I Ibsens samfunnskritiske drama «En folkefiende» fra 1883 møter vi Dr. Stockman som avslører at byens «helsebad» er forurenset, men oppdager at folk foretrekker en løgn som de kan tjene på, fremfor en sannhet som fordrer endringer. Hundre år etter, i åttitallets Norge, dukket det opp en mann som ville undersøke hvordan det egentlig stod til med norsk selfangst, og som fant svar han ikke kunne feie under teppet. I likhet med Ibsens Dr. Stockman, trodde også Lindberg at folk ville takke ja til å bli opplyst om at ting ikke sto riktig til. Men reaksjonen Lindberg fikk var som om hele det norske folk sto på scenen i Ibsen-dramaet: Fra den forbipasserende som knapt hadde hørt om selfangst til utenriksminister Thorvald Stoltenberg; “den kompakte majoritet” fordømte Lindbergs avsløringer av dyremishandlingen – ikke dyremishandlingen i seg selv.

Polarhelter?

– Hvorfor reagerte ikke det norske folk med avsky overfor selve fangsten slik publikum i andre land gjorde?

– Det er en interessant problematikk, og det finnes mange svar, sier Lindberg, på telefon fra Frankrike til NOAHs Ark. Han tenker seg om før han utdyper svaret med å fortelle om hvordan han selv første gang hørte om selfangsten:

«Faktum er at to av våre nasjonalhelter kritiserte selfangsten skarpt: Både Nansen og Amundsen beskriver dette som noen forferdelige rå saker.»

– Jeg husker fra min barndom at far og mor leste for meg om norske polarhelter – de som trosset is og stormer – Nansen, Amundsen og Sverdrup. Og i disse historiene snek det seg også inn de barske sel- og hvalfangere… De som kjempet hardt for næringen, og for å overleve under livsfarlige forhold på havet og i isen. Dette var tidlig på 50-tallet, og det var full rulle for både hvalfangst og selfangst. Jeg fikk høre historier om selfangstskuter som sank og mannskapet med dem, og familier som satt tilbake. Historier som fulgte meg gjennom livet. Det gikk lang tid før jeg begynte å reflektere alvorlig over selve fangsten, forteller Lindberg.

Kanskje var det nettopp barndommens heltehistorier som gjorde det norske publikum så mottagelige for myndighetenes kontante avvisning av Lindberg, da han som selfangstinspektør kritiserte fangsten. Ingen liker å få sine helter avkledd. Men likevel – den jevne nordmann kunne tydeligvis ikke sin heltehistorie godt nok, for kritikken av selfangsten er like gammel som vår moderne polarhistorie:

– Faktum er at to av våre nasjonalhelter og berømmeligheter innenfor polarhistorien kritiserte selfangsten skarpt: Både Nansen og Amundsen beskriver dette som noen forferdelige rå saker. Amundsen skriver om «den forferdelige ungefangsten» – altså fangsten av sel- unger. I boken «Blant sel og bjørn» beskriver Nansen hvordan fangerne ikke tok seg tid til å avlive verken unger eller voksne før de flådde dem, og dyrene ble flådd levende – det heter seg i teksten at skrottene de hadde flådd og kastet over bord kunne ta til å svømme igjen. Og jeg antar at Nansen ikke var av de som overdrev på dette punktet. Nansen mente at råskapen var fornedrende på menneskeslekten. Men denne delen av polarhistorien har norske myndigheter gjemt bort, om de i det hele tatt har lest om den.

«Et positivt prosjekt for Norge»

Idag er også Lindbergs kritikk av selfangsten en del av historien – de som er under 30 år vet kanskje ikke om selfangstinspektøren som måtte flykte fra landet fordi han fortalte at dyrene led under fangsten.

«Jeg fortalte selfangerne at jeg skulle lage en dokumentar, og utgangspunktet mitt var at dette kunne være et positivt prosjekt for Norge. Etterhvert som fangsten skred frem, forsøkte jeg å si at de scenene som fant sted ikke ville være positive for fangsten, og at man kanskje burde gjøre noe med det.»

