Selfangsten - Norge gambler med dyrs rettsvern i WTO

I 2009 vant Europas dyrevernorganisasjoner en stor seier, importforbud mot selprodukter ble innført etter over 50 års politisk kamp. Fra det første forbudet mot salg av pels fra diende selunger, som ble innført i EU i 1983, har målet vært å få et salgsforbud mot alle selprodukter. Men Norge og Canada klaget forbudet inn til Verdens Handelsorganisasjon (WTO) – hvor den siste høringen i saken ble holdt april 2014. Resultatet er ventet i mai, og kan påvirke arbeidet for alle dyr.

Sel-historien

Pels er ikke et populært plagg for de som bryr seg om dyr – og selpels har vært blant de mest uglesette produktene ute i verden.
For dem som har sin viten om selfangst primært fra norske aviser, er dyrenes perspek- tiv imidlertid lite kjent. Men det er det perspektivet NOAH har fremmet, og det perspektivet som gradvis har blitt det viktige for opinionen i land som ikke driver selfangst. Det faktum at fangstmenn primært slår ihjel dyreunger som verken kan forsvare seg eller flykte, der de ligger i selenes spesielle ungeansamlinger, vekker reaksjoner. Mange finner det lett å ta avstand fra en slik behandling av dyr – spesielt når det kun er et par land i verden som driver med fangsten og den på ingen måte fremstår som viktig for de fleste.

«Det faktum at fangstmenn primært slår ihjel dyreunger som verken kan forsvare seg eller flykte, der de ligger i selenes spesielle ungeansamlinger, vekker reaksjoner.»

I «selfangstnasjonene» – Norge og Canada – har imidlertid selfangsten blitt fremstilt som et eksotisk ishavseventyr frem til nyere tid. For Norges del startet ikke selfangsten før man fikk isgående skip på midten av 1800-tallet. Men det ble utover 1900-tallet storindustri hvor flere hundre tusen seler årlig ble drept.^[1] Det var en fangst som kun de få hadde nytte av – men de tjente til gjengjeld store penger. Da Norge skulle bygge sin nasjonalstolthet rundt forrige århundreskifte ble selfangsten for «alle» – i det minste i eventyrs form.^[2] Det farlige havet, de sultne isbjørnene, den lunefulle isen og utfordringene ved å hoppe mellom isflakene mens man balanserte med seg fete selunger som ble heist opp i båten, utgjorde en god historie. Alt var sant. Og alt manglet én side av historien. Selens.

Da selens perspektiv plutselig ble kjent gjennom billedavsløringer fra Canada på 1960-tallet var det et sjokk – ikke minst i de land som knapt visste at selfangst eksisterte.[ref not found] Verdens publikum så ikke selfangerne slik de så seg selv; for folk flest var det intet heltemodig ved å klubbe ihjel nyfødte dyr som knapt kunne røre seg. Kampanjen for å stoppe selfangsten ble satt igang og vokste i styrke frem til 1983, da EU forbød import av skinnene fra de helt nyfødte selungene som moren fortsatt diet og forsvarte.^[4] Få år etter, i 1987, stoppet Canada denne fangsten.^[5] Fangsten av diende unger pågikk fortsatt i Norge, men med avsløringene fra selfangstinspektør Odd Lindberg i 1988 og påfølgende hard kritikk fra utlandet, ble det slutt med denne fangsten også fra norske skuter i 1989.^[6] Fra da av skulle ungene tas livet av først når de var noen uker gamle og moren, på grunn av selenes spesielle biologi, ikke lenger var tilstede. Riktignok var de like hjelpeløse – men skinnene kunne selges til Europa.

