Men setter man fordommer tilside, er denne slakten like brutal og meningsløs som all annen vold mot våre medskapninger.
Selen – dør for vår forfengelighet
Selfangsten utføres hovedsakelig for å skaffe pels til unødvendig pelsproduksjon,1) på tross av at det internasjonale markedet for pels er svært begrenset. Dermed blir store mengder pels, kjøtt og spekk fra sel liggende på lager.2) Allikevel tjener selfangerne på fangsten fordi Staten subsidierer opptil 3/4 av selfangernes totale inntekt.3)
Selfangsten legaliseres ved å vise til argumentet om at selen representerer en stor fare for fiskebestandene. Men menneskene utgjør den virkelige trussel overfor fiskebestandene, særlig gjennom overfiske av havene. Den prestisjefulle World Watch Institute rapporterer om nærmest utfiskede hav.4),5) Faktisk har menneskenes uttak av fisk fra havet økt fra 20 millioner tonn i 1950 til 80 millioner tonn i 1993.4)
I tillegg til at selfangst er unødvendig, er det langt fra humant. Selve avlivningen av selen gjøres med hakapik eller gevær, metoder som krever stor presisjon. Selens hjerne, som må treffes for at dyret skal dø momentant, er på størrelse med en grapefrukt. For å være efektive må fangstmennene jobbe i et høyt tempo, i tillegg til å balansere på drivisen. Disse faktorene bidrar til at selen ikke alltid blir avlivet momentant, noe som bekreftes av flere selfangstinspektører gjennom tidene (se sitater).
“Det gjelder å arbeide fort, og i hastverket tas det nok ikke alltid så nøye om ungene er slått helt døde før de blir flådd. Det påstås at den flådde selskrotten stundom kan levne til igjen og gå i vannet. I det hele er det vel en håndtering som ikke virker foredlende på mennenes følelsesliv.”
– Fridtjof Nansen, “Blant Sel og Bjørn”, 1924
“Vi hakket ut øynene på voksne seler så de ikke skulle angripe oss … Jeg har sett sel stupe levende i sjøen etter at hele skinnet var flådd av … Ingen visste jo hva vi holdt på med og hvor fryktelig dyrene ble mishandlet.”
– A. Sørensen, selfangstveteran, til Dagbladet 10/02/99
“Det er ofte slik at selfangerene har ungen på slep med musa (klappmyshunn) hakk i hel 10-20 meter.”
– Selfangstinspektør Vidar Depuis, 1979
“Lør. 6. april og man. 8. april avlivet jeg skadeskutt sel i vannet … Den første selen var skutt i forsveivene. Delvis lammet og sterkt utmattet av blodtapet forsøkte selen å ta seg opp på et isflak uten å lykkes. På den andre selen var underkjeven skutt bort.”
– Selfangstinspektør Einar Trondsen, 1985
“Den 9/4 ble en hættakall (klappmyshann) skutt fra skuten, men forlatt for med en gang å få anledning til å skyte et dyr i nærheten. Da skuten kom tilbake for å hente fangsten var hættakallen gått på sjøen.”
– Selfangstinspektør Eva Munk-Madsen, 1987
“På minst 90% av selen har kulen truffet bløtvev og gått tvers igjennom dyret. Når man skyter på en sel er det derfor stor fare for at kulen går videre og skader sel som ligger i nærheten.”
– Selfangstinspektør Renate Nilsen, 1998
«Det er ressurssløsing å drepe sel på over 100kg for å sitte igjen med spekk og 5kg biffkjøtt. Markedet for sidekjøtt og sveiver er svært begrenset og i hovedsak lokalisert til Tromsø. Mesteparten av kjøttet blir derfor kastet. Tidligere ble skrottene levert til dyrefôr. I år ville ingen kjøpe skrottene, så også de ble kastet. Inntekten fra selfangsten er i all hovedsak statstøtte».
– Selfangstinspektør Renate Nilsen, 1998
Hvalfangsten – gigantisk dyreplageri
Hvalfangsten er et kommersielt foretagende, til tross for at markedet for hvalprodukter er svært begrenset. Hvalfangst blir nemlig sterkt subsidiert av Staten.6) For å forsvare hvalfangsten gjør industrien sjødyrene til syndebukk for menneskelig overfiske. I realiteten er det sjøpattedyrene som er en naturlig del av havets økologiske kretsløp, mens menneskene fjerner fisken fra dette systemet.
Selv om sprengharpuner benyttes under fangsten, tar det ofte lang tid å ta livet av et så stort dyr som en hval. Inspektører ombord på hvalfangstskutene kan bekrefte at opptil 50% av hvalene som blir skutt, ikke dør momentant. Enkelte individer lever i nærmere en time før de til slutt er livløse.6) Mange hvalkalver er fortsatt diende og avhengige av moren når fangsten pågår. Når moren skytes, vil ungen bli overlatt til seg selv, og dø av sult.7)
Hvalene er et globalt ansvar, ikke Norges «eiendom». Vågehvalen vandrer over store avstander, og oppholder seg langs norskekysten kun i sommermånedene.8) Den norske hvalfangsten bryter dessuten med internasjonale avtaler og vanskeliggjør dermed internasjonalt samarbeid innenfor miljø- og dyrevern.
“… hvalfangsten har vært historiens mest gigantiske dyreplageri. Selv med vår tids teknologi er det umulig alltid å avlive en hval raskt og humant … Kanskje vi bedre innser den etiske dimensjonen ved hvalfangsten ved å tenke seg at man skyter en harpun inn i en elg fra en bil og lar den trekke bilen etter harpunlinen fra såret i opptil en time! ”
– Kåre Elgmork,prof. i zoologi, Universitetet i Oslo, Arbeiderbladet 22/05/96
“Hvalen har en høyt utviklet mental kapasitet og føler helt klart smerte. Det er bare tull at avlivingsmetodene er blitt drastisk forbedret de siste årene, jeg har aldri sett noen dokumentasjon på at dette er tilfelle. Og at det skjer skadeskyting under annen jakt, er ikke noe argument for å fortsette en hvalfangst som strider mot dyrevernprinsipper.”
– Dag Vongraven, zoolog, Universitetet i Trondheim, Dagbladet 19/08/93
“ Det er ikke til å komme forbi at fangst-metodene vi har i hvalfangsten er umenneskelige … Sprengharpunene gjør kanskje at hvalen blør fortere i hjel. Men pinslene er enorme.”
– Ivan Nøtnes, tidligere eier av hvalkjøtt-mottak til Klassekampen 06/11/92
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1999.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
Kilder
- 1) Brev fra Norges Fiskarlag til Fiskeriministeren, 09.02.95.
- 2) «Interdepartemental Utvalg til Utredning av Norsk Selfangst», Fiskeridepartementet, 1981.
- 3) «Selfangsten – tiltak for å bedre lønnsomheten», Fiskeriforskning, Rapport 6/1997.
- 4) «Jordens tilstand: Beskytt havfiskeriene og sysselsettingen», Peter Weber, World Watch Institute, 1995.
- 5) «State of the World», L.R. Brown, 1998.
- 6) Sjøpattedyrprogrammet ved E.O. Øen & L. Walløe, 1993.
- 7) «Jakt på drektig hval…», uttalelse fra Rådet for Dyreetikk, 1994.
- 8) «Sjøpattedyr – om hval og sel i norske farvann», T. Haug et. al., Universitetsforlaget, 1998.