«Lindberg-saken», som den ble hetende, anses nå av mange som en skamplett på Norges rykte – både i forhold til dyrevern, ytringsfrihet, statsdrevet personhets og norske myndigheters rolle som selnæringens talerør. Kort fortalt begynte «Lindberg-saken», da journalist og forsker på polarhistorie, Odd F. Lindberg, ønsket å dra ut med en selskute i 1987. Bakgrunnen var at han ville lage film og bok om polarlivet og fangsten, og samtidig som ledd i et journalistisk prosjekt forsøke å spore selungeskinn som EU importerte ulovlig. Lindberg var ikke i utgangspunktet negativ til norsk selfangst, samtidig som han var forberedt på en viss «råhet» etter å ha lest Amundsen og Nansens beretninger.

«Jeg kjenner meg godt igjen i det selfangstinspektøren fra Kvitungen 2009 beskriver; utfrysning, mobbing, trusler og annen uprofesjonell opptreden var svaret på at man gjorde sin jobb.»

– Jeg fortalte selfangerne at jeg skulle lage en dokumentar, og utgangspunktet mitt var at dette kunne være et positivt prosjekt for Norge. Etterhvert som fangsten skred frem, forsøkte jeg å si at de scenene som fant sted ikke ville være positive for fangsten, og at man kanskje burde gjøre noe med det. Men det var fangstmennene ikke interessert i. I løpet av denne sesongen og opplevelsene året etter, ble mitt bilde av fangsten speilvendt fra det jeg trodde. Og dokumentaren ble deretter. Filmen fikk første pris for verdens beste dokumentar på en filmfestival i Frankrike 1989, men i norske aviser fikk den knapt en notis på størrelse med en begravelsesannonse, og det var mange som mente jeg burde skamme meg over å ha laget den.

– Trodde jeg kunne ordne opp

Men allerede før filmen var ferdig, hadde Lindberg rukket å ryste Fiskeridepartementets grunnvoller: Som selfangstinspektør året etter sin første tur, beskrev han med klare ord hva han så under fangsten, og dette fikk konsekvenser. Straks etter at filmen ble vist i Danmark, England og Sverige, ble spredningen av film, bilder og rapport, som allerede var undratt offentligheten, stanset ved kjennelse i Sarpsborg namsrett 1989. Deretter saksøkte selfangerne Lindberg for ærekrenkelser. Han ble dømt til å betale dem ca. 400.000,-.

– Hvorfor søkte du jobb som selfangstinspektør året etter?

– Da jeg kom hjem etter den første turen hadde jeg flere samtaler med fiskeridepartementet hvor jeg informerte om hva jeg hadde sett, at jeg mente det var bekymringsverdig. Jeg foreslo at det burde være en selfangstinspektør på hver skute for å hindre at regelbrudd skjedde. Departementet var enige, og jeg sa at jeg ville søke på jobb som inspektør på samme skute året etter. Jeg ville jo, i den grad lignende situasjoner oppsto igjen, gjerne ha sjansen til å medvirke til at det stoppet. Og jeg ville finne ut av om det var snakk om engangstilfeller eller ikke, før jeg laget min dokumentar.

– Hva forventet du at du kunne utrette?

– Jeg trodde jeg kunne ordne opp i det som ikke sto riktig til. Jeg var klar på hva min rolle som inspektør var, gikk igjennom instruksen og sa at jeg ville rapportere det, hvis jeg så at reglene ble brutt.

– Beskriv hvordan det var å være inspektør?

– Alt gikk greit helt til jeg oppdaget de første lovbruddene, og satte foten ned. Da var det ikke lenger så polulært å ha inspektør om bord. Jeg kjenner meg godt igjen i det selfangstinspektøren fra Kvitungen 2009 beskriver; utfrysning, mobbing, trusler og annen uprofesjonell opptreden var svaret på at man gjorde sin jobb. Jeg var heldigere enn denne inspektøren, fordi kapteinen ofte støttet meg, men beskrivelsen av hvordan inspektøren blir møtt når han eller hun ikke bare har godord å komme med, er i essens den samme.

