindre dyrelidelser, samt gå en bærekraftig fremtid i møte, trengs det en demokratisering av jordbrukspolitikken.

Kronikk av Marie Henriksen Bogstad, agroøkolog i NOAH og Siri Martinsen, veterinær og leder i NOAH,  på trykk i Aftenposten 21.07.2020

NOAH jobber for å stoppe lidelsene for dyrene i landbruket,
MEN VI TRENGER DIN HJELP.