Utenriksdepartementet klager EUs selpelsforbud inn for WTO, og lanserer 6. november et skriv om norsk selfangst, som er villedende og feilaktig. Les NOAHs svar på UDs påstander under, og få mer informasjon på om selfangst her.
Utenriksdepartementet fremlegger fire påstander for selfangst: «Norsk selfangst er bærekraftig»; «Selbestandene er ikke truede»; «Norsk selfangst foregår på en etisk forsvarlig måte» og «Selfangst er en del av vår økosystembaserte forvaltning». Påstandene er varianter over det norske myndigheter har påstått i årevis, men de er villedende og til dels feilaktige. NOAH reagerer særlig på påstanden om at: «Studier utført av EU selv bekrefter at den norske selfangsten foregår på etisk forsvarlig grunnlag etter strenge reguleringer.» Dette er direkte feil, og forvrir konklusjonen i EU-rapporten til det motsatte av det som er tilfelle. NOAH gjengir nedenfor påstander fra norske myndigheter om selfangst, og NOAHs svar på disse:
Påstand : “Selfangsten subsidieres av miljøhensyn (…) for å holde selbestanden på et fornuftig nivå, er det nødvendig å fange sel.” (1)
NOAHs svar: Ord som “fornuftig nivå” og “miljøhensyn” brukes av norske myndigheter uten belegg eller forklaring. Finnes det “ufornuftige nivåer” av selpopulasjonen – nivåer som er “dårlige for miljøet”? Var de naturlig store selbestandene som eksisterte før kommersiell fangst tok til, “miljøskadelige”? Det er i de siste tiår miljøet i havet har tatt skade – og det av en rekke andre grunner som man må lete på menneskets egen dørterskel for å finne. Det skapes et underforstått inntrykk av at mange seler setter “miljøet” i fare, mens store selpopulasjoner i realiteten har vært en helt naturlig del av det marine miljø i uminnelige tider før mennesket trådte inn på denne arenaen for alvor. Fra 2009 ble “Subsidieres av miljøhensyn” strøket fra de norske ambassadesidene. Isteden skriver man nå at selfangsten er “sunn”. (1)
Påstand: “De mange selene gjør anseelige innhogg i flere fiskebestander, også slike som tjener til menneskeføde (…) I Nordøst-Atlanteren spiser grønlandsselen alene like mye sild som norske fiskere tar opp (…) dyrene spiser store mengder matfisk.” (1).
NOAHs svar: “Selen spiser fisk” synes å være det offisielle hovedargumentet. Man forledes til å tro at “miljøet i havet” lider fordi selene spiser opp all fisken “som menneskene skulle spist”. Men hvis menneskene likevel hadde tenkt å ta livet av disse fiskene, hvordan skulle det bidra til mer livskraftige fiskepopulasjoner? Kjernen i argumentet er egentlig ikke at selene utgjør noen trussel mot havmiljøet, men at selen konkurrerer med fiskeriindustrien som vil ha mulighet til å fange inn så mye fisk som mulig. Det dreier seg med andre ord om den velkjente konflikten mellom profitt for menensker og hensyn til andre dyr. Men selv dette er tvilsomme antagelser; flere døde seler betyr ikke nødvendigvis mer av “kommersielt interessante” fiskearter. I visse tilfeller kan mange seler bety større bestander av noen “kommersielt interessante” fiskearter nettopp fordi selene spiser fisk fra andre fiskespisende fiskearter. (2) Det biologiske puslespillet om hvem som påvirker hvem er dynamisk og fleksibelt, og ideen om at selenes spisevaner har negativ effekt på fiskepopulasjonene mangler belegg. Det som man med