”Prioritert atferd”

Påsken er overstått og nordmenn har satt til livs enda flere egg enn tidligere år – 23 millioner egg på fem dager.¹⁾ Hønene legger like mange egg resten av året også – ett egg daglig for over 3 millioner høner.²⁾ Ett egg daglig er like fysiologisk unaturlig for en høne som for en hvilken som helst annen fugl. Den kroppslige belastningen dette medfører blir ikke bedre av at fuglene lever mellom nettingvegger som er plassert slik at de ikke engang kan strekke ut vingene. Allerede på 1980-tallet mente norske forbrukere at det er ”dyreplageri å holde høner i bur”.³⁾ Men hønene sitter i bur ennå – til tross for at man siden den gang både har fått en Stortingsmelding om dyrevern, utredning fra veterinærinstituttet og en ny dyrevelferdslov.

Hva trenger en høne?

Hva trenger en høne? Dette spørsmålet er blitt stilt av utallige atferdsforskere gjennom de siste 20-30 årene. Det er vanskelig å komme frem til et svar. Ikke fordi høners atferd er problematisk å studere, men fordi man gjerne vil komme frem til et svar som ikke innebærer så mye av denne atferden. For målet er hele tiden at høna og atferden hennes skal presses inn i en eller annen form for intensiv produksjon, helst i et bur. Og den som skal leve i bur, har ikke plass til å trenge så mye.

Spør man uten produksjonsbrillene på, får man andre svar på hva høner trenger. Spør man ved å se på Pippi – en syv år gammel ”brun italiener” som er født i bur, men som har levd mesteparten av sitt liv i frihet – får man de svarene hønene selv gir. Pippi trenger solskinn. Hun trenger å være med der det skjer, trenger nye opplevelser, jord og gress å undersøke. Trenger å bruke beina sine, sparke opp korn og småstein. Hun trenger mat og vann – helst den hun kan finne selv. Hun setter pris på både jordbær, meitemark, solbær, snegler, agurk, frø, epler og alt det andre naturen har å by på for en høne som får lete selv. Hun trenger å være sammen med andre, noen å spise sammen med, kommunisere med, noen som hun kan svare, rope på, si ifra til hvis hun har funnet noe fint. Hun trenger noen som kan nappe henne forsiktig i fjærene rundt nebbet. Hun trenger å føle seg trygg. Pippi trenger å gå, løpe, flakse med vingene i fart, strekke ut og krumme klørne når hun vil. Hun trenger å hvile, ligge i skyggen under en busk, eller i solen mens hun sprer ut vingene og lukker øynene. Hun trenger jord å bade i, gress å spise eller bare rive i biter. Hun trenger luft, frisk luft som ikke er tettet av amoniakk, luft som alle vi som bestemmer over egne liv, tar som en selvfølge. Hun trenger plass. Hun trenger valgmuligheter. Det Pippi trenger får ikke plass i et ”produksjonssystem”. Derfor hører man sjelden om hva høner egentlig trenger. Isteden hører man om deres ”prioriterte atferd”.

”Prioritert atferd”

Etter at Stortingsmeldingen om dyrevern i 2003 hadde beskrevet eggproduksjon som problematisk, fikk Mattilsynet i oppdrag å finne ut av om man burde sette en frist for når burdrift skulle forbys.⁴⁾ Som ledd i dette ble det laget en rapport om høners ”velferd” fra Veterinærinstituttet i 2005.⁵⁾ I denne rapporten heter det at ”atferder som høner synes å prioritere er bl.a. å verpe i rede, støvbade, stelle fjærdrakten, skrape og hakke i strø og å vagle seg om natten.” Hva betyr det å prioritere en atferd? Hva vil man ”prioritere” av å strekke ut vingen eller strekke ut beinet? Kan man ”prioritere” å løpe eller solbade når man blir undersøkt mellom burets nettingvegger? Atferdsforskningens språk skjuler mye. Atferden ”flakse med vingene” krever 1876 cm2 kan man lese i Veterinærinstituttets rapport.⁵⁾

«I intensiv burdrift spres ikke infeksjon og panikkanfall like lett – og dyrene får isteden beinproblemer og organsykdommer som de ikke alltid dør av, men like fullt lider av.»

Flakse med vingene gjør Pippi når hun vil fort frem, mens hun småløper mot noe hun er nysgjerrig på, når hun hopper opp for å få tak i et bær som henger høyt i en busk, eller når hun strekker seg etter å ha hvilt seg. Ikke fordi hun har et visst antall cm2 i livsrom. Hønenes livsramme er å verpe ett egg per dag og ikke være for dyre i drift. I denne sammenheng blir det en illusjon å snakke om prioritert atferd. Hønene ville ha prioritert å være frie. Det er ikke høners, men menneskers prioriteringer som atferdsforskningen egentlig dreier seg om.

