Årets jordbruks­­forhand­­linger

Hva er jordbruks­forhandlingene?

Jordbruksforhandlingene er årlige forhandlinger mellom Staten og jordbrukets organisasjoner, Norges Bondelag (NB) og Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS). Her forhandler Statens og jordbrukets forhandlingsutvalg om økonomien til den norske bonden for det kommende året. Det forhandler om markedsordninger, prisbestemmelser og fordeling av subsidier/tilskudd.

De årlige jordbruksavtalene er basert på Hovedavtalen for jordbruket som regulerer mulighetene for tiltak innenfor jordbruksforhandlingene.

Jordbruksavtalen skal legge til rette for å oppfylle Stortingets mål og delmål i jordbrukspolitikken^[1] Disse er: Matsikkerhet og beredskap, landbruk over hele landet, økt verdiskapning og bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser.

Jordbruksavtalen bestemmer hvilken pris bonden skal få for varene sine, hvor mye støtte jordbruket skal få og hvor disse pengene skal fordeles. Samtidig forhandles det over forskjellige markedsordninger og markedsbestemmelser.

Jordbrukets organisasjoner leverer et felles krav til Regjeringa ved Landbruks- og matdepartementet (LMD). Én uke senere kommer Staten med sitt tilbud. Etter at tilbudet er levert bestemmer NB og NBS hvorvidt de vil gå inn i forhandlinger med Staten basert på tilbudet de har fått. Som oftest velger de å forhandle.

Jordbrukets forhandlingsutvalg ledes av lederen i Norges Bondelag (Lars Petter Bartnes), mens departementsråden i Landbruks- og matdepartementet leder Statens forhandlingsutvalg (Leif Forsell).

Forhandlingene foregår for lukkede dører og skal være ferdig innen 17. mai, i tide til at det kan behandles av Stortinget før forrige års avtale utgår (30.06). Stortinget stemmer over vedtak om priser, bevilgninger etc.

I 2019 skal Jordbrukets krav presenteres 29. april, og Staten skal etter planen levere sitt tilbud den 7. mai. Forhandlingene skal være ferdig innen 17. mai.^[2]

Hva betyr brudd i forhandlingene?

Jordbrukets forhandlingsutvalg kan velge å bryte forhandlingene, altså ikke fortsette. Om begge organisasjonene til jordbruket bryter er det statens tilbud som legges frem for Stortinget. Om det kun er én organisasjon som bryter, så fortsetter forhandlingene med den resterende part. Blir det avtale mellom én eller begge organisasjonene så går avtalen til Stortinget for godkjenning.

Hva har det å si?

Disse forhandlingene har mye å si for retningen i landbruket og er ett av hovedverktøyene for gjennomføring av landbrukspolitikken vedtatt i Stortinget. Forhandlingene er viktige for bondens inntektsutvikling og økonomi og kan sammenlignes med lønnsforhandlinger i andre sektorer.

Hva er viktig i årets forhandlinger?

De siste årene har vi hatt stor overproduksjon av husdyrprodukter som kjøtt og egg. Særlig innenfor grise- og sauenæringene. Markedet for melk er også mettet. Samtidig er det en økende tendens i økt spesialisert kjøttproduksjon av storfe – altså ammekyr. Denne økningen kommer på grunn av at det i en periode har vært underdekning i markedet av storfe og dermed vært rom for økt norsk produksjon. På grunn av dårlig økonomi i kornproduksjon blant annet har mye av denne økningen skjedd i sentrale kornområder. Samvirkene i jordbruket, altså bondens organisasjon eller kooperativ som i Norge har ansvar for å regulere markedet, har i sine innspill fokusert på følgende:

Norske Felleskjøp, markedsregulator for korn: Påpeker økning av grasproduksjon i gode kornområder som følge av bedre økonomi i denne produksjonen. Nedgang i kornavlinger og -areal. Vi har i dag det laveste kornarealet på 50 år. NFK ønsker å øke norsk produksjon og forbedre økonomien til kornprodusentene.^[3]

Nortura, markedsregulator for kjøtt og egg går i sitt innspill til årets forhandlinger inn for å begrense overproduksjonen og mener at alle virkemidler som øker produksjonsvolum på egg og kjøtt må bremses. Nortura ønsker økt beite og grasforing hos drøvtyggere, også som et klimatiltak. De vil styrke kornøkonomien, men øke tilskuddet som heter «prisnedskriving» for kraftfôr som gjør at økt kornpris ikke fører til økt kraftfôrpris.^[4]

Tine, markedsregulator for melk ønsker å bremse i produksjon av melk mye på grunn av Norges forpliktelser gjennom WTO-avtalen. WTOs (Verdens handelsorganisasjon) landbruksreglement fastsetter en utfasing av eksportstøtte innen 2020, som betyr at norsk Jarlsberg ikke lengre kan selges til utlandet. Dette vil påvirke den norske melkeproduksjonen og med mindre den bremses, så vil det utvilsomt føre til overproduksjon. Tine nevner også kostholdsendringer – spesielt til mer plantebasert – påvirker etterspørselen etter melk og meieriprodukter.^[5]

Gartnerhallen, som ikke er samvirke eller markedsregulator, men Norges største frukt- og grøntaktør ønsker mer penger til innovasjon og utvikling i produksjon av norske frukt og grønnsaker. Grøntprodusenter i Norge har ifølge administrerende direktør i Gartnerhallen en trippel risiko. 90% av inntektene deres kommer fra markedet, de har kapitalrisiko og større klimarisiko. Gartnerhallen ønsker at Regjeringa tar initiativ til en ny strategi for å sikre vekst i norsk grøntnæring.^{[6] [7]}

Geno er et samvirkeforetak uten markedsreguleringsansvar. Deres hovedoppgave er avlsarbeid og utvikling av storferaser, spesielt Norsk Rødt Fe (NRF). I årets forhandlinger ønsker de fokus på klimavennlig avl for å redusere metanutslipp fra kua. De mener at NRF allerede er såpass klimaeffektiv at den burde få et «klimatilskudd» som belønning. De legger stor vekt på utvikling av ny teknologi i klimaarbeidet i husdyrnæringa.^[8]

Hva mener NOAH er viktig?

NOAH mener at husdyrproduksjon har en betydelig påvirkning på klima, miljø, dyrevelferd og helse. Derfor har vi i vårt innspill til jordbruksforhandlingene fokusert på hvordan en kan redusere i produksjon av animalske produkter og heller satse på økt produksjon av norske matvekster. I våre innspill mener vi som Nortura at virkemidlene som stimulerer til økt kjøttproduksjon må bremses, og vi er enige med Gartnerhallen i at det bør tas initiativ til utvikling av en nasjonal strategi for vekst i grøntnæringa. Samtidig ønsker vi økt kornproduksjon og bedre økonomi og trygghet i produksjon av både korn, grønnsaker og frukt.

Vi tror også det er rom for å utvikle plantesorter og utrede muligheter for produksjon av «uvanlige» matplanter, samt dyrking av planter der hvor det ikke umiddelbart ligger til rette for det. NOAH mener at landbruksbasert opplysningsvirksomhet bør forvaltes av staten og basere seg på nasjonale kostråd. Mer informasjon om miljøskadene og dyrevelferdsproblemer ved husdyrproduksjon bør tilgjengeliggjøres og formidles til forbruker. NOAH tror ikke avlsoptimisme og tukling med dyrenes biologi er veien til en mer bærekraftig fremtid. Det er derimot kostholdsendring mot et plantebasert kosthold og mer produksjon av mer planter til menneskelig forbruk.