– Hva kunne du som inspektør gjøre?

«Det het seg at man ikke slaktet diende selunger, men det gjorde man. På første turen jeg var med på fikk jeg nærmest beskjed om at jeg skulle lukke øynene og ikke skrive om det.»

– Som inspektør skulle jeg påpeke lovbrudd, og fangerne skulle da selv rette seg etter det. Men jeg følte meg tvunget til å gå lengre ved flere anledninger. Jeg stoppet fangsten ved en del tilfeller, selv om jeg egentlig ikke hadde lov til det. Det var ikke behagelige episoder; så fort man reagerte, taklet ikke fangerne dette. Jeg undret meg over hvorfor de da stilte seg i slike situasjoner såpass ofte. Svaret ligger nok i at konkurransen mellom skutene er så amper at fangsten går mer eller mindre på akkord når de kommer inn i fødeområdene til selene. Det het seg at man ikke slaktet diende selunger, men det gjorde man. På første turen jeg var med på fikk jeg nærmest beskjed om at jeg skulle lukke øynene og ikke skrive om det. Det løftet holdt jeg det året. Men som inspektør kunne jeg ikke lukke øynene. Fangst av diende sel-unger er fortsatt et problem – med den kryptiske beskjeden fra departementet om at ungen er diende bare før en viss dato, så er jeg bekymret over hva som fortsatt skjer.

Departementet snur ryggen til

– Hvordan fremsto selfangsten for deg?

«De var jo solide små dyr, og det er store smerter forbundet med å få en krok i kroppen og bli dratt ombord. Så ble de båret til dekket og flådd – fortsatt i levende tilstand.»

– Jeg var forberedt på at fangsten var blodig og til dels rå. Likevel ble jeg fort sjokkert over hvor stille tiden hadde stått. Noe av det jeg reagerte mest på var at det ombord på skuta ble medbrakt en hel del bambusstenger med kroker i enden. Jeg skjønte hva de skulle brukes til, og jeg ble forbauset av at sel- fangerne så åpent turde å bryte med regelen om at dyr ikke skulle «krøkes» – d.v.s. heises ombord ved hjelp av kroker. Det var ille å se på at selungene ble heist ombord uten engang å være skutt eller slått, de ble dratt som fisker opp av vannet, sprellet og vred seg så blodet sprutet. De var jo solide små dyr, og det er store smerter forbundet med å få en krok i kroppen og bli dratt ombord. Så ble de båret til dekket og flådd – fortsatt i levende tilstand. Beveget de seg for mye, ble de slått ihjel på dekket. Disse fremgangsmåtene var kjent fra gammel tid, og jeg opplevde at tiden hadde stått stille på selskutene. Nå 20 år etter leser jeg fra Kvitunge-rapporten 2009 at mye av dette – det å ta ombord dyr som ikke er blodtappet og risikerer å være levende, krøke seler som ikke er døde – gjentar seg.

Beskrivelsen av fangsten skulle koste Lindberg dyrt, og hensette Fiskeridepartementet og norsk rettsvesen i en tilstand av hysterisk fornektelse av at dyreplageri overhodet var mulig i selfangsten. Det var et hardt slag for Lindberg å merke at departementet ikke lenger var på hans side:

– Hvordan forventet du å bli mottatt av myndighetene da du leverte inspektørrapporten?

