Tonen reflekterte måten visse dyr omtales på; hvor ofte har man ikke sett hylende griser fremstilt på en “humoristisk” måte? Hvorfor er hylende, redde griser morsomt? Hylende, redde hundevalper vekker ikke latter, men medfølelse. Er det slik at vi skal lære forakt gjennom latter, lære hvilke dyr vi ikke tar alvorlig uansett hvor vondt de måtte ha det? Noen dyr klassifiseres som ”matdyr”, men dyrene som utnyttes i kjøttproduksjonen er ikke ”til for å bli skinke”. Også disse dyrene har egne interesser og eget livsønske. En gris´ redsel er like reell som en hunds redsel, eller vår egen redsel.
NOAH reddet en gris
Saken om “Knerten” var en av disse sakene hvor dyrs død ufarliggjøres gjennom humor. Men så skjedde noe uventet; NOAH fikk kjøpe fri grisen – han ble ikke tatt livet av, men skulle få leve uten å bli brukt for menneskers formål. Dette satte sinnene i kok hos flere kommentatorer, deriblant Aftenpostens Pål Hagesæther. Kunne ikke NOAH drive med noe annet enn å kritisere drap av dyr for kjøtt, lurte Hagesæther, og mente at siden mennesker “alltid” har utnyttet dyr burde vi fortsette med det. Han vil helst at NOAH ikke skal stille for mange spørsmål ved gamle vaner, slik som å sperre inne dyr, utsette dem for lidelse og ta livet av dem for smakens skyld. Det var “bare en gris” NOAH reddet, hva var vitsen med å gjøre noe som helst for en gris?
Kommentatorenes reaksjoner viste at det å ta et dyr fra en lavstatus-kategori, ”slaktedyr”, og over i en kategori med høyere status, ”familiedyr”, rører ved grunnmuren i vår behagelige fornektelse av lavstatus-dyrenes behov. Men enten vi liker det eller ikke – alle dyr er egentlig i samme kategori som oss selv når det gjelder de viktigste egenskapene; evne til å sanse og vilje til å leve.
NOAH jobber hardt for å stoppe lidelsene for dyrene i landbruket, men vi trenger din hjelp. Støtt arbeidet vårt videre ved å bli månedsgiver i NOAH!
Innlegg skrevet av NOAHs leder Siri Martinsen som svar til Pål Hagesæther, publisert i Aftenposten november 2008