Gjennombrudd for selene

Motstanden mot selfangsten avtok ikke av den grunn. Fra 80-tallet og frem til idag, har en rekke land i verden forbudt import og salg av alle produkter fra selfangst. Først av alle var USA, som forbød import av alle selprodukter allerede i 1972.^[7] Mexico innførte forbud i 2006.^[7] Flere europeiske land som Nederland, Belgia og Slovenia vedtok forbud i perioden 2004-2007.^{[7] [8]} Tyskland, Italia, Østerrike, Luxenburg, Sveits og Storbritannia var også i ferd med å innføre nasjonale forbud, da sistnevnte tok initiativ i selve EU-parlamentet for et forbud mot slike produkter i hele EU.^{[7] [9]} Forslaget fikk bred støtte, og forbud mot import og handel med selprodukter ble innført i EU i 2009.^[4]

«Selfangstrapporter fra 80-tallet og frem til idag ble gjennomgått, og resultatene viser en kultur hvor det nærmest har vært en dyd å se en annen vei når regler ble brutt.»

Forbudet hadde noen unntak av politiske hensyn: Produkter fra fangst utført av urbefolkninger kunne fortsatt selges. Det samme kunne produkter fra seler som sporadisk ble skutt fordi de gikk i fiskegarn, var nær oppdrettsanlegg o.l. – forutsatt at ikke skytingen var systematisk og av en kommersiell natur. Imidlertid var den kommersielle sel-fangsten fra Canada og Norge (og pelssel- fangsten i Namibia) nå utelukket fra det europeiske markedet – av dyrevelferdshensyn og hensyn til «offentlig moral» – definert som europeernes ønske om å ikke bidra til dyreplageriet som selfangsten representerte.

I 2011 besluttet Russland, Hviterussland og Kasakhstan å forby import av selprodukter – etter at Russland tidligere hadde stoppet selve fangsten.^[10] Russland var ett av de viktigste markedene for selskinn, og beslutningen var enda en viktig seier for selene. I 2013 fulgte Taiwan etter med et lignende forbud, og ga et signal om at Østen ikke var et selvsagt marked for selproduktene, slik selfangstnasjonene tidligere hadde trodd og innstilt seg på.^[11]

En seier å kjempe for

EUs beslutning om å forby selprodukter er en av de første beslutningene som stenger et helt marked for en type varer med begrunnelse i dyrevernhensyn. En annen slik beslutning er implementeringen av forbud mot dyretestet kosmetikk i 2013. Mens dette forbudet også er basert på vurderinger rundt dyrevelferd, er imidlertid selproduktforbudet også klart fundert i begrepet «allmenn moral». Det betyr at det i tillegg til dyrevelferdsmessige hensyn, ligger en erkjennelse av opinionens motstand mot å bruke dyr for å skaffe de aktuelle produktene, i selproduktforbudet. Selproduktforbudet er slik sett formulert på samme måte som EUs importforbud mot hunde- og kattepels (2007).^[12]

«Dermed ble NOAH satt i kontakt med EUs advokater på selsaken gjennom samarbeidspartneren International Fund for Animal Welfare. Gjennom hele 2012 arbeidet vi i det stille med en rapport om norsk selfangsts historie sett i et dyrevelferdsperspektiv.»

Da seieren var et faktum jublet dyrevernorganisasjoner verden over. Det var et gjennombrudd for arbeidet i internasjonal sammenheng at man gikk videre fra å forby en type utnytting av dyr, til også å effektivt avskjære sitt marked fra varer som er basert på slik utnytting i andre land. Selv om produksjonsforbud alltid er det viktige første skrittet i forhold til uetiske varer, vil det å stenge markeder ha en enda større påvirkning også på landene rundt. En slik mulighet for å utelukke varer basert på dyrevernmessige hensyn ligger også i den nye norske Dyrevelferdslovens §17. NOAH har argumentert for at flere produkter som ikke tillates produsert i Norge, heller ikke bør importeres. Men foreløpig har den norske paragrafen vært ubrukt. Hyppigere internasjonal bruk av importforbud øker betraktelig mulighetene for å få bukt med de mest kritiserte dyreindustriene, som allerede er forbudt i en rekke land. Og i disse industrienes øyne, var dermed også selproduktforbudet en større fare enn andre dyrevelferdsregler.