– Jeg forventet at de skulle ta det jeg hadde sett og rapportert meget alvorlig, i tråd med hva jeg og departementet hadde snakket om tidligere. Å ta tak i problemene var hele meningen med inspektørordningen. Jeg forventet selvsagt ikke at de skulle krenke meg, bringe meg i dårlig lys, hemmelighetsstemple dokumentasjonen og påstå at jeg fór med løgn. Jeg mener fiskerimyndighetene gjorde alt feil, de var mer opptatt av å slukke brannen i forhold til Norges omdømme, koste hva det koste ville. Det ble til at jeg måtte «ofres» for at andre skulle kunne gå fri.

«Lindberg-saken» eskalerte raskt, og da Lindberg nektet å gjemme bort dokumentasjonen sin, men isteden gikk til mediene, startet de rettslige prosessene mot ham:

– Jeg forklarte i domstolen at jeg hadde valgt å unnlate saker jeg anså var veldig grove rett og slett av hensyn til de unge guttene som drev fangsten. Jeg anså at det var nok som det var – mitt mål var ikke å ødelegge fangsten ved å utmale alt som faktisk skjedde, men å sette søkelys på den, sier Lindberg.

– Hvordan agerte myndighetene da du ble tiltalt for ærekrenkelse, var det noen av dine arbeidsgivere som prøvde å forsvare deg?

«Så ble de båret til dekket og flådd – fortsatt i levende tilstand. Beveget de seg for mye ble de slått ihjel på dekket.»

– Absolutt ikke – departementet sto bak sel-fangerne. Det begynte med at jeg fikk en namsrettkjennelse fra Sarpsborg, der det ble nedlagt forbud mot å publisere rapport, film og foto. Dette var igangsatt av selfangerne. Jeg klaget på kjennelsen, men den kom ikke opp før injuriesaken ble kjørt: Selfangerne trodde at jeg nå var hindret i å informere om fangsten til publikum, men de ville gå enda lenger. De tok ut tiltale om injurier for de ønsket at jeg skulle erklæres som løgner. Samtidig hadde staten nedsatt en granskningskommisjon. Jeg reagerte på måten det ble gjort – jeg ble kalt inn til forhør som om det hele var en rettssak. Jeg mente det var feil, og det førte til at kommisjonen ble ført for domstolen. Kommisjonens konklusjon var ikke uventet at min rapport ikke var «seriøs», selv om de også erkjente at det hadde forekommet lovbrudd. I sak fikk jeg rett, men jeg måtte dømmes for injurier.

«Umulige» lidelser

Leser man dommene fra injuriesakene mot Lindberg og mediene som trykket hans materiale, virker argumentasjonen absurd. For at man skulle kunne dømmes for ære-krenkelse måtte påstandene bevises usanne. Det er måten dette ble gjort på som sjokkerte verden mest. At sel ble flådd levende ble ansett som usant i seg selv. Spesielt vekt legger retten på at fiskeridepartementet mener påstanden er «useriøs», og departementets oppnevnte veterinærekspert uttaler: «det er praktisk talt umulig å flå en sel levende, mens det er vanlig med refleksbevegelser i dyrenes muskler under slakting.» De ulike domstoler trekker også frem synsing fra journalisten som først publiserte saken, som en form for bevis: «Journalist Raste var videre klar over at påstanden om flåing av levende sel ”falt på sin egen urimelighet”. Raste drev selv med sauehold og hadde en viss innsikt i avliving av dyr. (…)» Dessverre vet vi idag – som man burde ha visst den gang – at det å flå et dyr levende ikke er noen fysisk umulighet; Filmbevis fra flere deler av verden viser dette med ulike dyr.

«Når det gjelder selfangst har en canadisk veterinærrapport fra 2001 konkludert med 40 % av selene risikerer å bli flådd levende.»

