Sel-politikk på tynn is

Over flere år har selfangere selv uttalt at fangsten er døende. I 2017 ble det laget en romantiserende dokumentarfilm som hevdet å dokumenterte «den siste selfangsten».^[1] Men så vel var det ikke. Staten har fortsatt å subsidiere fangsten, med unntak av året 2015. Og titusenvis av selunger har måttet bøte med livet på grunn av denne absurde ordningen. Samtidig uteblir den politiske diskusjonen om hvorfor man årlig skal ta livet av ungene til en av artene som er mest sårbare for de endringer mennesker har påført kloden.

Ishavssel som isens urinnbyggere

Ishavsselene er blant de virkelig isavhengige artene – de er isens urinnbyggere. Om våren samler hunnene seg i store grupper på isen for å føde. Ungene veier rundt 10 kg ved fødselen, men legger på seg ca. 2,5 kg om dagen i dieperioden. Moren er mye sammen med ungen i denne intense perioden. Etter 10-12 dager blir ungene avvent og mødrene drar avgårde til andre is-områder for å felle pels og møte hannselene for paring. Det er uvanlig for pattedyr å ha en så kort periode hvor mor og unge er sammen, men de spesielle miljøforholdene selene lever under har gjort det nødvendig. Den korte avhengighetsperio den betyr imidlertid ikke at båndet mellom mor og unge er svakere enn for andre arter – så lenge moren er med ungen forsvarer hun den intenst.

Når ungene blir alene søker de sammen i grupper, og øver seg på å bevege seg og svømme i små kulper på isen. De spiser ikke, men tærer på fettreservene. Når de begynner å bli sultne, har de også vokst så pass mye at de er klare for å endelig våge seg ut i havet, svømme og klare seg selv. Disse dyrene som blir opptil 40 år, lever i store sosiale flokker og takler en rekke helt spesielle utfordringer. De har en rik opplevelsesverden, selv om den fortsatt i stor grad er skjult for mennesker. Studier på grønlandssel viser at de har mange ulike rop de kommuniserer med – forskere har klart å kartlegge minst 16 ulike sel-rop, og har vist at seler varierer frekvens og toneleie for å unngå overlapping når flere seler kommuniserer samtidig. Dette betyr at dyrene aktivt lytter til hverandre og velger rop som ikke forveksles med andre.^[2] Studier av mor og unge viser at stemmebruk spiller en viktig rolle for at mødrene skal holde styr på ungen sin i de store flokkene som ligger utover isflaten.^[3]

Uetisk fangsthistorie

Viltlovens bestemmelser om yngletidsfredning gjelder ikke for grønlandsselen – den er en av de artene hvor man tvert imot har som mål å forfølge dyrene i den aller mest sårbare perioden av deres liv. Slik Stortingsmeldingen om Sjøpattedyr fra 2004 sier: “Fordi unger gir bedre betalte produkter enn voksne dyr, må det  forventes at fangerne primært vil gå etter unger.”^[4] Våpnene som ble brukt i fangstens begynnelse var gevær og hakapik i diverse former, og fangstmetodene har endret seg lite. Ungene kan slås med hakapik eller slagkrok. Hakapik er et treskaft med en metallkrok i enden. Voksne seler skytes fra båten eller på isen. Så skal de blodtappes for å sikre død, men bare hvis “hensynet til videre fangst gjør det mulig” og ikke hvis det drives “plukkfangst”.^[4]   “Plukkfangst” består i at mange voksne eller unger skytes fortløpende fra båten eller på isen. Disse selene blir ofte «krøket». Dette betyr at selene som er skutt langs iskanten hektes på kroker fra båten og dras etter kroken opp i båten, uten at man sjekker om de er døde. Metoden risikerer åpenbart å være ekstremt smertefull, og tillates hvis det er “ugustige” værforhold, hvilket det lett blir. Etter et midlertidig forbud fra 1991 ble krøking igjen tillatt i 2003. Forbudet kom som konsekvens av selfangstinspektør Odd F. Lindbergs avsløringer på slutten at 1980-tallet. I 2010 forsøkte Fiskeridirektoratet igjen å forby både krøking og plukkfangst. Direktoratet skrev i høringsbrevet at «Fiskeridirektoratet legger til grunn at et forbud mot adgangen til å krøke selunger vil kunne vanskeliggjøre deler av fangsten. Vi finner imidlertid at hensynet til dyrevern må tillegges avgjørende vekt.»^[5] Men hensynet til dyrevern ble ikke tillagt noe vekt; reglene forble uendret.