sikkerhet vet har negativ effekt på havets mangfold, er fiskerienes konstante rovdrift. Allerede i 1995 underskrev 97 forskere fra 15 land følgende opprop: “Alle vitenskapelige anstrengelser for å finne en effekt av selpredasjon på canadiske fiskebestander har vist seg å være nytteløse. Overfiske forblir det eneste vitenskapelige demonstrerte miljøproblem når det gjelder kollaps av fiskebestander.” (3) Fiske-konsumpsjonen kan også settes i et annet perspektiv: Fiskeindustrien kaster årlig 30 millioner tonn fisk på havet under fangstprosessen – femten ganger mer enn den totale mengde fisk som selene i Barentshavet spiser. (4)
Påstand: “Den norske fangsten er konsentrert om grønlandssel og klappmuss. Begge bestandene (grønlandssel og klappmyss) er voksende, og ingen av dem er truet.”(1)
NOAHs svar: Denne direkte feilinformasjonen stod å lese på norske ambassadesider helt frem til 2009. Det var hele tiden regelrett feil at klappmysbestanden var “voksende”. Tvert imot kunne Havforskningsinstituttet påpeke at antall fødte klapmys-unger (Vestisen) i 2005 var “betydelig lavere” (15 200) enn i 1997 (24 000). (5) Instituttet antar at antall dyr i fra 1980 til 1997 stabiliserte seg på et “lavt nivå (…) som ikke er mer enn 10-15% av nivået for 60 år siden” (5), da massiv fangst startet. På bakgrunn av at antallet unger nå er sunket ytterligere, og at man i tellingen i mars 2007 så svært få dyr, ble det ikke tillatt å drepe klappmys i 2007. (6,7) Fra 2009 har ambassadesidene endret ordlyden til :”Tilstanden for klappmyss i Vesterisen er mer usikker”. (1) Men fortsatt hevdes det at “bestanden av grønlandssel er voksende”, selv om bildet er mer komplekst: Mens grønlandsselene i Vestisen ifølge Stortingsmeldingen i 2009 kan ha stabilisert seg, viste grønnlandsselene i Østisen merkbart redusert antall fødte unger. (8) Russiske forskere tror dette kommer av klimaendringer og problemer for selene grunnet dårligere is-forhold. (8)
Påstand: “Når de blir overtallige, kan enkelte selbestander vandre over store avstander for å skaffe mat. Slike næringsvandringer har gitt massive «invasjoner» langs kysten.”(1)
NOAHs svar: Men skyldes selvandringer at selen blir “overtallig”, eller er det snarere fiskene som er “undertallig” ? Ikke overraskende sammenfaller de kjente “selinvasjonene” med perioder hvor ulike fiskearter har lidd sterkt under overfiske fra fiskeriindustrien. Selv Stortingsmeldingen om havpattedyr 2004 fastslår at “det er menneskelig aktivitet som er hovedårsak til den aktuelle situasjonen i fiskeriene, og at sjøpattedyrene ikke kan gjøres til syndebukker”(9).
Påstand: “I 1989 ble det innført forbud mot fangst av diende unger. Det er i dag fortsatt forbud mot å drive fangst på diende selunger”(1)
NOAHs svar: Hvorfor sier norske myndigheter en ting utad og noe helt annet til selfangerne? I Stortingsmeldingen om sjøpattedyr kommer en annen virkelighet frem: “En unge av grønlandssel anses som diende frem til 20. mars i Østisen og 10. april i Vesterisen. En klappmyssunge anses som diende frem til 20. mars. Som en følge av disse definisjonene er det ikke forbudt å ta en unge som dier etter disse datoene.”(8) Selfangstinspektører har rapportert å ha sett flere diende unger lenge etter den dato hvor norske myndigheter definerer dem som “ikke diende”(10).