Mange forventet at Canadas myndigheter, presset av både selfangstnæringen og pelsindustrien, ville komme til å protestere mot forbudet. Få tenkte på at Norge, som ikke har en like kjent fangst, ville gjøre det samme. Men i 2011 var det klart at både Canada og Norge hadde klaget vedtaket inn til WTO.^[13] Det er ikke mange av de store internasjonale dyre-vernorganisasjonene som har fokus på norsk fangst – av den naturlige årsak at den canadiske fangsten både er større og mer tilgjengelig. Men i WTO-saken måtte både de canadiske og de norske innvendingene møtes. Dermed ble NOAH satt i kontakt med EUs advokater på selsaken gjennom samarbeidspartneren International Fund for Animal Welfare. Gjennom hele 2012 arbeidet vi i det stille med en rapport om norsk selfangsts historie sett i et dyrevelferdsperspektiv.^[14]

Eksempler fra norsk selfangst

Alle fangstbilder viser norsk selfangst fra år 2009 – metodene er de samme som idag og har ikke endret seg siden 2003. Selfangstrapporter fra 80-tallet og frem til idag ble gjennomgått, og resultatene viser en kultur hvor det nærmest har vært en dyd å se en annen vei når regler ble brutt. Selv om en generell aksept for dyrs lidelse skjuler de reelle forholdene i mange rapporter, er det også mulig å få et inntrykk av hva selene har opplevd.

«Fangsten drives på en helt annen måte enn det Fiskeri-direktoratet mener reglene tillater – og inspektørene har slett ikke hatt den effekt at reglene blir forstått eller fulgt.»

En av de mest brukte selfangstin-spektørene og en av de få som har utført denne jobben flere enn et par ganger, skriver eksempelvis at hun lurer på om hun kanskje har gjort feil når hun ikke rapporterte at selene ble liggende i flere timer uten å bli sjekket etter at de var skutt fra båten.^[15] Et senere år innrømmer denne inspektøren at det «forekommer ikke helt sjelden at skudd ikke er drepende, hvilket det heller ikke er krav om, og en del fangere har vanskelig for å bruke hakapik og slagkrok effektivt hver gang.»^[16] Hun skriver også at «som også årets fangst viste, er det en risiko for at bevisste dyr hives om bord ding-lende etter en krok festet et eller annet sted i dyret, og så slengt ned på dekk, og det er utiltalende.»^[16]

Hun kommenterer begrepet «umiddelbart» i sammenheng med avlivingen, og skriver at det betyr «i alle fall ikke en halv time», men at hun mener at det er «greit» hvis dyret er avblødd innen 5-8 minutter» etter at det er skutt.^[17] Men om noen tror at denne in-spektøren er spesielt  opptatt av dyrevelferd, må bildet korrigeres med at vedkommende uttrykker at det «strider mot min moralske sans å avlive dyr på et tidspunkt hvor de har mindre verdi når man ved å avlive dem kort tid før kunne ha oppnådd en langt større verdiskapning» – altså mens de var diende.^[18] Det spesielle med denne inspektøren er ikke hennes holdninger, men det at hun er blant de svært få som skriver rapporter. De aller fleste rapportene fra norsk selfangst er avkrysningsskjemaer med 11 ruter, uten noen reell informasjon om hva som skjer med dyrene.^[19]

Bakvendt-vitnemål fra Norge

Da WTO-høringen startet i 2013 viste det seg at den eneste inspektøren som Norge ønsket som møtende vitne i WTO også utmerket seg – han hadde aldri skrevet noe annet enn kryss i sine syv rapporter, og var dessuten den eneste inspektøren som ikke rapporterte obligatoriske tester for selfangere.^[20] I høringen beskrev Norge selfangsten som gjennomkontrollert og prikkfri dyrevernmessig sett. Og ut i fra dette mente Norges advokater at istedenfor et forbud burde EU innført en merkeordning for selskinn – hvor norske selskinn ville bli godkjent på grunn av sin, etter deres skjønn, høye standard. Canada argumenterte på samme måte – og mente at deres skinn også ville måtte godkjennes. Dersom Norge og Canada lykkes i å overbevise WTO om at en merkeordning er mer «rimelig», ville et forbud være i strid med WTO-reglene.