Gjennom hele selfangstens historie har det vært rapporter om dyrelidelser, fangstmenn som «tolker» reglene feil og direkte lovbrudd. Den første virkelige avsløringen av omfattende skadeskyting og dyremishandling kom med Lindberg saken i 1988. Men Fiskeridirektoratet tok ikke selfangstinspektør Odd F. Lindbergs side, men forbød isteden visning av film og fotodokumentasjon og rettsforfulgte inspektøren. Det la naturlig nok en demper på inspektørenes iver etter å avsløre lovbrudd. Men i 2009 kom det andre tilfellet av omfattende film- og fotodokumentasjon gjort av en inspektør på norsk selfangstskute; «Kvitungensaken». Denne gangen tok Fiskeridirektoratet inspektørens side, og saken første til dom mot selfangerne. Det ble blant annet dokumentert omfattende skadeskyting. Retten slo fast at episodene ikke var enkelttilfeller, men en «kultur»: «Det er svært lite beskyttelsesverdig å balansere på kanten av regelverket slik skipperen har gjort. Det fremkommer i rapporter fra selfangstinspektører tidligere år at skipperen har et noe lettvint forhold til regelverket.»^[6]

«De rapportene som gir informasjon, vitner om at selfangerne, og flere av inspektørene selv, fortsatt ser på det å skadeskyte sel som akseptabelt.»

Inspektøren opplevde også i denne saken et sterkt negativt press fra næringen, og valgte å ikke stå frem i mediene. I årene etter «Kvitungen»-saken, er det sparsomt med informasjon fra selfangstrapportene. Men de rapportene som gir informasjon, vitner om at selfangerne, og flere av inspektørene selv, fortsatt ser på det å skadeskyte sel som akseptabelt. En inspektør som oppgir å ha vært selfangstinspektør i over 25 år, skriver i 2019 følgende; “det forekom at det ble skutt seler fra flere flak før dyrene ble tatt ombord (…) (det) står ingenting om at dyrene skal (…) drepes av skuddet (…) Hvor lang tid må det gå, fra selen er skutt til den er bløgget? Hvis selen ligger vanskelig til, kan det ta lang tid å få den opp.”^[7]  En annen inspektør fra 2019 er også forvirret over reglene: “Det er i bestemmelsen gjort et unntak for å slå og blodtappe på isen, når “isforholdene gjør det utilrådelig å gå på isen” (…) Denne bestemmelsen kan være, og har vært, gjenstand for ulike tolkninger/vurderinger av skipper, øvrige fangstfolk og inspektør. I den grad det skulle være mulig, ville det vært kjærkomment med iallfall retningslinjer for når en grense er nådd eller nær ved å nås.”^[8]

Politikere på tynn is

Hvorfor tillates fortsatt fangsten når det er åpenbart at reglene fører til lidelser for dyrene, og dessuten ikke blir fulgt? Og hva mer er; hvorfor velger politikerne å betale selfangerne av fellesskapets penger? Siden 1991 har selfangsten vært opprettholdt gjennom subsidier, og i 2008 fikk næringen 16 millioner.^[9] Fra 2016 har nivået ligget på ca. 2,5 millioner, og i 2021 ble summen redusert til 1,75 millioner. Formålet med disse millionene er å «bidra til at størst mulig del av totalkvoten tas, samt at selfangstnæringen skal kunne skape størst mulig verdier basert på råstoff fra sel».^[10]

«Hvorfor velger politikerne å betale selfangerne av fellesskapets penger?»