Når det gjelder selfangst har en canadisk veterinærrapport fra 2001 konkludert med 40 % av selene risikerer å bli flådd levende. Veterinærene undersøkte både selve fangsten og de døde selkroppene. At seler risikerer levende flåing er derfor ingen påstand som i seg selv er urimelig, slik retten la til grunn. Retten festet mer lit til departementets tjenestemenn som ikke hadde vært på fangsten enn den tjenestemann som faktisk hadde vært der. Det ble sett bort ifra at fiskeridepartementet hadde sterke interesser i saken. En av departementets veterinæreksperter som avfeide Lindbergs vitnesbyrd som «umulige» var Egil Ole Øen, som nå i mange år har vært ansatt av fiskeridepartementet for å promotere sjøpattedyrfangst. Eventuell inhabilitet hos departement, og for den saks skyld selfangere, ser ikke ut til å ha blitt vurdert av retten.

Mens utsagnet om dyr som ble flådd levende ble avvist i kraft av å «være umulig», synes det som om andre av Lindbergs utsagn ble avvist som usanne først og fremst fordi selfangerne sa de var det. Et eksempel er trusler og angrep fra selfangerne mot inspektøren, hvor retten mente at den har «ingen grunn til å feste mer tiltro til Lindberg enn (selfangeren)». Og dermed dømmes den ene for en mulig «usann påstand», mens den andre går fri for et mulig fysisk angrep. På samme måte dømmes Lindberg for å ha notert i sin inspektørbok at selhunner som var ulovlig å fange ble fanget ved fem ulike tilfeller: Ett av tilfellene anser retten som bevist – fordi skinnet var ombord. De fire andre tilfellene, ble imidlertid ansett av departementet som «lite sannsynlig» fordi sel-fangerne benektet at de hadde skjedd, og dermed av retten som «usanne».

«En av departementets veterinæreksperter som avfeide Lindbergs vitnesbyrd som «umulige» var Egil Ole Øen, som nå i mange år har vært ansatt av fiskeridepartementet for å promotere sjøpattedyrfangst.»

I praksis ble Lindberg avkrevd å kunne føre bevis som det ikke var rimelig at han skulle ha mulighet til: Selv om Lindberg filmet og tok bilder på eget initiativ, var dette ingen plikt for inspektøren, og det kunne heller ikke anses rimelig at alle overtredelser som dukket opp ble fanget på film/foto. Inspektøren var heller ikke i en situasjon til å føre vitner. Hans plikt var å skrive ned sine observasjoner, som så burde være bevisførsel nok. Men i Lindbergs tilfelle endret forutsetningene seg etterpå, fordi han tydeligvis observerte «for mye».

Måtte dømmes

– Hvorfor tror du at du ble dømt på dette grunnlaget?

– Jeg er overbevist om at jeg måtte dømmes, en dom mot en person svekker hans troverdighet. Det ville i sin tur svekke hele saken mot selfangsten både nasjonalt og internasjonalt, trodde statsmakten og de som gikk deres ærende – rettsvesenet. Ytringer som er kjent døde og maktesløse, har ikke noen kraft lenger. Når utenriksminister Stoltenberg ringer for å presse meg til å stoppe visningen av min film i Amerika, og regjeringsadvokaten tropper opp i NRK i samme hensikt, gjorde det alvorlig inntrykk på meg. Det var et enormt press for å få meg – og andre – til ikke å dokumentere mer om selfangsten.

– Hva sa Thorvald Stoltenberg?

– Han sa at det sto mye på spill for norske interesser, at norske politikere og regjeringen var enige i at selsaken var en trussel mot Norges renomé og økonomi. Han ville at jeg skulle medvirke til å få stoppet visningen av min egen film i utlandet. Det var truende og ubehaglig at personer med så stor inflytelse skulle vise sterk interesse i å sette seg på min ytringsfrihet. Han var heller ikke den eneste som ringte.

«Han sa at det sto mye på spill for norske interesser, at norske politikere og regjeringen var enige i at selsaken var en trussel mot Norges renomé og økonomi.»