For å kunne fortsette å holde høner i intensive produksjonssystemer og samtidig si at man tar hensyn til deres atferd, må man behandle høna som om hun er et puslespill med bare et par biter: Man setter sammen et knippe atferder og fremhever dem som mer vesentlige enn behovet for naturens mangfold. Et knippe slike atferder har man plukket ut i EU-reglene som også blir gjeldende i Norge fra 2012 – da skal høner holdes i ”innredede bur” med ”mulighet for vagle, rede og sandbad”.²⁾

Atferd i vakum

Tre ”atferder” har man plukket ut. En av dem er ”å vagle seg”. Men når man snakker om hønenes ”vagle-behov” løsrevet fra et miljø som de trives i, skaper det et bilde av høner som mekaniske vesener med få behov, iste-denfor forståelse for hva de virkelig trenger. Greiner i trær er behagelige og trygge – derfor er de gode hvilesteder. Pippi liker også å krumme klørne rundt greiner. Men om natten velger hun å hvile på en madrass ved siden av en hund. Det er det mest behaglige og trygge sted hun har funnet. En pinne i et bur tilfredsstiller ikke behov for trygghet og behag – den er ikke mer enn en mulighet for å la føttene hvile fra det ubehagelige nettinggulvet.⁶⁾

”Å verpe i rede” er behov nr. 2 som høner har blitt innrømmet – men hva er et ”rede”? Et sted å være i fred. Et sted man kan ordne med kvister og strå, et sted som er ens eget. Et sted å ligge behagelig – et sted som er trygt nok for kyllingene. I bur er et ”rede” et hjørne i buret, en plastgardin som man kan legge egget bak før neste høne trenger seg inn.

”Å sandbade” er den tredje atferden på repertoaret. Høner bader i jord – i atferdslitteraturen står det at de bader annen hver dag og i 20 minutter.⁵⁾ Litteraturen stemmer ikke med Pippi. Når solen varmer bader Pippi gjerne hver dag. Av og til flere ganger om dagen – og det tar ikke bare 20 minutter. Hun flakser med vingene i jorden og ”bader” seg med den, soler seg, hviler, flakser opp jord igjen, strekker seg ut, hakker litt rundt seg – det tar den tiden det trenger. Men plutselig kan hun avbryte et bad for å løpe av gårde mot noe annet som har fattet hennes interesse. Når flere høner bader sammen, halvsover de inntil hverandre i lange stunder, napper i hverandres fjær, klukker til hverandre. Et ekte sandbad handler om mer enn å få jord mellom fjærene, og langt mer enn å sitte i en plasteske med flis.

Bagatelliserte behov

Ikke overraskende valgte Mattilsynet i 2007 å tillate EU-regelenes innredede bur istedenfor å forby burdrift. I 2007 satt 86% av hønene i bur (71,3 % i tradisjonelle bur).²⁾ Begrunnelsen for å ikke forby bur var ”uavklarte forhold vedrør- ende de dyrevelferdsmessige fordeler og utfordringer ved både innredete bur og løsdrift, at de ulike velferdsindikatorene trekker i hver sin retning”.²⁾ ”Velferdsindikatorene” som trekker i hver sin retning er snarere ”lidelsesindikatorer”: I intensiv løsdrift hvor flere tusen høner er sperret inne i samme støvete låvebygning, er dødeligheten større – infeksjoner, panikk-reaksjoner og frustrasjonsadferd som hakking fører lettere til døden for flere, når mange dyr er stuet sammen.⁵⁾ I intensiv burdrift spres ikke infeksjon og panikkanfall like lett – og dyrene får isteden beinproblemer og organsykdommer som de ikke alltid dør av, men like fullt lider av.⁵⁾ ”Velferdsindikatorene” sier i korte trekk at både burdrift og intensiv ”løsdrift” fører til lidelse. Det er en konklusjon myndighetene kan leve med – for når det ene er nesten like ille som det andre, tillater man like gjerne begge deler.

«Velferdsindikatorene sier i korte trekk at både burdrift og intensiv løsdrift fører til lidelse. Det er en konklusjon myndighetene kan leve med – for når det ene er nesten like ille som det andre, tillater man like gjerne begge deler.»

I bunnen ligger en bevisst undervurdering og bagatellisering av dyrenes egentlige behov. Atferdsforskning på næringens premisser fremstiller dyrenes atferd som løsrevet fra et miljø de kan trives i, nesten løsrevet fra dyret selv. Det er en mekanisert og overforenklet atferd man vil ”tilfredsstille” – en A4-afterd uten individualitet, opplevelse eller følelsesmessig motivasjon. Mens Pippi kan velge om hun vil hvile i solen eller lete etter mat i buskene, opplever millioner av fugler med like varierte behov, aldri glede eller behag. Men deres ”prioriterte atferd” utføres stykkevis og gledesløst ved hjelp av substitutter som plastpinner og plastbrett, slik at myndigheter og ukritiske forbrukere kan late som om de endelig har funnet ut hva høner trenger.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2009

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Kilder

• 1) ”Tall og fakta om egg”, egg.no, Opplysningskontoret for egg og hvitt kjøtt (Hentet 2009)
• 2) ”Vurdering av krav om løsdrift for verpehøns”, brev fra Mattilsynet til Landbruksdepartementet, 09.05.07
• 3) Undersøkelse fra Gallup (1988)
• 4) ”St.meld. nr. 12, (2002-2003), Om dyrehold og dyrevelferd”, Landbruks- og matdepartementet (2003)
• 5) ”Verpehøna i løsdrift- en utredning om dyrevelferd”, C. Mejdell, VESO (2005)
• 6) “Report on the welfare of laying hens”, Scientific Veterinary commitee, European Commission, Brussel (1996).