Filetene kommer sannsynligvis fra «den blå åkeren», som fiskeoppdrettsnæringen er blitt kalt. Analogien mellom bølgende kornåkere og bølgende hav er på overflaten tiltalende. En mer realistisk betegnelse er kanskje «det blå grisehuset», for det er intensiv industriproduksjon av dyr det handler om. Og slik produksjon har alltid konsekvenser.

Per i dag er det en kjent sak at fiskeoppdrett setter villfiskstammer i fare på grunn av spredning av parasitter og sykdommer. Det er heller ingen nyhet at forurensningen fra oppdrettsanleggene ødelegger miljøet rundt merdene. FNs rapporter om tilstanden i havene poengterer at verdens fiskeoppdrettsanlegg – og da særlig de vestlige – bidrar til det dramatiske overfisket fordi man «omgjør» over to kilo ville fisker til en kilo oppdrettsfisk.

Fisk- en livløs biomasse

Den rødgrønne fiskeriministeren er selv nærmest å regne som representant for næringen, og hun er derfor av Justisdepartementet ansett som inhabil når det gjelder det å bestemme rammebetingelser for den. Både hun og kollegaen i Landbruksdepartementet er eiere i samme oppdrettsfirma; det mangler derfor ikke på godvilje overfor fiskeoppdrettet fra politisk hold. Utenfor regjeringskorridorene møter derimot fiskeoppdrett stadig flere rynkede bryn. De siste årene er flere kritiske dokumentarfilmer produsert internasjonalt, og oppdrettsnæringen har tydeligvis langt flere fiender enn det man får inntrykk av ved å lese norske medier.

Fiskeoppdrett er storindustri på alle måter – store volum, store konsekvenser, store penger. Og den behandler levende vesener som tonnasje. Menneskets utnytting av fisk som «husdyr» er basert på en virkelighet hvor det ikke passer inn at fisk er levende dyr, og hvor de i stedet behandles som livløs biomasse.

Fisk er blant de dyrene som er mest fremmed for mennesket. De puster i et annet element. De gir ikke lyd fra seg. De har ikke tydelige ansiktsuttrykk. Vi forstår derfor ikke deres adferd og deres kommunikasjon. De ligner «mat», enten de er døde eller levende. Fisk legger man gjerne skjellkledde, hele og stirrende på middagsbordet. Vi assosierer deres levende utseende med deres døde tilstand, fordi vi ikke ser forskjell. Gaper gjør de uansett. Glor med glassaktige øyne gjør de uansett. Og vi har uminnelige tiders erfaring med ikke engang å prøve å mobilisere innlevelse for dem.

Fisk føler smerte

At mennesker ikke klarer å identifisere seg med fiskers opplevelser, betyr imidlertid ikke at de ikke eksisterer: Fisk føler smerte, de føler stress og frykt. De siste tiår har forskere over hele verden lagt frem rapporter om fiskenes ulike sanseegenskaper. De har variert adferd – noen fisker bygger reir, noen forsvarer sitt revir, andre samarbeider med familien om oppfostringen av yngel-kullet og kjenner hverandre igjen på utseende og lyd. De fleste stimdannende fiskearter har en sosial organisering som forutsetter at de kjenner individene i gruppen. Fisker innenfor en art reagerer også forskjellig fra individ til individ på samme situasjon.

Fisker har som dyregruppe imponerende mange måter å oppleve verden på. Noen arter kan oppfatte de små elektriske feltene som dannes ved muskelaktivitet – elektropersepsjonen påvirkes også av elektriske felt fra tekniske innretninger, slik at høyspentledninger kan være et reelt hinder for vandrende elvefisk. Magnetsansen brukes til navigasjon under vandringer på lignende måter som hos trekkfugler. Synssansen er i oppbygging lik vår egen, om ikke enda mer følsom, da noen arter i tillegg kan se i det ultrafiolette og infrarøde området. Fiskeøret kan oppfatte infralyd; i tillegg oppfatter enkelte arter ekstremt høyfrekvent lyd. Fiskenes kjemiske sanseapparat har spesiell følsomhet for biologisk viktige stoffer, luktesansen er velutviklet med en følsomhet langt ut over vår egen og i tillegg til tallrike smaksløker i munnhulen, har fisker også flere smaksreseptorer spredt på kroppsoverflaten.

I fiskeoppdrettsanleggene er ikke en velutviklet sanseevne noen fordel. Mengden med fiskeindivider som kan skimtes tett i tett, når man bøyer seg over merdkanten, lever et liv fjernt fra sine instinkter og behov. I en opprettsnot kan det stues sammen like mange laks som halve den norske vill-laksebestanden utgjør – det vil si cirka 200 000 individer. Dette er stressende for dem, og de har ingen mulighet til å unngå konfrontasjoner med hverandre. Sår og «slitasje» på finner og snute vitner om aggresjon mellom fiskene.

Defekter og sykdom

Laks i det fri er aktive og spenstige fisker, men innestengt i nota kan de heller ikke få utløp for sitt aktivitetsbehov. Oppdrettslaks utsettes for fysiske defekter og sykdom: Det finnes laks med underkjeve som er vinklet ned eller forkortet overkjeve, laks som ikke kan lukke munnen, eller som har gjellelokk som ikke er store nok til å dekke hjellene, og laks med for kort haleparti, pukkelrygg og krokrygg. Disse tilstandene ser ille ut, og føles sannsynligvis verre. Fiskene kan også ses med store kjøttsår, fravær av deler av kropp og hode og bukorganer nærmest i det fri. Selv om dyrene klarer å leve med disse skadene, må man – basert på nyere smerteforskning – kunne si at her har vi med smerte å gjøre. Oppdrettsfiskens skader og sykdom generer ytterligere lidelse. Det mest brukte forsøksdyret er nettopp fisk – over 60 000 fisker ble brukt i smertevoldende forsøk i fjor, hvorav smitteforsøk for å studere de vanlige oppdrettssykdommene er de mest vanlige.

På et intellektuelt nivå kan vi mennesker forstå at fisk er dyr med smertefølelse som tar skade av oppdrettssituasjonen. Vi vet at fisker har smertereseptorer på kroppen og i hjernen, hjernestrukturer for smerteoppfatning og nervebaner der de skal være. Vi vet at de lærer å unngå smerte i forsøk, og at de reagerer sterkt på smertestimuli, som forskere kaller det når de utsetter fisk for ting vi helst ikke vil bli utsatt for selv.

Men når det gjelder fisk virker det som om tro er sterkere enn viten. For mange av oss tror det egentlig ikke. Så lenge de ubevegelige fiskeansiktene ikke klarer å få oss til å respondere emosjonelt, vender vi det døve øret til det vitenskapen forteller oss. Eller er det andre årsaker til at fisker behandles med mer omhu og forsiktighet døde enn levende?

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen på trykk i Morgenbladet 09.07.2010

NOAH jobber hardt for dyrene i havet,
MEN VI TRENGER DIN HJELP.