– fra fugleunge til fysiologisk katastrofe
Fjørfenæringen vil gjerne ha oss til å tro at døde kyllinger på bordet, hører påsken til. Men bak reklamens små gule påskekyllinger, skjuler det seg en næring som påfører dyr både smerte, sykdom og fysiske handikap før de sender dem i døden bare 6 uker gamle.
Livet kyllingene var ment for
De som har vært så heldige å se en høneflokk som lever sitt liv etter eget hode, får et godt inntrykk av hønas naturlige adferd slik den har utfoldet seg gjennom jungelhønene. Skogen er hønas egentlige element. Det er livet som jungelhøne kyllingene er ment å vokse opp til.
Helt fra sin første levedag er kyllingen et sosialt dyr, helt avhengig av mor, og det hun lærer ungene om å klare seg i verden og kommunisere med andre høner. Allerede når kyllingene ligger i eggene, kommuniserer hønemor og kyllinger. Klagepip høres fra egget hvis kyllingen inni har problemer. Hønemor vil da snu på egget til en bedre stilling, og selv komme med beroligende klukking. Når høna legger egg, drar hun bort fra de andre hønene og finner et skjermet sted hvor hun kan lage rede. Hun følges gjerne av hanen, som omsorgsfullt passer på. Villhøns verper en serie på 10-15 egg, ett egg pr. dag; så ruger hun i ca 21 dager. Hanen passer også på høna i denne perioden, mens hun ikke kan vagle seg i sikkerhet om natten.
Høner som har kyllinger holder seg litt for seg selv og klukker og lokker på barna. Kyllingenes vandringer sammen med høna er essensielt for å lære hvordan de skal ta seg frem i reviret. Ved fare kommanderer høna kyllingene under sine vinger. Etter 12 uker sammen med mor, danner kyllingene en egen flokk som ikke blander seg med andre. Når de er ca. 18 uker, inntar de sin plass i de voksnes flokk. En flokk består av en hane og ca. 5-20 voksne høner, i tillegg til et kull kyllinger. Hver flokk har sitt eget revir på 30 til 140 m i diameter. Flokken holder seg samlet. De begynner sine aktiviteter i grålysningen, pusser seg og starter sin leting etter mat. De bruker mye tid på å sparke og hakke i jorda etter gode matbiter. Ut på dagen flyr de opp i et tre for å hvile og vagler seg sammen. De tar også felles sandbad og pusser hverandre – noe som styrker samholdet i flokken. (Jensen,1993; Børresen, 1994)
Livet som ”produksjonsenhet”
Kyllinger “produseres” etter samme prinsipp over hele Europa, og det er også de samme rasene som brukes i Norge og andre Europeiske land. Behandling av kyllinger på klekkeriet er hårdhendt og samlebåndsmessig. De fødes i kasser i et klekkeskap – her er det liten plass, og ingen hønemor å ty til. Kyllingene møter aldri en voksen høne. De har dermed ikke noe voksent dyr å lære av – de har kun andre kyllinger som er like erfaringsløse som de selv. Under naturlige forhold vil kyllingene søke trygghet hos mor til de er 12 uker. Broiler-kyllingene er uten foreldredyr i hele sitt 6 uker lange liv. Kyllinger i frihet som har en mor, er stille, unntatt når de mister mor av syne. Kyllinger i broiler-produksjon piper konstant de første dagene – et kalle-rop etter mor. (Børresen, 1994)
Kyllingene fraktes til produsenten, og plasseres i et låvebygg. Når kyllingene er “slakteklare” etter 5-6 uker er det svært trangt om plassen – 24 kyllinger per kvadratmeter. Dette fører til at dyrenes adferdsmønster og mulighet til å bevege seg blir meget skadelidende. (EU Scientific Commitee on Animal Health and Animal Welfare, 2000) Kyllingene får aldri oppleve dagslys. Det er manipulert lysregime, rettet inn på at dyrene skal spise mest mulig og legge på seg fortest mulig. Den konstante etingen de er blitt motivert for, går ut over søvnbehovet deres. (EU SC, 2000). Kyllingene utvikler seg ikke normalt, og miljøet de lever i er lite stimulerende.
Før transport til slakteriet blir kyllingene ”plukket”. Manuell ”plukking” er vanlig, og går ut på at ”plukkeren” bærer ca. fire kyllinger etter beina, i hver hånd. Dette kan føre til bl.a. strekk- og bruddskader på fuglene, og er i seg selv en smertefull påkjenning for det allerede gebrekkelige skjelettet. Maskinell ”plukking” med maskiner som skuffer dyrene opp fra gulvet, har blitt skrytt opp av næringen, men også maskinell ”plukking” gir skader på dyrene. (EU SC, 2000)
«Kyllingene fraktes til produsenten, og plasseres i et låvebygg. Når kyllingene er “slakteklare” etter 5-6 uker er det svært trangt om plassen – 24 kyllinger per kvadratmeter. Dette fører til at dyrenes adferdsmønster og mulighet til å bevege seg blir meget skadelidende.»