«Da WTO-høringen startet i 2013 viste det seg at den eneste inspektøren som Norge ønsket som vitne i WTO også (…) var den eneste inspektøren som ikke rapporterte obligatoriske tester for selfangere.»

Norges inspektør-vitne, Jan Danielsson,^[21] hevdet i vitneutsagn blant annet at skytterne var «ansvarlige profesjonelle» og la vekt på deres erfarenhet. Men NOAH fant at av 56 sel-fangere som deltok i fangst siste fem år, var 40 engangs-reisende, og av de resterende som hadde vært ute flere ganger var 8 av dem mannskap eller kaptein på de to skutene som i løpet av disse årene hadde fått dom for overtredelser.^[19] En av de mest erfarne var kaptein på Kvitungen som for fangsten i 2009 fikk de høyeste bøter i Norge noensinne for brudd på dyrevelferdsregler.^[22] Danielsson hevdet også at selfangst sammenlignet med annen jakt er «langt lettere» og at seler er «lette å skyte».^[21] Men de inspektørrapportene som nevner vanskelighetsgraden beskriver et stikk motsatt bilde, og Fiskeridirektoratet skriver «tvert imot er selfangst en meget vanskelig fangstform, som stiller store krav til utøvende fangstmenn.»^{[14] [23]}

Et av de viktigste poengene til Danielsson for å underbygge Norges argument om at en merkeordning av selskinn er tilstrekkelig, var at «inspektørene er veldig effektive for at reglene blir forstått og fulgt».^[21] Det ingen av Norges vitner eller advokater nevnte i hele hørings-prosessen var at Fiskeridirektoratet i 2010 foreslo endring i fangstreglene, fordi både fangstmennene og inspektørene tolket reglene slik at det utgjorde en større risiko for dyrene: «(…) fra næringens side (tas det) ikke tilbørlig hensyn til at fangsten skal utøves i henhold til nevnte prinsipper. Det synes som om det er bestemmelsene om at det i særlige tilfeller gis adgang til å foreta blodtapping om bord, som er vanskelige å overholde. (…) næringen synes å definere plukkfangst annerledes enn slik det er definert i forskriften (…)

«Til tross for at direktoratet anbefalte regelendringer fordi de anså at de særlig problematiske fangstmetodene ville øke i omfang fremover, ble dette avvist av Fiskeridepartementet på grunn av selfangernes protester.»

Fiskeridirektoratet har ikke mottatt inspektørrapporter som indikerer at ”plukkfangst” defineres på en annen måte enn slik den er forskriftsfestet (…) krøking oretas i større utstrekning enn det bestemmelsene tillater.»^[24] Med andre ord drives fangsten på en helt annen måte enn det Fiskeridirektoratet mener reglene tillater – og inspektørene har slett ikke hatt den effekt at reglene blir forstått eller fulgt. Til tross for at direktoratet anbefalte regelendringer fordi de anså at de særlig problematiske fangstmetodene ville øke i omfang fremover, ble dette avvist av Fiskeridepartementet på grunn av selfangernes protester. NOAH tilgjengelig-gjorde Fiskeridirektoratets informasjon for WTO, men Norges advokater kommenterte aldri Fiskeridirektoratets uttalelser.

