Seler - kommer snart!


NOAHs infoside om seler vil publiseres i løpet av høsten 2019.

Inntil denne siden er ferdig vil vi gjerne gi litt kort informasjon om selfangst:

Bare tre land i verden driver nå det som defineres som kommersiell selfangst – Kanada, Namibia og Norge. Inntil 2009 drev også Russland kommersiell selfangst – på økonomisk initiativ fra Norge. I tillegg drives begrenset jakt på kystsel i Finland, Sverige, USA og Island, og på Grønland og i visse deler av USA drives også selvforsyningsfangst på sel til en vis grad.

Norge drives både kommerisell, men ulønnsom, selfangst for pelsens skyld, og kystseljakt for rekreasjonens skyld – og norske firmaer har eierinteresser i bl.a. kanadisk selfangst. Den kommersielle norske fangsten er så godt som full-finansiert med subsidier fra staten.

Selfangstskutene i den kommersielle norske fangsten er isgående skuter som baner seg vei inn mot isen der grønnlandsselene og klappmysene vandrer for å føde sine unger. Skutene ankommer rundt tiden da selene føder eller noe senere. Ungene og deres mødre ligger spredt på isen, ofte i nærhetene av andre seler med unger, andre ganger er avstandene mellom selene større. Hvis skutene kommer først etter at mødrene har dratt til paringsplassen sammen med hannene, ligger bare selungene igjen når fangstmennene kommer på isen. Men fangstmennene kommer også over voksne seler i vannet eller på langs iskanten. Voksne seler skytes fra båten eller på isen, deretter skal de slås med hakapikens butte ende og krok (bare krok hvis de “ligger stille”). Så skal de blodtappes for å sikre død, men bare hvis “hensynet til videre fangst gjør det mulig” og ikke hvis det drives “plukkfangst”. “Plukkfangst” består i at mange voksne eller unger skytes fortløpende fra båten eller på isen, uten umiddelbar blodtapping. Ungene kan slås med hakapik eller “slagkrog” mens de er ved bevissthet, dvs uten å  skytes. Hakapik, som fortsatt er vanlig, er et treskaft med en metall-”sigd” i enden – den har en lang spiss ende og en flat “butt” ende.

Veterinærrapporter har dokumentert en høy prosent av levende flådde dyr med samme type fangstmetoder som brukes i Norge, men det finnes ingen felt-undersøkelser fra Norge om hvor lang tid dyrene bruker på å dø. Veterinærrapportene som har doumentert sannsynlig flåing av levende dyr, er basert på analyser av filming fra luften av reell fangst, samt post-mortem undersøkelser av selenes hodeskaller. De konkluderer med at “fangsten resulterer i betydelige og uakseptable lidelser.” Det finnes kun én norsk undersøkelse av selfangst. Den er fra 1995, utført av  Fiskeridepartementets tilsatte avlivingsrådgiver, Egil Ole Øen. Den ikke er representativ for fangstsituasjonen, da den var et kontrollert forsøksprosjekt, hvor fangstmennene var klar over at deres avlivinger ville registreres og benyttes til å beskrive skadeskytingsprosent for norsk selfangst. Videre ble ikke seler drept med hakapik undersøkt, ei heler voksen skutt sel.

Tidligere ble både grønlandssel og klappmyss utsatt for selfangst. I dag er det kun grønlandsseler som fanges. Etter at norske myndigheter hadde påstått at selbestandene var “store og voksende”, ble det i 2007 klart at klappmyssen var truet. Man stanset etter det fangsten på arten, men klappmyss er idag sterkt truet.