Fortell regjeringen at selfangst uten inspektører ikke aksepteres!

Fire fartøy har fått tillatelse til å drive  selfangst i år – men inspektørene bes holde seg hjemme på grunn av koronautbruddet. I tillegg opphever myndighetene kravene om kurs, og teoriprøve for selfangerne.^[1] Blant dem som har fått grønt lys, og penger fra statskassa i år, er tidligere dømte og bøtelagte for brudd på dyrevelferdsloven under selfangst i 2010, etter avsløringer fra nettopp en inspektør.^{[2][3] [4]}

NOAH mener at hvis inspektøren må droppe fangsten av hensyn til smittefare, bør selvsagt det samme gjelde for resten av mannskapet, av helsemessige hensyn. Av dyrevernhensyn må fangsten avblåses når det lovpålagte kravet om inspektør ikke følges. Selfangst har på ingen måte noen «samfunnskritisk» funksjon som skulle tilsi et unntak fra dette punktet i lovverket – tvert imot er selfangst kontroversielt og forbudt i mange land av dyrevernhensyn. ^[5][6]

Hvorfor er det viktig å stanse selfangsten? 

Selfangst foregår ved at selfangere drar til isområdene der grønlandselene og klappmysene vandrer for å føde sine unger. Sel tas livet av med skytevåpen, men også en såkalt “hakapik” er i bruk: et treskaft med en lang, spiss ende av metall på den ene siden, og en butt ende på den andre. Voksen sel skytes fra båten eller på isen, og slås deretter med hakapikens butte ende for å knuse hodeskallen, og med den spisse enden, dersom de ligger stille^[7]. For å sikre at selen dør, skal den blodtappes umiddelbart, men ikke dersom det drives såkalt “plukkfangst”, der flere sel skytes fra båten mens den driver fremover. Selungene kan også slås i hjel med hakapiken mens de er ved bevissthet, uten å skytes^[7].

Med disse fangstmetodene som brukes i Norge har veterinærrapporter fra andre land dokumentert en høy prosent av dyr som sannsynligvis også er blitt levende flådd^[8]. Dokumentasjonen er basert på filming fra luften under reell fangst, og undersøkelser av selens hodeskaller. De konkluderer med at “fangsten resulterer i betydelige og uakseptable lidelser».^[8]

I 2009 var det i Norge særlig én inspektør som dokumenterte at regelbrudd nærmest var rutine. Gjennom film og bilder avslørte hun mye skadeskyting, og store lidelser, samt “krøking”, der sel dras opp i båten med en krok (“langtrøe”) gjennom seg, etter den er skutt, men som det skulle vise seg – ikke nødvendigvis død^[9]. Inspektøren dokumenterte også at det ble skutt på seler som gikk i vannet, at sel ble skadeskutt med vilje på bakre del av kroppen for at de skulle ligge stille. ^[9]Disse selfangerne ble dømt for dyremishandling i 2009, og mottok en av de største bøtene for dyremishandling i Norge^[3].

Men, selnæringen støttet de som ble dømt, og mente at det er slik man driver selfangst. Dette førte igjen til at Fiskeridirektoratet foreslo endring av regelverket, som dessverre senere ble forkastet. Direktoratet mente at inspektørene skulle ta ansvar for at det ikke ble «for ille»^[10].

Inspektørenes rolle er derfor svært viktig i en næring som allerede utsetter dyr for lidelse. Desto mer bekymringsverdig er det at blant de som har fått penger av staten til å dra på selfangst uten inspektør i år, også er blant de som ble dømt i 2009, som er “uenige” i at deres måter å drepe sel var dyremishandling.

Selunger drepes

Ungene ligger på isen, noen ganger med mødrene, fordi ungene fortsatt dier. Å skyte diende selunger er forbudt, men noe som er ønsket av næringen selv, da de yngste selungene har den mest verdifulle pelsen^[11]. En grønlandsselunge anses som diende frem til 20.mars i Østisen og 10.april i Vesterisen^[11]. Det er dermed ikke forbudt å ta livet av diende unger, som fortsatt er avhengige av moren, etter disse menneskevalgte datoene. Både fangstmenn og inspektører har påpekt at det er diende unger på isen etter datoen (20.mars)^[12]. Da kan den lovlig slås ihjel allikevel, selv om moren ser det, eller prøver å forsvare ungen sin. Dersom selungen er avvent, skytes den helst i løpet av den sårbare, korte tiden før den skal ut i vannet og klare seg selv for første gang.