Lindberg stoppet filmen, han følte ikke at han hadde noe valg da presset mot ham ble såpass stort. Men det var ikke bare Lindberg som ble rettsforfulgt – alle som lot ham komme til orde risikerte å få selfangernes advokat på nakken; Bladet Tromsø som var de første som skrev om saken, ble dømt i flere norske rettsinstanser – men fikk ti år senere medhold av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Aftenposten, NRK, svensk TV, det svenske forlaget som utga Lindbergs bok – alle ble saksøkt for ærekrenkelse, med ulikt utfall. Da TV2 i 1994 viste den svenske filmen ”En folkefiende” om Lindberg, ble også de saksøkt, men denne gangen tapte selfangerne. Lindberg selv hadde erstatningskravet fra sel-fangerne hengende på seg både i Norge og i Sverige da han flyttet dit. En appell til menneskerettighetsdomstolen ble avvist fordi saken var sent inn for sent. Da han søkte om gjeldssanering i 2008 fikk han avslag av Fredrikstad Tingrett, med den begrunnelse at «det vil virke åpenbart støtende både for sel-fangerne og deres etterkommere og for samfunnet for øvrig». Dommen ble senere opphevet av en høyere domstol.

Selsaken og ytringsfriheten

Det fremstår som skremmende når en mann kan bli stilt for domstolen for å påpeke at dyr lider, og videre bli dømt for å fornærme de som utnytter dyr ved å reagere på det han ser. «Lindberg-saken» har i ettertid blitt skrevet om av flere journalister i hele verden, og antall røster vokser som mener at Lindberg har blitt utsatt for justismord. Nær sagt hele den norske pressen har i ettertid gitt Lindberg opp- reisning. «Norge – ytringsfrihetens u-land?» het en paneldebatt om Lindberg-saken, referert av Journalisten i 1998. Det ble også holdt et ytringsfrihetsmøte om saken i 1999 i Tromsø.

– Hvordan ser du selv at selsaken har hatt betydning for ytringsfriheten i Norge?

«Når utenriksminister Stoltenberg ringer for å presse meg til å stoppe visningen av min film i Amerika, og regjerings- advokaten tropper opp i NRK i samme hensikt, gjorde det alvorlig inntrykk på meg.»

– Jeg mener vi har hatt et meget primitivt nivå av ytringsfrihet i Norge. Selsaken har ført til utvidelse av ytringsfriheten i landet – både gjennom opphevelsen av dommen mot Bladet Tromsø i Strasbourg, og gjennom andre dommer tilknyttet selsaken. Det ble endringer i grunnloven som følge av dette. Idag slår man seg på brystet og hevder at Norge er best på ytringsfrihet, men få kjenner de sakene som forårsaket utviklingen. Selv idag vil jeg påstå at Norge henger etter flere andre Europeiske land; eksempelvis er det fortsatt vanskelig å få ut offentlig informasjon og informasjon blir hemmelighetsstemplet uten synlig grunn.

Konsekvenser for selfangsten

Selsaken førte også til endringer i reglene for selfangst – ironisk nok var kommisjonens forslag i tråd med det Lindberg selv foreslo, uten at kommisjonen krediterte selfangstinspektøren: Flertallet i kommisjonen foreslo forbud mot fangst av diende selunger, krav om årlige skyteprøver og kurs, krav om at regelverk utdeles til fangsfolk, forbud mot slag-krok på voksne seler, forbud mot krøking, krav om inspektører på hver skute og krav om at blodtapping skal skje på isen. På den ene siden avfeide kommisjonen inspektørrapporten, på den andre siden anbefalte de alle de samme endringene som rapporten.

– Hva har endringene i reglene ført til?

– Jeg var svært opptatt av blodtappingsregelen, den er særlig viktig for at ikke dyrene skal tas ombord levende. Samtidig er jeg skeptisk til om nye regler følges, når selv de reglene som gjaldt før ikke ble overholdt. Jeg opplevde det som en tradisjon, man gjorde ting på det viset man alltid hadde gjort. Jeg ser også på uttalelser fra selfangerne fra idag at de anser sin egen tolkning av loven for den riktige.

– Hvordan ser du på inspektørordningen ?