Påstand 6: “Nærmere 100% av selene dør momentant.”(9)
NOAHs svar: De “nærmere 100″ prosentene stammer fra en undersøkelse foretatt ved Norges veterinærhøgskole i 1995 hvor “98 % av ungene som skytes under plukkfangst, døde momentant”(9). Denne undersøkelsen ble gjort ved at forskeren grundig innsatte fangstmennene i hvordan det hele skulle foregå slik at de visste at de var med i et forskningsprosjekt. Forskeren observerte om dyrene var døde da han var kommet i land etter “plukkfangsten” – dvs skyting fra båt. (11) Hvor lang tid etterpå dyrene ble undersøkt forteller ikke rapporten noe om. Rapporten omfatter ikke undersøkelser av dyr som ligger i nærheten og kan bli utsatt for skadeskudd, slik selfangstinspektører har rapportert om. (10) Den omfattet heller ikke dyr som er slått i hodet (hakapik er vanlig drapsmetode på unger) – det gjør derimot en kanadisk undersøkelse gjort av et team av veterinærer. Etter deres undersøkelser av kraniene på døde seler og observasjoner av selve den kommersielle fangsten fra fly , fant de at 42% kan ha blitt slept eller flådd mens de var ved bevissthet. (12)
“Uavhengige, internasjonale studier viser at i den norske seljakten skjer avlivningen raskere og skånsommere enn i storviltjakt på land. Dette ble senest bekreftet i en rapport som European Food Safety Agency utarbeidet for Europakommisjonen i 2007.” (1)
NOAHs svar: Det finnes ingen “uavhengige internasjonale studier” av norsk selfangst. Det er den samme gamle norske studien fra 1995 som “går igjen”, uten å på noen måte føre til den konklusjonen myndighetene tillegger European Food Safety Agency (EFSA). I forkant av EUs forbud mot selprodukter gjennomførte EFSA en gjennomgang av avlivingsmetoder i selfangst, og ba i den anledning Norge om å komme med et innspill. Regjeringen ga dene oppgaven til Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM). VKM sier i sin rapport at det er grunn til å tro at selele drepes raskt – basert på nettopp den samme studien fra 1995. (13) VKM innrømmer imidlertid at det vitenskapelige grunnlaget for konklusjonen er begrenset. (13) VKMs rapport omtales av EFSA, som riktignok sier at det er “mulig å drepe en sel raskt og effektivt”. (14) Imdilertid er konklusjonen en ganske annen: “However, there is strong evidence that, in practice, effective killing does not always occur but the degree to which it does not happen has been difficult to assess, partly because of a lack of objective data and partly because of the genuine differences in interpretation of the available data. (…) little information recorded by independent observers exists on the effectiveness of the training programmes, as well as on ways in which hunts can be monitored using criteria that define avoidable pain, distress and fear.” (14) Den praktiske følgen av rapporten var for øvrig et forbud mot handel med selprodukter i EU.
Påstand: “Som dykkende dyr har sel evne til å binde store mengder oksygen i blodet(…) Dette forklarer at sel, som en refleks, kan synes å bevege seg i lang tid etter at hjernen er ødelagt (…), også trekke inn hodet, «skyte rygg», gape og gjøre annet som lett kan forveksles med bevisste smertereaksjoner (…) Blodtappingen sørger for at dyret vil være dødt (…) Det er derfor biologisk umulig at en sel som er flådd (m.a.o. en skrott) kan være levende – uansett hvor mye den beveger seg.” (9)
NOAHs svar: Denne forsvarsutredningen er fra Stortingsmedlingen om sjøpattedyr, og er langt mer “biologisk umulig” enn flåing av levende dyr. Nettopp på grunn av sjøpattedyrenes evne til å binde mye oksygen i blodet, kan også deres nervesystem være istand til å føle smerte over lengre tid; de må tape mer blod for at bevisstløshet skal inntre nettopp på grunn av sitt oksygenrike blod. (15) Veterinærrapporter har påvist flåing av levende dyr. (12) Veldefinerte kriterier for liv (som eksempelvis øyereflekser) blir sjelden eller aldri sjekket under fangst. (16) Uten vekt på slike kriterier, men isteden utstyrt med regjeringens dogmatiske holdning om at en sel som flås ikke er levende”uansett hvor mye den beveger seg”, kan det fort utmale seg ekstreme scener under selfangsten.
Påstand: “Fangst av hval og sel har siden de tidligste tider utgjort en viktig del av næringsgrunnlaget for bosetningen på norskekysten.” (1)
NOAHs svar: Uansett tidligere tider, er selfangsten nå en næring som knapt selfangerne har interesse av å drive. (17) For å få fangstmennene til i det hele tatt dra ut, må norske myndigheter betale for fangsten med subsidier. (18) De må betale Rieber for å ta imot skinnene. (9) Og det har til og med hendt at skattebetalernes penger har gått til å betale for å få skinnene brent, siden markedet for unødige pelsprodukter er heller lite. (19) Når myndighetene idag prøver å male et bilde utad av et moderne Norge hvor selfangst er næringsmessig viktig, er det å strekke fakta svært langt. Tvert imot kan fangsten være en trussel for andre større næringer, som f.eks. turistnæringen.