Kyllingene transporteres i kontainere. Hver kontainer har 12 skuffer som rommer et tyvetalls kyllinger. Transport medfører stress som følge av trengsel, overoppheting, nedkjøling, tørst etc. Transporten i seg selv oppleves av dyrene som ubehagelig. (Austin, 1996) Et ekstremt utrykk for denne stresspåkjenningen er dødsfall: Tall fra Statens næringsmiddeltilsyn viser at omlag 50 000 fjørfe dør hvert år på vei til slakteriet. På fjørfeslakterier henges levende fugler opp etter beina på samlebånd, noe som innebærer sterke smerter. (Gentle & Tilston, 2000) Fuglene skal gjøres bevisstløse ved at de føres inn i et strømførende vannbad, av samlebåndet. Bedøvelsesprosessen medfører stor fare for at enkeltdyr ikke bedøves, men istedet påføres elektrisk skjokk i vingene. Etter strøm-badet, blir dyrenes hals kuttet av en automatisk kniv. Denne kutter ca. en hals i sekundet. Slakteriarbeiderne arbeider på akkord.
En fysiologisk katastrofe
Kyllingene er ennå bare små fugleunger når de slaktes – allikevel har de nådd en vekt på nesten dobbelt så mye som den vekten en urhøne ville oppnådd som fullt utvokst. Dagens kyllinger oppnår denne vekten tre ganger så raskt som ”produksjonskyllinger” i 1925. (EU SC, 2000) Den norske dyrevernloven sier: ”Det er forbudt å endre dyr sine arveanlegg … dersom dette gjør dyret uskikka til å utøve normal adferd eller påvirker fysiologiske funksjoner i uheldig lei; dyret blir påført unødig lidelse; endringen vekker almenne etiske reaksjoner.” Broilerproduksjon oppfyller alle disse kravene til ulovlig avl…
«Sudden Death Syndrom er betegnelsen på plutselig død hos store rasktvoksende kyllinger, som ellers ikke viser sykdomstegn. Denne sykdommen tas av næringen som et tegn på at dyrene ”vokser godt” – noe som de ser som ønskelig.»
Broilerproduksjonens krav til sterk og rask vekst medfører knokkelsvakhet (Berg & Sanotra, 2001; Kestin et al, 1992; Julian, 1998). Svenske undersøkelser viser at bare 36,5% av fuglene hadde helt normale bein. 14,9 % hadde alvorlige beinlidelser, slik at de p.g.a. smerte hadde vesentlig bevegelseshemming. (Berg & Sanotra 2001) Kyllinger med beinproblemer foretrekker mat med smertestillende medisiner i, noe som viser at de har konstante smerter. (EU SC, 2000)
Perosis er en vanlig beinlidelse som rammer dyr med rask vekst. Fuglene blir invalide fordi en ledd-deformasjon får achilles-senen ut av sporet, og beinet vris i stadig større grad. (Schaller, 1996) Tibial dyschondroplasi er også en hyppig forekommende lidelse forbundet med rask vekst. Sykdommen skyldes at kyllingene vokser fortere enn de klarer å oppta næringsstoffer. Metabolismen kommer ut av balanse, og benstrukturen skades pga næringsmangel. Sykdommen ender ofte i lammelse. (Schaller, 1996) Nyrelidelser, avmargring og uttørking er ofte en følge av beinlidelser. Dyrene får ikke i seg nok mat og vann, fordi de ikke klarer å bevege seg bort til den. Dyrene dør regelrett av sult. (Schaller, 1996)
«På fjørfeslakterier henges levende fugler opp etter beina på samlebånd, noe som innebærer sterke smerte.»