Del-seire for selene

Samtidig med WTO-høringene, hadde selprodukt-forbudet også blitt klaget inn til European Court of Justice. I april 2013 ble det seier for selene i denne rettssaken.^[25] Ulike tidligere forsøk på å stanse forbudet gjennom rettslige tiltak hadde også feilet. Når så WTOs avgjørelse kom i november 2013 var også dette en del-seier for selene: WTO mente at EU var i sin rett til å iverksette et forbud mot selprodukter av moralske hensyn – WTO hadde også tatt til seg informasjonen om at både den norske og canadiske fangsten representerte en reell fare for dyrevelferden og at det derfor lå reelle hensyn bak det moralske argumentet. Derimot hadde WTO problemer med unntakene fra forbudet – de mente at både unntaket for sporadisk fangst av dyr som f.eks. går i fiskegarn, og fangst drevet av urbefolkninger, favoriserte visse land og dermed ikke var i tråd med WTO.

«Mens canadisk presse innrømmet nederlaget med overskrifter som Canada suffers setback, og dermed hadde samme virkelighetsforståelse som EU-medienes WTO backs EU seal fur ban, kunne man i norsk media lese at Norge vant selstrid mot EU, WTO gruser EUs selproduktforbud  og Del-seier for Norge over EU.»

Merkelig nok ble avgjørelsen fremstilt svært ulikt i Norge og Canada. Mens canadisk presse innrømmet nederlaget med overskrifter som «Canada suffers setback»,^[26] og dermed hadde samme virkelighetsforståelse som EU-medienes «WTO backs EU seal fur ban»,^[2] kunne man i norsk media lese at «Norge vant selstrid mot EU»,^[28] «WTO gruser EUs selproduktforbud»^[29]  og «Del-seier for Norge over EU»^[30]. Den mest edruelige avisen i denne sammenheng hadde kanskje lest litt mer enn pressemeldingen fra Fiskeridepartementet, og nøyde seg med «Norge vant mini-seier».^[31] Hvor seirende norske myndigheter egentlig følte seg, kunne likevel trekkes i tvil, da Norge og Canada umiddelbart etter avgjørelsen anket denne til WTOs appell-domstol.

Men også Norges presentasjon for appell-domstolen var en del-seier for selene: De dyrevernmessige argumentene var så godt som borte fra Norges innlegg når appell-høringen ble holdt i mars 2014.^[32] Hele appell-høringen dreide seg om tekniske definisjoner i WTOs handelsavtaler, og hvorvidt juridiske detaljer rundt unntakene fra forbudet eventuelt kunne stride mot disse. EU hadde besluttet å ikke forsvare unntaket for salg av enkeltdyr som skytes i forbindelse med konflikt med fiskebåter/oppdrettsanlegg.^[33] Dette unntaket fra forbudet vil isteden ganske enkelt strykes.^[33] Også dette er i realiteten en del-seier for selene – tross alt var unntaket et politisk kompromiss som ikke var til fordel for dyrene.

Prisgitt jussen

EU konsentrerte seg på å forsvare unntaket for salg av seler fanget av urbefolkninger. En absurd situasjon utspilte seg dermed, hvor canadiske inuitter som deltok i Canadas delegasjon sto på barrikadene for kommersiell fangst og argumenterte imot unntaket som var ment å gavne dem selv, mens EU – som i realiteten ikke ønsker selfangst – forsvarte unntaket for inuittenes sel-fangst. I visse deler av diskusjonen sto Norges advokater på talerstolen, støttet av canadiske inuitter, og proklamerte at unntaket fra forbudet underminerer dyrevernhensyn fordi selene som blir fanget av urfolk blir inhumant drept. Hvorpå EUs advokater svarte at det er de fullstendig klar over, men det er andre moralske hensyn som gjør at de i forhold til urfolk setter til side hensynet til dyr som forbudet ellers er ment å beskytte. Det var ikke alltid lett å vite hvem som talte dyrenes sak, og hvem som talte i favør av hvilken type fangst. Tre dager til ende varte de juridiske spissfindighetene, og skjebnene til selene ligger nå igjen i WTOs hender.