Men hvorfor er det så viktig å få skutt flest mulig sel? I en stortingsdebatt i februar 2000, forsvarte politikerne subsidiene med at det var “nødvendig” å regulere selbestandene. I den samme stortingsdebatten uttalte politikere at man måtte få “kontroll gjennom økt beskatning av den voksende selbestanden” og at “det er oppstått en økologisk ubalanse”.^[11] Så sent som i 2020 skrev Norges fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen, en kronikk i norske aviser med følgende påstand: “Hval og sel spiser store mengder fisk (…) Da er det fornuftig å beskatte hval- og selbestandene for å sikre balanse i de marine økosystemene.”^[12] Men i regjeringens eget “infoark” om selfangst nevnes det ikke lenger at sjøpattedyr er en ”trussel” for fiskebestander. Her nevnes kun at man vil ”utnytte” artene for å få ”størst mulig avkastning”. Imidlertid påstås det også her at “selbestandene er ikke truet” – noe som i beste fall kan kalles villedende.^[13] Politikerne er på tynn is i argumentasjonen for å kunstig opprettholde selfangsten.

Seler på tynn is

For selene selv er på tynn is i rent bokstavelig forstand. De er offer for en økologisk ubalanse, men ikke den norske politikere hevder. Klimaendringer og intensiv fangst gjennom mange år, truer nå ishavsselenes eksistens. Utover 2000-tallet ble det fanget klappmyss, selv om forskerne visste at det sto stadig dårligere til med bestanden. Men norske myndigheter skrev fortsatt i 2007 at “begge bestander (grønlandssel og klappmyss) er voksende, og ingen av dem er truet”.^[14] Samme år ble plutselig fangsten på klappmyss stoppet – selen var kommet på rødlista. For klappmyssen kom fredningen for sent – den er per i dag sterkt truet. Ifølge Artsdatabanken er bestanden bare 7% av det den var i 1945, og “klimaendringer har også redusert utbredelse og kvalitet på havis som er egnet for klappmyss”.

Issmeltingen er naturligvis også et problem for grønlandsselene, som fortsatt blir fanget. Grønlandsselens ungefødsler har blitt redusert med 40% fra 2012 til 2018. Havforskningsinstituttet skriver at både vanskelige isforhold og redusert fruktbarhet for selene er del av årsaken.^[15] Det er direkte uredelig når departementet ikke forteller hele historien om selenes prekære situasjon.

«Oppvarmingen i Arktis – selens hjem – skjer dobbelt så fort som det globale gjennomsnittet.»

Allerede i 1995 underskrev 97 forskere fra 15 land følgende opprop: “Alle vitenskapelige anstrengelser for å finne en effekt av selpredasjon på canadiske fiskebestander har vist seg å være nytteløse. Overfiske forblir det eneste vitenskapelige demonstrerte miljøproblem når det gjelder kollaps av fiskebestander.”^[16] Som David Attenborough skriver i sin bok «Et liv på vår planet» (2020): «90 % av fiskebestandene er enten overfisket eller har nådd grensen for hva de tåler.» Det er fiskeindustrien som er en trussel for både fiskene og selene som er avhengige av dem – ikke omvendt. Selene er i tillegg blant de dyrene som merker klimakrisen hardest. I september 2019 la FNs klimapanel frem sin spesialrapport om hav og is, og konklusjonen var at isen smelter raskere enn det som var fryktet tidligere.^[17] Oppvarmingen i Arktis – selens hjem – skjer dobbelt så fort som det globale gjennomsnittet. Forskere peker på at artene som lever langs iskanten er særlig sårbare.^[18] Havisen som selene er avhengige av kan rett og slett forsvinne.

Alibiet som forsvant

Myndighetenes påstander om at selfangsten “foregår på en etisk forsvarlig og bærekraftig måte” holder ikke vann. Men i 2020 forsvant også myndighetenes siste “alibi” – inspektørene. På Nærings- og fiskeridepartementes nettsider kan man fortsatt lese at selfangsten “er underlagt strenge regler for avlivning, opplæring av fangstmenn, overvåking og rapportering. På hver fangstskute overvåker offentlige inspektører fangsten og sørger for at den foregår i henhold til gjeldende forskrifter.”^[13] Fra og med 2020 er dette ren løgn. I 2020 fjernet Fiskeridepartementet inspektørene på selskutene grunnet smittefare.^[19] Ministeren bestemte også å hastegodkjenne en ny forskrift som opphevet kravene om kurs og teoriprøve for selfangerne.

