“Trivselsbur” – et skritt i gal retning

Hva er ”trivselsbur”?

“Trivselsbur”, eller såkalt innredede bur, skal ha 850 cm2 burareal pr dyr, herav 675 cm2 bruksareal. Hvert bur skal ha et samlet areal på 2 000 cm2. Innredede bur er derfor større enn konvensjonelle bur, imidlertid er det flere høner i hvert bur, 6-9, slik at bruksarealet per høne blir mindre. Hønene har dermed fortsatt ikke mer en et A4-ark per individ å “bevege” seg på.

«Det er vanlig at høner blir grepet og båret etter beina ut til slaktebilen, og opphengt etter beina på slakteriet – slik utsettes det gebrekkelige skjelettet for en behandling som lett gjør at beina knekker.»

Innredede bur skiller seg fra konvensjonelle bur på tre måter: En tre- eller plastpinne skal finnes i buret. Et hjørne av buret er avskjermet av metallvegg eller plastgardin – dette er eggleggingshjørnet. Oppå eggleggingshjørnet ligger et plastbrett hvor det skal være flis – dette er ment å utgjøre et “sandbad”. Plastbrettet stenges av en metallbøyle deler av døgnet, slik at ikke hønene legger eggene der. Denne bøylen ligger nede i brettet når “badet” er åpent.

Disse burene er av dyrevernmessige årsaker ikke tillatt i Sveits eller Tyskland. I Sveitsiske studier fant man alvorlige problemer knyttet til fjærløshet, skader, sandbadingsadferd, kannibalisme og dødelighet i de innredede burene – disse fikk derfor ikke myndighetenes autorisasjon.²⁾

Mangel på mosjon

Høner – som andre dyr – trenger mosjon. Høner i innredede bur har ingen mulighet til normal bevegelse og mosjon. Fysiske behov som å strekke ut vingene og strekke ut kroppen kan ikke tilfredsstilles. Heller ikke adferdsbehov som flaksing med vingene, sparking, springing eller flyging, har de den minste mulighet til å utføre.

«Disse burene er av dyrevernmessige årsaker ikke tillatt i Sveits eller Tyskland.»

Fuglenes beinstruktur blir svak fordi de ikke har frihet til å bevege seg over større avstander, kombinert med sterkt produksjonspress.³⁾ Kalsium trekkes i store mengder fra skjelettet for å kunne produsere eggeskall – ett egg per dag er en abnorm produksjon sammenlignet med det antall egg en høne under naturlige forutsetninger ville lagt. En britisk undersøkelse fant at 30% av høner fra bur lider av knekte ben ved transport til slakteriet.⁴⁾ Det er vanlig at høner blir grepet og båret etter beina ut til slaktebilen, og opphengt etter beina på slakteriet – slik utsettes det gebrekkelige skjelettet for en behandling som lett gjør at beina knekker. Disse transport- og slaktemetodene benyttes også i Norge. Noen undersøkelser har vist at vagle i buret øker beinstyrken noe, men de samme undersøkelsene viste at fuglene som ble studert alle hadde osteoporose (benskjørhet).⁵⁾

Fettleversymptom med leverruptur (leveren levner og dyret forblør) er en dødelig sykdom som også er en følge av den inaktiviteten hønene påtvinges i burene.⁶⁾

Sosial belastning ved plassmangel

Høner som lever tett, viser ofte aggressiv adferd som fjørhakking, da hønas individualdistanse på ingen måte kan respekteres i et bur. Å tvinge høner til å leve konstant tett inntil hverandre , slik man gjør med bursystemene, bryter imidlertid ned den normale sosiale interaksjonen i flokken, og kan undertrykke normale adferdsuttrykk som f.eks. aggresjon ved for tett kontakt.⁷⁾ Høner som ikke viser aggresjon i bur, er derfor ikke nødvendigvis rolige, men er frarøvet muligheten til å uttrykke at noe er galt.

Undertrykt behov for matsøk

Leting etter mat utgjør mye av hønas normale dagaktivitet – 47,9% av tiden på dagen, bruker hønene til å hakke og sparke etter mat.⁸⁾ Matsøkingsadferden følger et bestemt mønster som er viktig for høna, og selv foran fôrautomaten vil hønene prøve å “sparke i jord” før de eter.⁹⁾ Hønene kan hverken sparke i jord eller hakke etter føde i bur. Dette resulterer bl.a. i stereotyp fjærhakking.¹⁰⁾

“Vaglepinne” – ikke som trær

Vagling er viktig for høner, men ”vagling” i et bur er ikke fullgod vagling for en høne – hønene bruker snarere vaglepinnen fordi det er en måte å slippe unna det ubehagelige, hellende nettinggulvet.⁶⁾

«Under naturlige forhold går høna for seg selv i følge med hanen for å søke etter reirplass.⁹⁾ I buret kan ikke hønene søke etter et passende reirsted, de må ta til takke med det avlukke de får presentert.»

