Oppdrettsnæringen fremstiller seg selv som “grønn” og reklamerer med sunn, naturlig norsk laks. I virkeligheten er det ikke noe miljøvennlig eller naturlig over fiskeoppdrett, og livet som oppdrettsfisk er alt annet enn sunt .
Fiskeoppdrett har lange tradisjoner, særlig i Kina og Sørøst Asia, som har 70-80% av produksjonen. Også i Europa er fiskedammer av gammel dato og går tilbake til vikingtida. Vanligvis var fiskedammene et sted hvor de oppbevarte fanget fisk levende, men alt i middelalderen ble det drevet oppdrett av karpe i Mellom-Europa. De første klekkeriene i Norge tok sikte på å sette ut lakseyngel i vassdragene, og ble bygget i 1850-årene. De første oppdrettsanleggene kom i gang omkring år 1900, og i begynnelsen av 1950-åra økte interessen for alvor.
«Oppdrettsnæringen fremstiller seg selv som “grønn” og reklamerer med sunn, naturlig norsk laks. I virkeligheten er det ikke noe miljøvennlig eller naturlig over fiskeoppdrett, og livet som oppdrettsfisk er alt annet enn sunt.»
I dag er det laks som dominerer helt i oppdrett. Oppdrettsanleggene kan være landbaserte eller sjøbaserte. De landbaserte er minst utsatt for rømming og sykdom da man har større kontroll med vannkvalitet, avfall og fisk. Imidlertid er denne typen relativ dyr, derfor finnes det flest av de sjøbaserte. Disse er mer utsatt for vær og vind; is og bølger kan gjøre store skader og føre til at fisken rømmer.
Det er i dag gitt ca. 791 konsesjoner for matfisk av laks og ørret i Norge. Konsesjonene gis for antall kvadratmeter vann, ikke for antall fisk. Dette fører til at oppdretteren vil stue så mange fisk som mulig inn på små områder for å tjene mer. At fisken lever så tett fører til stress og mindre motstandskraft mot sykdom. Lakseungene oppbevares i kar hvor lyset reguleres slik at de oppnår smoltstadiet (tidspunktet hvor de i naturlig tilstand er klare til å forlate elva hvor de er født og vandre ut i havet) når det passer oppdretteren. Voksen fisk hindres i den naturlige vandringen fra fødeelven ut i havet og så tilbake for å gyte. Den får heller ikke velge make til gyting.
Forurensning
Forurensning har lenge vært et problem i oppdrettsnæringen. Utslippene fra oppdrettsanlegg i Norge tilsvarer forurensningen fra 40 byer på størrelse med Hønefoss. Et av problemene er fôrspill. Ikke bare er det sløsing med ressurser når store deler av fôret synker til bunns uten at det blir spist, men det kan også være farlig for fisken. Næringsstoffene i fôret kan føre til for høy biologisk produksjon i vannet, og resultatet er oksygenmangel og produksjon av giftige gasser. For fisken kan dette bety nedsatt motstandskraft og i verste fall død. Dersom anlegget er sjøbasert, vil forurensningen spres til områdene rundt, og også villfisken vil bli utsatt.
«Forurensning har lenge vært et problem i oppdrettsnæringen. Utslippene fra oppdrettsanlegg i Norge tilsvarer forurensningen fra 40 byer på størrelse med Hønefoss.»
Andre kilder til forurensning fra anleggene er spredning til miljøet av antibiotika, middel mot parasitter og og kjemikalier knyttet til vedlikehold av utstyr. Dette har store effekter på plante- og dyreliv omkring anlegget.
Sykdom
Lakseindustrien har vært rammet av stadig nye sykdomsepidemier. Det at fisken går så tett, svekker motstandskraften slik at den er mer utsatt for sykdommer. I tillegg er smittefaren stor når så mange fisk går sammen. For å bøte på dette fôrer en fisken med antibiotika og andre medisiner. Forbruket av antibiotika var svært stort, og de målbare virkningene var forurensning rundt anlegget og resistente bakterier. Imidlertid har dette forbruket gått ned fordi man i stedet satser på vaksiner. Uansett blir fisken sprøytet full av fremmedstoffer for å kurere sykdommer som menneskenes grådighet har påført dem.
«Lakseindustrien har vært rammet av stadig nye sykdomsepidemier. Det at fisken går så tett, svekker motstandskraften slik at den er mer utsatt for sykdommer.»
Sykdomstegn er ofte oppsvulmet buk, blødninger, utstående øyne, oppsvulmet milt, hudbetennelse og at fisken virrer rundt. Sykdommer som forårsakes av miljøet rundt, kan bl.a være gassovermetning ved feil trykk i vannet som tappes inn i anlegget. Overskuddet av gass i vannet som fisken tar inn, avsettes som gassblærer i fiskevevet på samme måte som ved dykkersyke. I tillegg kan fisken kveles ved at jern oksideres og felles ut på gjellene dersom en bruker grunnvann i anlegget.