Blant fangstmennene som dro ut for å drepe sel i 2020, var noen tidligere dømt for brudd på dyrevelferdsregler.^[20] NOAH kom med kraftige protester, men fiskeriministeren hevdet at inspektører var unødig fordi “selfangerne er dedikerte til sin virksomhet” og at han har “full tillit til at fangerne vil gjøre sitt ytterste for etterlevelse av regelverket”.^[21] Disse påstandene står i sterk kontrast til hva inspektørene selv rådet myndighetene til, så sent som i 2019. I 2019 uttrykte inspektørene på begge de aktive skutene at det fortsatt er stor uklarhet rundt reglene for avliving av sel. En av inspektørene skriver: “Det er krav om at inspektør skal være veterinær. Slik må det fortsatt være! (…) Jeg vil videre henstille til at lovverket styrkes, tydeliggjøres og formaliseres, når det gjelder å nytte veterinær kompetanse som inspektør i forbindelse med ivaretakelsen/ sikring av dyrevernet og kontroll med sykdommer.”^[8]

«Blant fangstmennene som dro ut for å drepe sel i 2020, var noen tidligere dømt for brudd på dyrevelferdsregler.»

Året etter forsvant som sagt inspektørene. Selfangerne drepte, etter eget utsagn, 11.000 dyr – dobbelt så mange som året før. Særlig én skute skrøt av at de “aldri har sett så mange dyr på 30 år”, og mente at fangsten burde økes.^[22] Mangel på inspektører kan ha ført til en mer intensiv fangst og mye lidelse – som myndighetene valgte å ikke få dokumentert. Men en annen forklaring dukket også opp. “Lance”, skuta som doblet fangsten, ble anmeldt av Fiskeridirektoratet for rapporteringsjuks.^[23] Man mener de har overrapportert antall dyr for å få mer subsidier. Skuta selv mener de måtte kaste hoveddelen av selene på havet igjen, fordi de hadde “problem med produksjonen av olje” og skinnene “ikke lar seg selge”… Til tross for trolige lovbrudd også under 2020-fangsten, velger myndighetene å også tillate selfangst uten inspektører i 2021.

En fangst verden ikke vil ha

I 2014 vant NOAH en stor seier for verdens seler: Vårt arbeid hadde bidratt sterkt til at EU, som hadde forbudt salg av selprodukter av dyrevernhensyn, vant den rettslige kampen i Verdens Handelsorganisasjon. Forbudet hadde blitt vedtatt allerede i 2009, men ble satt på vent på grunn av at Norge og Canada gikk til sak for å få det er klært ulovlig.

Ved hjelp av NOAHs materiale kunne EUs advokater bevise at den norske selfangsten var kritikkverdig ut i fra et dyrevernperspektiv og at EU dermed hadde rett til å ta avstand fra produktene.

NOAHs representant var til stede ved rettssaken i Brussel, for å daglig diskutere de faglige spørsmålene som kom opp i retten. Før EUs vedtak hadde allerede USA (1972) og Mexico (2006) vedtatt forbud mot selprodukter. Russland, Hviterussland og Kazakhstan gjorde det samme i 2011 – etter at Russland hadde stanset egen selfangst i 2009. Også her spilte NOAH en rolle ved å avdekke at norske myndigheter sponset selfangstinteresser i Russland, noe som provoserte miljøpolitikere i landet. Rett før seieren for EU i WTO, bestemte Taiwan seg i 2013 for å lukke landet for selprodukter. Og trenden fortsetter – Sveits gjorde vedtak mot selprodukter i 2017 og India i 2018.^[24]

«Ved hjelp av NOAHs materiale kunne EUs advokater bevise at den norske selfangsten var kritikkverdig ut i fra et dyrevern-perspektiv.»

Kommersiell selfangst drives kun i Norge, Canada og Namibia – og bare Norge og Canada tar livet av ishavsseler. 52% av canadiere mener imidlertid at fangsten bør stoppe.^[25] Også i Norge er flertallet kritiske. 64% av nordmenn er imot at selfangsten subsidieres av staten, og bare 13% er for.26 Det er tydelig at verden ikke vil ha selfangst. Tvert imot er bevisstheten stadig større om at artene i Arktis – klimakrisens hotspot – må beskyttes. Norge har et særlig ansvar for å beskytte drivisens urinnbyggere; ishavsselene. Dette ansvaret må tas på alvor nå – før både isen og selene forsvinner.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2021.