Idyllen er så sterk at det er som om vi nesten glemmer at kjøttproduksjon ikke handler om å gi dyr et «godt liv». Den handler om å gjøre det lønnsomt å selge kjøtt.

Entusiaster blir lyriske når opplevelsen av biffmåltidet skal beskrives – og noen kvier seg heller ikke for hevde at man gjennom biffen får ta del i oksens kraft. Biff er noe man spiser når man skal ha «skikkelig mat». Men biffen, og kjøtt generelt, har ikke fått denne posisjonen helt uten hjelp.

Økt kjøttforbruk

Vårt kjøttforbruk øker. Det er ikke nødvendigvis fordi vi blir mer sultne, men som ledd i en velregissert utvikling. Opplysningskontoret for kjøtt – et bransjeeid reklamekontor med nesten statlig innflytelse – har oppmuntret nordmenn til å spise stadig mer kjøtt siden etterkrigstiden. Kjøttet skal ha «hovedrollen» i ethvert måltid, som bransjen selv uttrykker det. Det har sin pris – og en stor del av prisen betales av dyrene. En del kommer også vi selv til å måtte betale. For kjøttet innehar ikke bare «hovedrollen» på kjøkkenet, det har også fått hovedrollen i mindre smigrende sammenhenger.

«Miljørapportene slår i stykker bildet av den naturnære idyllen som man kjører forbi på vei til sine feriesteder – de jordfargede kukroppene som ligger på grønne enger og danner silhuetter mot himmelen. De spiser jo bare gress – kan det være så farlig?»

I 2006 kom FNs klimarapport om husdyrproduksjonen, «Livestocks Long Shadow» – de lange skyggene innbefattet 18 prosent av verdens drivhusgassutslipp. Her sto det at «husdyrproduksjonen bør være hovedfokus når man behandler problemer som jordødeleggelse, klimaendringer og luftforurensning, vannmangel og vannforurensning og tap av biodiversitet».

Kjøtt fra storfe topper listen over forbruk av ressurser som blant annet vann og energi. Eksempelvis kreves minst 15 000 liter vann og 12,8 kWh for å produsere én kilo storfekjøtt, mens det kreves bare 450 liter vann per kilo mais og 0,86 kWh per kilo belgvekster. I juni i år kom en ny rapport fra FN.

Vi må bort fra animalske produkter

Formuleringene er ikke til å misforstå – husdyrproduksjon, spesielt kjøtt- og melkeproduksjon, er et av to hovedområder som har «uproporsjonalt stor effekt» på planetens bæreevne, og konklusjonen er: «En vesentlig reduksjon i effekt vil bare være mulig med en vesentlig verdensomspennende forandring i diett, bort fra animalske produkter.»

Miljørapportene slår i stykker bildet av den naturnære idyllen som man kjører forbi på vei til sine feriesteder – de jordfargede kukroppene som ligger på grønne enger og danner silhuetter mot himmelen. De spiser jo bare gress – kan det være så farlig?
Dét kan det: Drøvtyggere produserer potente «drivhusgasser» når de fordøyer maten, og husdyrproduksjon betyr mange flere dyr på konsentrert areal enn det som er tilfellet med ville dyrepopulasjoner. Størstedelen av året blir også de samme kuene fôret med blant annet kraftfôr – som delvis kommer fra soyaproduksjon i tidligere regnskogområder.

«Det er vår produksjon av dyrene som skaper problemer, både for miljøet og for dyrene selv. Produksjonen tillater ikke glansbildet å vare lenger enn at det skal lime seg fast i hodet til sommerturistene.»

Hva har så landbruksministeren å si om de internasjonale miljørapportene? I sin egen klimamelding lanserer ministeren flere mulige veier til reduksjon av utslipp. Reduksjon av kjøttproduksjonen er ikke blant dem. Tvert imot kan vi «øke kjøttproduksjonen» i Norge, mener han. I stedet foreslår han: «Mer bruk av kraftfôr til erstatning for grovfôr og tilsetningsstoffer i fôret som skal redusere metandannelsen () fremføre kalvene raskere ved økt bruk av kraftfôr () øke ytelsen per ku.»