«Jeg ser for meg at det er meget lett å bli påvirket til å se mellom fingrene med en del ting av sosiale hensyn.»

– Det er en svært vanskelig rolle man har. Det er viktig at det ikke blir en symbiose mellom fangstmennene og inspektøren, man skal være uavhengig. Likevel lever du tett sammen i en liten gruppe isolert fra samfunnet over lengre tid. Jeg ser for meg at det er meget lett å bli påvirket til å se mellom fingrene med en del ting av sosiale hensyn. Selv var jeg veldig klar på at et slikt forhold var uriktig, men også den rollen jeg mener er riktig for inspektøren er vanskelig – du blir den som stikker kjepper i hjulene for fangere som gjerne vil fange så fort og så mye som mulig. Én person får så klart ikke dekket alt som skjer. Det man ser og rapporterer har man kontroll på. Men man kan ikke legge skjul på at det selvsagt er mye man ikke rekker å se. Man har én inspektør og flere jaktlag, ofte drar jaktlagene langt ut på isen bort fra båten. Jeg dro ut sammen med dem og var ute på isen store deler av tiden, for å kunne oppdage feil som man bare oppdager tett innpå. Dèt er det de færreste inspektører som gjør. Ordningen er ingen forsikring om at reglene blir overholdt.

Kvitungen 2009

– Hva tenkte du da du leste rapporten fra selfangstinspektøren på Kvitungen?

«Å tro at man kan drive denne slakten kontrollert er dessverre en illusjon.»

– Jeg var ikke overrasket, jeg kjente igjen både beskrivelsen av fangsten og hvordan kritikk ble mottatt. For meg er lovbruddene forventet, det er ikke mye annet som kan skje, forholdene er ikke slik at det er lett å få kontroll over denne fangsten. Det er isflak som står på høykant, storm og regn, selunger skylles i sjøen, og man hopper fra flak til flak med fare for eget liv. Å tro at man kan drive denne slakten kontrollert er dessverre en illusjon.

– Hva tenker du om selfangernes respons?

– Jeg ser at skipper og reder forsøker å skylde på inspektøren – de er ikke sene om å ty til påstander om at hun har misforstått, ikke vet hva hun snakker om, etc. Man ser også tydelig at selfangerne er i en helt annen verden enn inspektøren som forholder seg til det som svart på hvitt står i regelverket; selfangerne forholder seg til hva de selv mener er greit selv om det kanskje står noe helt annet i reglene.

– Hva betyr det at de har fått straff nå?

«Jeg tror nok direktoratets reaksjon i denne saken har mye med prosessene i WTO å gjøre – man vil vise omverdenen at man «rydder opp». Men bilder og film vil man fortsette å hemmeligholde – man er ikke komfortabel med oppmerksomhet rundt fangsten.»

– Direktoratet har tatt saken mot Kvitungen alvorlig, og taklet den på en helt annen måte enn det de gjorde med min sak. De vil garantert ikke ha en ny «Lindberg-sak». Det at de i tillegg til bot har fått kjøreforbud med båten i en sesong burde gi dem en kraftig lærepenge. Men det trodde jeg også i 2005, da samme kaptein ble dømt for lignende forhold. Jeg tror nok direktoratets reaksjon i denne saken har mye med prosessene i WTO å gjøre – man vil vise omverdenen at man «rydder opp». Men bilder og film vil man fortsette å hemmeligholde – man er ikke komfortabel med oppmerksomhet rundt fangsten.

Selfangsten og fremtiden

WTO-prosessen handler om at Norge og Canada har gått til sak mot EU på grunn av forbudet mot salg av selprodukter som ble ved-tatt i 2009. Forbudet er det endelige signalet fra EU om at selfangsten er noe de ikke vil ha det minste med å gjøre – noe norske myndigheter aldri har akseptert som en gyldig holdning. Norske politikere av alle farger fastholder at den utenlandske kritikken mot sel-fangsten er «usaklig» og at motstanderne ikke «vet» hva de snakker om. Lindberg har møtt mange utenlandske selfangstmotstandere, og la også frem sin dokumentasjon som inspektør for EU-kommisjonen da de vurderte sel-forbudet. Han var også i Strasbourg for få år siden og holdt foredrag for EU-parlamentet om bl.a norsk forvaltningspolitikk om sjøpattedyr.

