Arvesynden

Forlegger Arve Juritzen er en dreven businessmann, og hans vennerike facebookside brukes for det meste til bokpresentasjoner fra Juritzen Forlag. En personlig melding hadde han ikke postet siden juni, da han ønsket “God midtsommer” med et bilde av vinglass på svaberg.

Men 10. oktober måtte bokreklamene vike for et ganske annet bilde – en plastinnpakket grisunge med meldingen: “Jeg har vært og handlet mat. I en helt vanlig frysedisk i en helt vanlig butikk lå dette!! Er det mulig!!?? Jeg blir vegetarianer!”

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Mange var enige – en dyreunge hører ikke hjemme i en frysedisk. Men mange benyttet også sjansen til å karre seg opp på nærmeste høye hest; “visste ikke Juritzen at kjøtt kom fra dyr?” Saken nådde mediene – og var også grunnen til at NOAHs Ark inviterte seg selv på intervju hos forlagssjefen en uke senere. Denne mannen som lever av å selge ord – hvordan veide han sine egne da han satte lys på vårt motsetningsfylte forhold til dyr på en provoserende direkte måte?

“Alt var feil – den var hel, plastinnpakket, med et stivnet “smil” og den lå der og “tittet” over kanten.”

-Bildet av grisungen var helt spontant – jeg var i butikken og så plutselig at grisen lå der, og syntes det rett og slett var frastøtende. Alt var feil – den var hel, plastinnpakket, med et stivnet “smil” og den lå der og “tittet” over kanten. Jeg innrømmer at jeg er blant dem som synes det er greiere å late som jeg ikke vet hvor kjøttet kommer fra, når jeg spiser det. Og jeg synes selv det er en dårlig holdning.

Man er distansert fra dyrene, og klarer dermed å kjøpe og spise dem. Det blir overraskende å se et dyr i frysedisken. Jeg postet bildet fordi det plutselig var et ansikt som lå der, et dyr man kunne relatere seg til. Men titter man seg rundt i butikken så er det jo nettopp der dyrene er – overalt, sier Arve Juritzen som på ingen måte fikk en «oppdagelse» ved å se grisen. Det fortalte også hans Facebookstatus tre dager senere:

“Jeg har reagert på det å ha et dyr på tallerkenen siden jeg var barn.”

“Jeg har vokst opp på landet med matproduksjon på alle kanter. Mest frukt og grønt, men med en mor som jobbet på et slaktehus. Jeg vet hvordan mat blir til. Jeg har i flere perioder vært vegetarianer, og jeg spiser nå lite kjøtt. Dette skyldes først og fremst at jeg på slakteriet så hvordan levende dyr blir omgjort til alt fra lungemos til indrefilet. Å se små nyfødte grisebarn (alle vet hva ordet pattegris betyr) som slaktes og pakkes i plast gjør inntrykk. Derfor reagerte jeg på griseliket i matbutikken, og jeg kan garantere alle at pattegrisen IKKE smilte! Ordet lam, høres så uskyldig ut, og uskyldige er utvilsomt sauebarna…”

– Jeg har alltid syntes det var vanskelig å spise kjøtt når du kan se at det har vært et levende dyr. Til og med fisk synes jeg var ille fordi man så tydelig at det hadde vært noen. Grilling av ribbein var absurd for meg – det så ut som en hund på grillen. Jeg har reagert på det å ha et dyr på tallerkenen siden jeg var barn. Og da jeg var ti år og moren min begynte å jobbe på slakteri, fikk jeg virkelig vite ting som ikke øker lysten på kjøtt. Etter det var det mye som rett og slett ikke var aktuelt å sette på bordet lenger – lungemos f.eks. Når hun så hva de puttet i den ble det slutt; absolutt alt fra et dyr som man egentlig ikke skal spise, det var nærmest slik at det som ble skrapt opp fra gulvet endte i lungemosen.

«Mesteparten av det vi eter er dyreunger, og når man skjønner det – hvem vil egentlig fortsette å spise dem?»