Etseskader er en annen følge av invalidisering. Kyllingene blir gjerne liggende på brystet, pga den store kjøttmassen i dette området, og de svake beina. Strø med urin og avføring etser liggesår i brystet til fuglene. Etseskader under føttene er også vanlig. Slike hudskader har økt i omfang fra 1,4 % i 1969 til 34,5% i 1988. (EU SC, 2000)
Væskeopphopning i buken er en følge av at organene ikke makter den enorme veksten i kjøttmengden på dyret. (Gregory & Austin 1992) Lungene klarer ikke å transportere nok oksygen til det raske stoffskiftet. Hjertet klarer ikke å pumpe nok blod ut i de store forvokste kroppene. Fuglene utvikler dermed store væskeansamliger som presser på i buken. De får en bredbent og anstrengt vraltende gange, og dør liggende på siden. (Schaller, 1996)
Sudden Death Syndrom er betegnelsen på plutselig død hos store rasktvoksende kyllinger, som ellers ikke viser sykdomstegn. Denne sykdommen tas av næringen som et tegn på at dyrene ”vokser godt” – noe som de ser som ønskelig. I Danmark har sykdommen derfor vært kalt ”velferdssyken”. Selvsagt har den ikke noe med god velferd å gjøre. Heller tvert imot – da årsaken er stoffskifteproblemer. Dyrene gir fra seg et skrik, og dør i et hurtig krampeanfall. Også i dette tilfellet har ikke hjertet klart å pumpe nok blod til organene, som viser varierende blodfylde. Dødeligheten kan ramme opptil 5% av flokken. (Schaller, 1996) Selv om dyrene dør i løpet av noen minutter, mener man at sykdommen medfører lidelse. (EU SC, 2000) I Storbritannia dør 12 prosent av fuglene av sirkulasjonsforstyrrelser – det utgjør 72 millioner dyr. (Gellatley, 1996)
«Kjøtt-produsentene vil tjene mest mulig. Dyrene som man tar kjøttet fra, utsettes for lidelse og mangelfull livskvalitet som følge av dette.»
Foreldredyrene må nødvendigvis bli eldre enn sine barn. De blir da også tyngre. Hvis kyllingene har lett for å få deformerte skadde ben p.g.a. vekten, er dette en enda mer overhengende fare for de voksne dyrene. Avlsdyrene blir derfor sultefôret, for at bena ikke rett og slett skal knekke. Dette fører igjen til at dyrene blir aggressive og frustrerte. (Savory et al, 1993) Dyrevernloven sier at dyreeier plikter å sørge for at ”dyret får nok og godt nok fôr og vann”. Sulting av broiler-foreldrene er enda et lovbrudd næringen gjør seg skyldig i.
Kjøttproduksjon er drevet ut i fra et mål om å produsere mest mulig kjøtt med minst mulig innsats. Kjøtt-forbrukerne vil ha billig kjøtt. Kjøtt-produsentene vil tjene mest mulig. Dyrene som man tar kjøttet fra, utsettes for lidelse og mangelfull livskvalitet som følge av dette. Deres ønske om å leve et liv etter sin natur neglisjeres p.g.a. menneskers ønske om bestemte smaksopplevelser. Er det virkelig verdt det? For den som tar hensyn til dyrs ønsker og behov, burde ikke veien til å velge vegetarisk være lang…
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2002.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
Kilder
- «Travel sickness in pigs and sheep», Veterinary Record, vol. 139 no. 23, Austin, (1996)
- «Kartlägging av förekomsten av benfel hos svenska slaktkycklingar – em pilotstudie,» Svensk Veterinärtidning, 53;1, Berg and Sanotra, (2001)
- «Kjøtt, forbrukeroppfatninger og offentlig debatt», SIFO rapport nr. 3, Bjørkum, (1997)
- «Kunsten å bli tam», Gyldendal, Børresen, (1994)
- «The welfare of chickens kept for meat production EU» Scientific Committee on Animal Health and Animal Welfare, (2000)
- «The Livewire guide to going, being and staying veggie», The womens Press, Gellatley, (1996)
- «Nociceptors in legs in poultry: implications for potential pain in pre-slaughter shackeling», Animal Welfare vol. 9 227-237, Gentle and Tilston, (2000)
- «Causes of trauma in broilers arriving dead at poultry processing plants»,Veterinary Record, 131:501-503, Gregory and Austin, (1992)
- «Dyras Adferd», Landbruksforlaget, Jensen, (1993)
- «Rapid growth problems: Ascites and sceletal deformities in broilers», Poultry Science, 77:1773-1780, Julian, (1998)
- «Leg weakness in broiler chickens, a review of studies using leg gait scoring, Proceedings of the 9. European poultry conference», Glasgow, 203-206, Kestin, (1992)
- «Vi kaller det utvikling», Norsk Liga for Dyrs Rettigheters forlag, Klungsøyr, (1991)
- «Om maskinell plukking», Poultry Science, 77:1794-1797, Lacy and Czarick, (1998)
- «Hold av verpehøns og slaktekylling», Landbruksdepartementet, Rådet for Dyreetikk, (1996)
- «Assessment og hunger in growing broiler breeders in relation to a commersial restricted feeding program», Animal Welfare 2: 131-152, Savory, (1993)
- «Kompendium i fjørfesykdommer», NVH, Schaller, (1996)