I buret har høna meget begrensede valgmuligheter når det gjelder underlag: nettingen og vaglen. På grunn av den intensive bruken av vaglen som hvileplass fra nettinggulvet, får hønene ofte skader på brystben og føtter. Brystbenet kan bli deformert og brysthuden betent og sår når hønene hviler kroppen mot pinnen.¹¹⁾ Dette betyr selvsagt ikke at høner har vondt av å sitte på greiner under naturlige forhold. Men det betyr at et så restriktivt miljø som et bur med kun en type pinne å sitte på, rett og slett kan gi slitasjeskader.

“Sandbadet” – kun for syns skyld

Muligheten til sandbad, viser seg å være illusorisk – da det å fylle på støvbadingsmateriale er praktisk vanskelig og tidkrevende.⁶⁾ Noen studier viser at hønene heller “sandbader” på nettingen istedenfor i plastbrettet – noe som tyder på at brettet ikke oppfattes som et egnet bad i det hele tatt. Studier viser at rundt 1% av hønene bruker brettet.¹²⁾

“Reirkassen” – begrenset privatliv

Høner har en sterkt trang til å søke etter passende reirplass, og å utføre redebyggingadferd.⁶⁾ Under naturlige forhold går høna for seg selv i følge med hanen for å søke etter reirplass.⁹⁾ I buret kan ikke hønene søke etter et passende reirsted, de må ta til takke med det avlukke de får presentert. Mulighet til redebyggingsadferd, som f.eks. å grave seg ned i jordhullet, og skrape sammen materiale med nebbet, uteblir fullsteding.

For eggenes skyld…

Høner i bur får aldri kjenne frisk luft eller nyte et sandbad i sollys. De har ingen tilgang til de omgivelser de vil søke i naturen: tett vegetasjon, busker og trær. De har ikke mulighet til å utforske et variert miljø, eller trekke seg tilbake i fred og ro under en busk. Tvert imot utsettes de for konstant støy, monotone synsinntrykk, ubehagelige sanseopplevelser og amoniakkforurenset luft. Og vi vet jo alle hvorfor: Fordi noen merkelig nok fortsatt vil kjøpe eggene deres…

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2002.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Kilder

• 1) «Forskrift om hold av høns og kalkun», 12.12-2001
• 2) ”From battery cages to aviaries: 20 years of Swiss experience”, Swiss Federal Veterinary Office. Fröhlich and Oester, (2002)
• 3) ”The Edinborough system for laying hens”( In:”Modified cagesfor laying hens”, Sherwin, UFAW), Appleby, 1994
• 4) ”Broken bones in domestic fowl: handling and processing damage in end-of-lay battery hens”, British Poultry Science 30: 555-562. Gregory and Wilkins, (1989)
• 5) ”Effects of perches on trabechular bone volume in laying hens”, Research in Veterinary Science 54: 207-211; ”Comparison of bone volume and strenght as measures of skeletal integrity in laying hens with access to persches”, Hughes and Wilson, 1993, Research in Veterinary Science 54: 202-206. Wilson et al., (1993)
• 6) “Report on the welfare of laying hens”, European Commission, Brussels, Scientific Veterinary Committee, (1996)
• 7) ”The welfare problems of laying hens in battery cages”, Baxter, 1994, Veterinary Record 135: 614-619
• 8) ”Feeding behaviour in a population of domestic fowls in the wild”, Savory, 1978, Applied Animal Ethology 4: 13-27
• 9) ”Dyras Adferd”, Landbruksforlaget, Jensen P, (1993)
• 10) ”Some observations on the development of feather pecking in poultry”, Applied Animal Behaviour Science 12:145-157. Blokhuis & Arkes, (1984)
• 11) ”Foot and Skeletal Disorders in Laying Hens”,  Acta Agric Scand. Sect A Animal Sci 1994: 110-11. Tauson & Abrahamson, (1994)
• 12) ”Effects on group Size on performance, Health and Birds´Use of facilities in Furnished Cages for Laying Hens”, Abrahamson and Tauson, 1997, Acta Agric. Scand. 47, 254-260. Sect A Animal Sci (1997)