Genetisk mangfold
Laksen vender tilbake til den elven hvor den er født for å gyte. Norsk laks vokser opp i det nordlige Atlanterhav og kan vandre så langt som til Grønland. Det er mange teorier om hvordan den greier å finne tilbake, men ingen har funnet noe sikkert svar. Dette er en av egenskapene som laksen har utviklet gjennom 10 000 år. Oppdrettslaksen er født i fangenskap og har dermed ikke det samme genetiske materialet. Når laksen rømmer fra anleggene og parrer seg med villaksen, “forurenses” villaksens gener. Det genetiske mangfoldet som har blitt bygget opp, ødelegges. Dette mangfoldet er bl.a viktig for laksens vekst og for å hindre sykdommer. I tillegg sprer den rømte fisken sykdommer som kan utrydde store deler av bestandene i elvene.
«Oppdrettslaksen er født i fangenskap og har dermed ikke det samme genetiske materialet. Når laksen rømmer fra anleggene og parrer seg med villaksen, “forurenses” villaksens gener.»
Fiskeoppdrett er en lønnsom geskjeft, f.eks ligger fiskeoppdrettere på millionærtoppen i flere kommuner i Nord-Troms. Imidlertid ser det svart ut for norsk oppdrettsnæring i fremtiden dersom de ikke sier ja til å begynne med genmanipulert laks. Oppdrettere i Skottland, Canada og New Zealand har allerede begynt med denne “superlaksen” hvor forskere har tuklet med genene slik at den vokser 4-6 ganger fortere enn vanlig laks.
«Over 90% av oppdrettsfisken blir eksportert, derfor er næringen avhengig av utlendingers trang til å spise laks. Når kundene svikter, er det verst for laksen.»
Farene ved genmanipulering er mange, og selv etter forsøk med mange generasjoner, kan man ikke få full oversikt over hvordan manipuleringen påvirker fisken. Når man setter inn enkeltgener i en organisme, kan disse påvirke andre gener og dermed gi uventede effekter. Man vet imidlertid at forøket vekst kan gi vekstforstyrrelser og deformitet. Rømt genspleiset laks vil være en enda større trussel mot villaksen enn den vanlige oppdrettslaksen. Det er derfor lagt frem forslag om at hvis genlaksen godtas i Norge, kan man enten sterilisere fisken, eller sette inn et gen som gjør fisken avhengig av et spesielt stoff i fôret. Hvis fisken kommer seg unna, vil den dø. Dette er nok et eksempel på at menneskene pønsker ut innviklede løsninger på hvordan de skal gjøre ting lettere og mer behagelige for seg selv, uten å tenke over at det går ut over andre. Ikke nok med at fisken må leve i trange kar mens menneskene tukler med både genene og livssyklusen dens, nå vil de også skape en fisk som “begår selvmord” når den endelig oppnår friheten.
Unødvendig luksus
Allerede i 1993 advarte FAO (FNs mat og jordbruksorganisasjon) om at mesteparten av fisket i verden har nådd eller overskredet det nivået hvor fiskebestandene kan fornye seg selv. Lokale fiskere med små båter blir satt til side av storkonserner som har trålernett med plass til opptil 12 jumbojeter i nettåpningen. En svært stor andel av fangsten fra u-landene havner i de rike landene. Dessuten er det bare to tredjedeler av den globale fiskefangsten som blir konsumert direkte av mennesker. Resten brukes til gjødsel og fôring av kveg, høns og oppdrettsfisk. En stor del av den norske fangsten, ca. 75%, blir brukt til oppmaling og fôr. I 1980 gikk det med 10kg lodde for å produsere 1kg laks i oppdrettsanlegg. Til tross for at det er gjort forbedringer på dette området, er det fortsatt ikke moralsk forsvarlig å bruke u-landenes matressurser på å produsere en ren luksusvare som oppdrettslaks.
«Rømt genspleiset laks vil være en enda større trussel mot villaksen enn den vanlige oppdrettslaksen.»
Over 90% av oppdrettsfisken blir eksportert, derfor er næringen avhengig av utlendingers trang til å spise laks. Når kundene svikter, er det verst for laksen. I oktober 1995 ble all oppdrettslaks på over to kilo sultet i seks uker fordi overproduksjon hadde skapt ubalanse i markedet. Dette er i klar konflikt med dyrevernloven, og det regjeringsoppnevnte Rådet for Dyreetikk kom med en uttalelse om at “Rådet ikke kan anbefale at sultperiode tas i bruk som et markeds-, produksjons- eller kvalitetsregulerende tiltak.”
Oppdrettsfisk er ingen viktig del av vår diett, heller ikke er det en viktig næring med mange arbeidsplasser. Det er i stedet et grelt bevis på vårt forbrukssamfunn hvor lønnsomhet og nytelse kommer foran medmenneskelighet og omtanke.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/1996.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
Kilder
- “It can’t go on forever” av Greenpeace. (Hentet 1997)
- “Fiskeoppdrett, oversikt” av Trygve Gjedrem. (Hentet 1997)
- “Redusert stoffutslepp frå fiskeoppdrett” av Torbjørn Åsgård og Trond Storebakken. (Hentet 1997)
- Artikler i Nationen 18. okt.1996 og 7. des. 1995. (Hentet 1997)
- “Fisk i ferskvann” av Reidar Borgstrøm og Lars Petter Hansen. (Hentet 1997)