Den politiske viljen til å gjøre det ytterste for at kjøttproduksjonen skal fortsette med uforminsket volum, er stor. Men uansett sitter den kjøttelskende ministeren i miljøfella, for kraftfôr krever arealer og energi for produksjon – energi hvorav opptil 90 prosent forsvinner fordi dyrene må forbruke den for å leve.

FNs miljøanbefalinger

Sommerens bygderomantiske glansbilde er lettere å ta til seg enn FNs miljøanbefalinger – det ser så «riktig» ut med kua på enga. Og synet av dyr i grønt gress er heller ikke «feil» – for det er blant gress og skog de opprinnelige urkuene befant seg, og det er der kuer også helst vil være.
Det er vår produksjon av dyrene som skaper problemer, både for miljøet og for dyrene selv. Produksjonen tillater ikke glansbildet å vare lenger enn at det skal lime seg fast i hodet til sommerturistene. For kua varer det i noen få sommermåneder. Deretter forvandles tilværelsen til stillstand, hvor hun står bundet til veggen med elektrisk bøyle over ryggen – for å styre hvor hun gjør fra seg. Hun kan verken snu seg eller legge seg normalt.

Den lovpålagte beitesesongen er et tegn på at vi erkjenner kuenes behov for frisk luft, grønt gress og flokkliv. Det faktum at vi fratar dem dette i størstedelen av deres liv, er tegn på at erkjennelsen ikke stikker dypt.

«Den lovpålagte beitesesongen er et tegn på at vi erkjenner kuenes behov for frisk luft, grønt gress og flokkliv. Det faktum at vi fratar dem dette i størstedelen av deres liv, er tegn på at erkjennelsen ikke stikker dypt.»

Hvordan det oppleves å gå fra fri bevegelse til ikke å kunne ta ett normalt skritt, fra å leve sammen med flokken til å stå isolert, fra jord og gress til betong og plastmatte – det vet bare kuene selv.

Hva vi kan få erfare hvis vi vil, er at kyr også har forutsetninger for følelser som savn, tilfredshet, frustrasjon og forventning. De kan danne livslange bånd til andre kuer, glede seg over mentale utfordringer, og de har svært god hukommelse. Men som det står i Stortingsmeldingen om dyrevelferd: «Storfeets kroppsspråk og øvrige signaler kan være vanskelige å oppfatte for mennesker.» Mens vi fryder oss over glansbildet og forestiller oss at norske dyr har det bra, er kuenes virkelighet omgjort til usynlig lidelse bak landets låvevegger.

«Gjennomsnittlig produserer norske kuer cirka 7000 liter melk i året med fare for sykdommer på grunn av overbelastning – likevel er det ikke en dråpe til overs til deres egen kalv.»

75 prosent av norske «kombinasjonskuer» – de som vi både tar melk og kjøtt fra – lever i nevnte båsfjøs. 25 prosent lever i det som kalles løsdrift – et areal hvor store deler kan være spaltegulv, hvor de kan gå noen skritt, men ikke har nevneverdige muligheter til naturlig adferd. Disse kuene er sannsynligvis ikke blant de man ser på engene – løsdriftsfjøs har per i dag tillatelse til å holde dyrene inne hele livet.
Inne lever også mange kalver og okser – de vokser opp i binger med spaltegulv og opptar et par kvadratmeter i areal hver. Snart etter at kalvene er født tas de fra moren og lever sine første dager eller uker i binger enkeltvis.