Arve fremstår ikke som noen tilhenger av noe ledd i kjøttproduksjonen. Men så er det det siste leddet – spisingen. Etter å ha redegjort for sitt syn på dyrene, føyer han til i Facebook-posten: “Jeg har sviktet! Nå til dags gjør jeg som folk flest, velger det enkleste og holder meg for øynene. Jeg skammer meg!” Og nettopp dette opptar ham mye:

– Dette kommer til å bli et veldig forvirrende intervju og jeg kommer til å se ut som en idiot fordi jeg er inkonsekvent. Jeg kan ikke spise kjøtt som jeg ser er del av et dyr – men jeg spiser kjøtt som er kamuflert. Og et standpunkt skal følges av handling, synes jeg. Så jeg har veldig problemer med at jeg selv ikke gjør det jeg burde. Det å lukke øynene slik jeg gjør er en farlig holdning – og dum, og jeg skammer meg over det, sier han – igjen.

– Du kritiserer deg selv og sier at en holdning uten handling er lite verdt. Men du vil jo helst la være å spise kjøtt?

– Absolutt!

– Er ikke det bedre, tross alt, enn at man ikke synes det er noe problem ved måten vi behandler dyr i kjøttindustrien?

– Jo, det er kanskje det – og jeg sier takk for det!

– Så hva skal til for at du gjør det du egentlig vil?

– Det må bli lettere! På restaurant med en god kokk så synes jeg veganmat er fantastisk. Og det synes jo alle. Jeg har aldri hørt noen si “dette liker jeg ikke” om god veganmat – alle elsker det! Den eneste måten å få flere vegetarianere på, er å få flere gode vegetarvarer i butikken, synlig på hyllene, mye, bra og billig. Alt er plassert psykologisk i butikkene, i forhold til de varene de ønsker å selge mest av, og vegetarproduktene må ikke gjemmes bort i et hjørne der folk ikke går medmindre de går seg vill.

«Dette er Randy – min støtte-kontakt i vegetarmat, “my vegan coach!»

Jeg er sikker på at mange mennesker vil redusere kjøttforbruket sitt. Mange som jeg kjenner synes ikke det er hyggelig å se dyr i frysedisken. De vil helst ikke ha dyr på tallerkenen. Men det må bli lettere for dem å velge annerledes. Jeg vet det er en dårlig unnskyldning, men om den vegetariske maten presenteres mer rett i ansiktet på en, så har man et helt annet valg.

Tross sin stadige påpekning av egen utilstrekkelighet, har Arve gjort mer alvor av tilnærmingen til et kjøttfritt liv enn de fleste. For inn døren midt i intervjuet kommer Randy fra New York – Arves flotte venninne som introduseres slik:

– Dette er Randy – min støttekontakt i vegetarmat, «my vegan coach»!

Og det er nå intervjuet for alvor går over til å bli et kurs i hvorfor og hvordan bli veganer. Arve spør og Randy og jeg svarer – mest Randy. “Får man egentlig nok mat hvis alle spiser vegetarisk?”, spør Arve. Jeg mistenker at han egentlig vet svaret, men om han har glemt, vet iallefall Randy: “Man får mer – det ville ikke være sult dersom alle spiste vegetarisk, det er å bruke ressursene mye mer fornuftig.”

– Jeg unnskylder meg med at det tar mer tid å lage vegetarmat, sier Arve.

– Men det er jo så lett – det trenger ikke ta mer tid. Det er mange flere muligheter i norske butikker nå enn bare for få år siden, sier Randy.

Og jeg lurer på hvordan noen kan unngå å bli veganer med henne i hus…

– Nei, når Randy er på besøk så spiser jeg bare bra og dyrevennlig mat! Jeg føler meg aldri så frisk, kreativ og full av energi som i de periodene jeg ikke spiser kjøtt. Det er jo mye av tradisjonsmaten vår med kjøtt som egentlig ikke er god engang.

«Jeg føler meg aldri så frisk, kreativ og full av energi som i de periodene jeg ikke spiser kjøtt.»

– Som julematen – jeg synes nordmenn må få seg nye juletradisjoner som kan erstatte lutefisk, pinnekjøtt og de griseribbeina som jeg ikke husker navnet på…, sier Randy med medlidenhet i stemmen.

– Ja, julematen er en vits. Ingen liker den – men det er tradisjon, sier Arve.

– Er det tradisjon som først og fremst gjør at mange fortsatt vil spise mye kjøtt?