– Hva er ditt inntrykk av utenlandske sel-fangstkritikere?

«Men den europeiske opinionen reagerer mot selfangsten slik de reagerer mot andre aktiviteter som vi også ser på som dyreplageri, og nå med den nye Kvitungen-rapporten har de igjen fått bevis for at de har rett, og at også lovløs behandling av selene gjentar seg.»

– Norges bilde av seg selv som en fangstnasjon oppleves ikke som positivt i Europa – alt fra mennesker på gaten som ikke er tilknyttet noen miljø- eller dyrevernorganisasjoner til politikere og tjenestemenn i EU ser på både sel- og hvalfangsten som unødig dyreplageri. Da jeg leverte inn min rapport var Gro Harlem Brundtland statsminister. Hun reagerte på bildene med å mane folk i andre land til å ikke «reagere emosjonelt». Jeg ser på det som floskler for å bortforklare realitetene. Ser man grusom behandling, så er det et sunnhetstegn at man får en emosjonell reaksjon. Jeg har hørt Jonas Gahr Støre uttrykke seg på samme måte – at man ikke må basere seg på «følelser». Men den europeiske opinionen reagerer mot selfangsten slik de reagerer mot andre aktiviteter som vi også ser på som dyreplageri, og nå med den nye Kvitungen-rapporten har de igjen fått bevis for at de har rett, og at også lovløs behandling av selene gjentar seg.

I Lindbergs første intervju etter turen i 1988 uttalte han til Bladet Tromsø: «la meg understreke, – jeg er for selfangst, men den må drives på en utenomordentlig måte.» Siden den gang har Lindbergs tro på at selfangst lar seg forene med «ordentlighet» svunnet betraktelig. Han understreket lenge at han ikke var i mot selfangsten som sådan. Men i løpet av de siste årene, har disse uttalelsene blitt sjeldnere.

– Hva mener du er riktig å gjøre med selfangsten for norske myndigheter?

«Jeg mener at nå må man dra ut kontakten av respiratoren, og ta bort statsstøtten. Nå må man la selfangsten bli historie.»

– Jeg mener at nå må man dra ut kontakten av respiratoren, og ta bort statsstøtten. Det er tullprat at man må drive selfangst av hensyn til bestander og balanse i havet, det er påstander som ikke er forankret i vitenskaplige fora. Nå må man la selfangsten bli historie. I dag har vi et annet verdigrunnlag enn vi hadde for 100 år siden. Det hadde gavnet Norge å ha et mer moderne syn på sjøpattedyrene på lik linje med europeerne.

Om Odd F. Lindberg

• Han ble ansatt av Fiskeridepartementet som selfangstinspektør for å inspisere selfangsten på skuta “Harmoni”, i 1988. Målet var å ivareta norske interesser i ishavet. Da politikerne anså at hans rapport kunne skade Norges omdømme utenlands, ble alle krefter satt i sving for å skjule det Lindberg hadde avdekket.
• Fra høyeste hold ble det satt i gang en kollektiv fordømmelse av Lindberg som ledet til at familien så seg nødt til å flytte utenlands. Behandlingen av Lindberg gikk ikke upåaktet hen utenfor Norges grenser.
• Han la grunnlaget for nye reguleringer i selfangsten, utviklingen mot forbud av selprodukter i EU og lovendringer i retning av sterkere vern av ytringsfriheten i Norge.
• Hans bok om selfangsten var det ingen i Norge som turde å utgi.
• Odd F. Lindberg er journalist, forfatter og dokumentarfilmer med polarforskning som sitt spesialområde.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2010.