Gjennomsnittlig produserer norske kuer cirka 7000 liter melk i året med fare for sykdommer på grunn av overbelastning – likevel er det ikke en dråpe til overs til deres egen kalv. Speddyrene fôres med melkeerstatning. De får dårlig immunforsvar, diaré- og luftveissykdommer, og utvikler stereotyp sugeadferd og et umettelig kontaktbehov. 25 prosent av norske kyr er ammekyr. De har kalvene hos seg, siden det kun er kjøttet man er ute etter.

Om vinteren står ofte dyrene i binger eller låverom – de er ikke bundet, men de har heller ikke frihet. Noen kyr går ute hele året. Det kan være et bedre liv, men kan også bety en sparsom luftegård som knapt gir dyrene større bevegelsesfrihet enn livet i binge. De som ikke tilbringer livet i slike gårder, slippes som melkekyrne på beite i sommermånedene.

«Etiske produkter»

For de økologiske kyrne er det enda noen justeringer i regelverket: Dyr som går i låvedrift skal slippes ut om sommeren, de som står på bås skal også i luftegård to ganger i uka om vinteren. Men de økologiske kuene illustrerer konflikten mellom økt hensyn til dyrs behov og økt etterspørsel etter «mer etiske» produkter: Snart etter at Stortinget i 2003 hadde vedtatt at alle landets kuer skulle slippe båsdrift om 20 år, satte landbruksministeren i gang med å reversere vedtaket.

Én av begrunnelsene var at man ønsket en økning i antall økologiske gårder – og man ville ikke ha en «flaskehals» av strengere dyrevernregler i veien. Det ble besluttet å stenge både de konvensjonelle og de økologiske kyrne inne i bås, for at det økologiske regelverket skulle kunne trone i sin fortreffelighet på toppen.

Avviklingen av båsdrift ble utsatt til 2034, og det ble innført et unntak for besetninger med under 35 dyr – hvilket innbefatter de aller fleste kombinasjonskuer i Norge.

Enten de er kombinasjonskuer eller ammekuer, konvensjonelle eller økologiske, kalver eller voksne – på slakteriet ender de alle. De blir drevet opp på lasteplanet, og døren lukkes bak dem. I slaktebilen står de tett i tett og prøver å holde balansen mens uroen bygger seg opp. På slakteriet drives de ut, inn i metallganger uten fluktmulighet – halen vris rundt ved roten for å få dem til å gå. Det er smertefullt, men det er en form for vold som ikke umiddelbart synes – før huden er dratt av og man ser bloduttredelsene der halen har vært.
De flakker med blikket, de rauter. De prøver å gå bakover i stedet for fremover når de nærmer seg fikseringsboksen hvor de skal skytes. De vil ikke gå inn et sted hvor det ikke allerede står et dyr. Men midlene til å få dem fremover er alltid overlegne. I sine siste øyeblikk er de ute av stand til å bevege seg. Flere av dem prøver likevel, prøver å klemme hodet ut av det altomsluttende metallet.

Ignorante holdninger og dyrenes lidelse

«Matdyr». Denne sekkebetegnelsen som vi så ubesværet trekker over hodet til en rekke arter, gir vi oss selv blankofullmakt til ikke å ta hensyn til deres behov. «De er jo matdyr» blir lagt på bordet som et selvstendig argument for hvorfor mer lidelse kan tolereres i behandlingen av de dyrene vi har utpekt som selskap for våre kokte poteter heller enn selskap for oss selv.

Vi tåler mye når det gjelder kjøttproduksjonen. Vi tåler at dyr lider og dør. Vi tåler ekstrem ressurssløsing. Vi tåler at naturen tar skade. Vi tåler våre egne livsstilssykdommer. Ikke bare tåler vi, vi har også lav toleranse for kritikk av kjøttproduksjonen – vi kommer den gjerne til unnsetning og forsvar. En reell debatt om etikken bak biffen burde vi likevel tåle. Spørsmålet er om kjøttproduksjonen tåler det.

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen på trykk i Morgenbladet 02.07.2010