– Men jeg tror ikke egentlig folk vil spise mye kjøtt. Vi spiser mye kjøtt fordi vi spiser mye kjøtt. Det bare er slik. Kjøttet er billig og det presenteres rett i ansiktet vårt overalt. Det velges for oss. Og uten at den andre siden kommer frem: Tenk om vi hadde hatt kampanjer som viser hvordan kjøtt faktisk blir produsert og hva det fører til. Slik som med røykekampanjene som viser lunger fulle av tjære. Da ville man jo tenkt seg om – det handler om informasjon også.

«Hver gang jeg sier noe som dette i forhold til dyr, hører jeg en annen del av meg si “hold munn, du er bare dum, det er bare dyr!»

Hvis du er på et slakteri og ser hvordan dyrene reagerer, eller drar på en kyllingfarm og ser hvordan de har det, da ville mange mennesker sluttet å spise kjøtt. Men folk innser ikke hva et “lam” er – det er en dyreunge. Når man sier “mmm – lam!” så ser man ikke at det er en stakkars dyreunge som bare har levd noen måneder. Hva er en kylling? Det er en fugleunge som bare har levd i fire uker.

Mesteparten av det vi eter er dyreunger, og når man skjønner det – hvem vil egentlig fortsette å spise dem? Og hver gang jeg sier noe som dette i forhold til dyr, hører jeg en annen del av meg si “hold munn, du er bare dum, det er bare dyr!”

– Hvorfor?

– Jeg vet ikke. Jeg tror det er måten vi er oppdradd på. Jeg vokste opp med foreldre som slaktet gris. Faren min jaktet rådyr. Jeg klarte ikke spise de dyrene og syntes det var forferdelig. Jeg har aldri noensinne jaktet noe, jeg ser ingen grunn til å trykke på en avtrekker med mindre man er i fare selv. Men likevel har jeg et uavklart forhold til dyr – og kan ikke riktig stå opp for det jeg tenker om f.eks. kjøtt.

– Som om det er noen som sitter på skulderen din og sier at “slik er det bare”?

– Det er komplisert. Men jeg hater zoo, og har aldri likt sirkus med dyr. Dyreforsøk er det jo mange som er mot, pelsdyroppdrett er meningsløst, og hvalfangsten – behøver vi egentlig å drive med det lenger? Er det en viktig næring nå? Og så er det mitt eget scizofrene forhold til dyrene i kjøttindustrien…

«Jeg har aldri hørt noen si “dette liker jeg ikke” om god veganmat – alle elsker det!»

Men jeg ble glad for det store engasjementet bildet av grisungen vakte. Over 1000 mennesker delte bildet og mange kommenterte. Det var nok 50 % som syntes jeg var dum som ikke likte å se at dyr er mat, og 50 % som syntes det var flott at jeg postet bildet og oppmuntret meg til å bli veganer eller vegetarianer – eller ville bli det selv. Det viser en interesse der ute, kanskje fra halvparten av folk flest, som faktisk ønsker å velge annerledes.

– Hvilken stemme tenker du å lytte til – den som sier dette er dumt eller den som mener du er inne på noe bra?

Arve skrur seg i stolen som så mange ganger før når samtalen har handlet om å ta valg.

– Jeg vet ikke. Jeg har i flere perioder av livet mitt vært vegetarianer og praktisert faste. Det har vært flotte, kreative perioder, og når jeg blir pensjonist, da skal jeg i alle fall bli en sunn vegetarianer igjen, da har jeg tid, ler han.

Randy ler også:

– Vi poster en vegankake på din Facebookside imorgen!, sier hun.

– Det er for lett!, svarer Arve.

– Det må være en middag. Vi må lage middag med tre retter. Alle vet at man kan lage kake uten egg og melk. Folk trenger å høre om det de ikke tror at de klarer selv – en real, god veganmiddag som man blir mett av!

To dager etter postes hele tre private bilder på Arve Juritzens Facebookside: En forrett, en middag og en dessert – fulgt av teksten “100% uten kjøtt”. Kanskje er det Randys nye juletradisjoner vi ser. De møtes av flere hundre likes og mange positive kommentarer.

Det skal kanskje ikke så mye til før arvesynden slipper taket fra nakken?

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2014.