Selene er selvsagt viktige, men de representerer også mer enn seg selv. Stadig flere blir klar over at utfallet av denne saken har konsekvenser for alt arbeid for dyr – kanskje også for andre saker som handler om etiske hensyn. Den canadiske avisen The Globe and Mail, beskrev WTOs første avgjørelse slik: «a decision that could have a far-reaching impact and inject concerns about animal welfare into the trade of other types of animal products».^[26] Handel er kanskje den sterkeste kraften som trekker i motsatt retning av etikk; hvis noen vil kjøpe og noen vil selge, kommer etikken i skyggen. Mange ganger hører man at «forbrukeren», den kjøpende part, har skylden for at uetiske produkter er i omløp – eller; makten til å stoppe dem. Men enten det er kjøperen eller selgeren man mener er ansvarlig for å endre seg, handelen i seg selv ses gjerne på som en ustoppelig naturkraft; «pengene styrer». Når nå det høyeste organet for fri handel vurderer dyrevelferd og moralsk hensyntagen til dyr som et gyldig grunnlag for handelsrestriksjoner, er dette det verktøy som trengs for at markedskreftene ikke skal underminere utvikling innenfor dyrs rettigheter og etikk. Dette er åpenbart for begge sider – både de som arbeider for at etikken skal komme i førersetet, og de som arbeider for at pengene skal fortsette alene bak rattet. Norges regjering har valgt side; over 20 millioner norske skattekroner er brukt på at verdens dyreste advokatfirma skal tale «pengenes sak» i WTO^[34] – og tvinge det europeiske markedet til å åpne seg for selprodukter som de ikke vil ha.

«Tre dager til ende varte de juridiske spissfindighetene, og skjebnene til selene ligger nå igjen i WTOs hender.»

NOAH har brukt mye tid og ressurser på å kjempe dyrenes sak sammen med EU – fordi dette kan vise seg å være en av de viktigste kampene hittil for dyrs rettsvern. Om Norge vinner, betyr det et betydelig tap for dyrene. Om selene vinner, vil det spare mange av dem for unødige lidelser, og det kan være en begynnelse til bedre rettsvern for alle dyr. I mai faller dommen.

 Milepæler i selsaken

• 1972: USA forbyr import av selprodukter.
• 1983: EU forbyr import av skinn fra diende selunger.
• 1987: Canada forbyr fangst av diende selunger.
• 1988: Selfangstinspektør ODD F. Lindberg avdekker film og foto fra selfangst.
• 1989: Norge forbyr fangst av diende selunger, og endrer reglene for selfangst (disse endres tilbake etter selfangerens ønske i 2003).
• 2004: Belgia vedtar at det skal innføres forbud mot selprodukter.
• 2006: 425 EU-politikere signerer en appell om EU-forbudet. Mexico forbyr import av selprodukter. Italia vedtar midlertidig forbud. Flere EU-land igangsetter lignende prosesser.
• 2007: Nederland og Belgia vedtar endelige importforbud.
• 2009: EU forbyr import av selprodukter. Russland stanser selfangsten. Den norske selskuta «Kvitungen» blir anmeldt, og for første gang på 20 år eksponeres bilder og film fra norsk selfangst.
• 2010: Fiskeridirektoratet vil endre selfangst reglene av dyrevernhensyn, og kritiserer industrien som helhet for å feiltolke regelverket.
• 2011: Russland, Hviterussland og Kasakhstan forbyr import av selprodukter. Norge og Canada klager EU inn til WTO. Kvitungen dømmes i høyesterett til de største bøter som er gitt for overdrivelse av dyrevernregelverk.
• 2013: Taiwan forbyr import av selprodukter, WTO støtter EUs rett til å beholde importforbud av moralske hensyn. Canada og Norge anker.
• 2014: Ankehøringen avholdes i WTO.

Artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark # 1/2014