Påstand: “Trass i gode og internasjonalt aksepterte rutinar for avlivning av sjøpattedyr, oppstår det til tider kampanjar mot norske fangstnæringar basert på feilinformasjon om avlivning (8) .”
NOAHs svar: Dette står dessverre å lese i Stortingsmelding nr. 46 om sjøpattedyr av 2009, til skuffelse for alle som forventer objektivitet av en stortingsmelding. NOAH og Dyrebeskyttelsen Norge som begge driver kampanje mot sjøpattedyrfangst, har i møte med politikere fra Fiskeridepartementet fått bekreftet at man ikke mener at disse organisasjonene bedriver “feilinformasjon” om avlivingen. Det forble uklart hvilke utenlandske kampanjer regjeringen hadde i tankene da de skrev dette.
Kilder:
1) Den norske ambassades sider i Sverige og England; www.norge.se og www.norway.org.uk; 2) “IMMA Inc.Harp seals and Cod”; IMMA Technical Briefing 99-02, D.M. Lavigne, S. Fink, D. Johnston, and P. Meisenheimer, International Marine Mammal Association; 3) 11th Biennial Conference on the Biology of Marine Mammals, Dec.1995 ; 4) Basert på tall oppgitt av Fiskeridirektoratet til NOAH mars 2007 om at sel i Barentshavet spiser 2 millioner tonn fisk, og tall om kassasjon av fisk fra “Er havet uttømmelig eller er det fisk nok til alle?”, foredrag på konferansen “Fisk for alle penga”, institutt for journalistikk, Fredrikstad, 13/11/2000, av Ole Arve Misund, Havforskningsinstituttet; 5) Tore Haug i “Havets ressurser og miljø 2007″, pdf tilgjengelig fra Havforskningsinstituttet nettside www.imr.no; 6) Fiskaren, mars 2007; 7) Forskrift om regulering av fangst av sel i Vesterisen og Østisen 2007, Fiskeri- og kystdepartementet 27.02.2007; (8) Stortingsmelding nr. 46 – Norsk Sjøpattedyrpolitikk, Fiskeri- og kystdepartementet, 2009; 9) Stortingsmelding om norsk sjøpattedyrpolitikk 2003-2004; 10) Renate Nilsen, selfangstinspektør, rapport, 1998; 11) “Rapport Veso Prosjekt 1279: Avliving av selunger. Praktisk utprøving og registreering av godkjente avlivingsmetoder”, Egil Ola Øen, NVH, 1995; 12) Veterinary Report: Canadian Commercial Seal Hunt Prince Edwards Island March 2001, IFAW; 13) Scientific Opinion on animal welfare aspects of the killing and skinning in the Norwegian seal hunt, Norwegian Scientific Committee for Food Safety (VKM), 08.10.07 ; 14) Animal Welfare aspects of the killing and skinning of seals – Scientific Opinion of the Panel on Animal Health and Welfare, EFSA-Q-2007-118, 06.12.07; 15)”Troubled Waters”, Brakes, Butterworth, Simmonds & Lymbery, WSPA, 2004; 16) Animal welfare and the harp seal hunt in Atlantic Canada, Daost PY, Crook A, Bollinger TK, Campbell KG og Wong J, Can Vet J 2002 Sept; 43 (9):687-94; 17) “Norwegian sealing as seen from a sealers perspective”, Bjørne Kvernmo, i “Prospects for further sealing in the North Atlantic: Proceedings of the 13th Norwegian-RussianSymposium, Tromsø, 25-26 August 2008″, Pike, Hansen & Haug, IMR/PINRO; 18) “Nul ganger nul er null”, Altaposten, 03.03.09; 19) “Fagbladet Fiskaren har tidligere skrevet at det ene norske selmottaket, bergensfirmaet Rieber, fikk 2,5 millioner kroner av staten for å brenne døde seldyr i 2005.”, “Skattebetalerne sponser selbål”, NA24, 20.04.07.
