Russland og EU mot selfangst - Norge må ta til vettet!

Norske fiskerimyndigheter fremstiller selfangst-spørsmålet som en «norsk rett». Men det har snarere vært snakk om å tre selfangst nedover hodet på land som faktisk ikke ønsker denne type utnytting av dyr. Opinionen mot selfangst er sterk både i Europa, Russland og Canada. Den russiske fangsten var svært upopulær i Russland, og ble praktisk talt startet opp igjen ved hjelp av norske skattebetaleres penger på tross av opinionen. Også den canadiske fangsten blir i stor grad holdt ved like av norske interesser – i og med at det statsstøttede skinn-firmaet Rieber er hovedmottager av skinnene fra den canadiske fangsten.

Opinionen er svært sterk mot pelsnæringens slakt av seler; 78% av briter, 86% av tyskere, 78% av nederlendere, 86% av portugisere, 74% av belgiere, 87% av franskmenn, 74% av slovenere, 84% av østerikere og 67% av svensker, mener den kommersielle selfangsten bør stoppes. I Canada er over halvparten av befolkningen imot selfangst, og 58% er for å avslutte den kommersielle selfangsten. I Russland har det lenge vært protester mot selfangst – før Norge begynte å sprøyte inn statlige midler for å gjenopprette russisk selfangst gjennom det norske skinnfirmaet Rieber, var selfangsten et så godt som tilbakelagt kapittel i Russland.

Den russiske fangsten var svært upopulær i Russland, og ble praktisk talt startet opp igjen ved hjelp av norske skattebetaleres penger på tross av opinionen.

Både gjennom departementene og gjennom Innovasjon Norge har norske skattebetaleres penger blitt brukt til å fremme selfangst i et land som nå tydelig viser at de ikke vil være bekjent av den: I år bevilget myndighetene 6 millioner for at Rieber skulle kunne ta imot skinn fra selunger fanget i Russland – i fjor var summen 5 millioner, og de to foregående år 500 000.

I tillegg har Rieber mottat 1,5 millioner hvert år for å ta imot skinn fra norsk selfangst. Og som om ikke det var nok har Innovasjon Norge gitt 1,4 millioner i investeringstøtte, og er dermed deleiere med Rieber i et firma som har til formål å fremme fangst i Russland. Det er ufattelig at et skinn-firma skal få en slik massiv statlig støtte – og svært betenkelig at norske politikere har lagt opp til dette på tross av en opinion mot selfangst i det landet der man planla å ta livet av dyrene.

I år bevilget myndighetene 6 millioner for at Rieber skulle kunne ta imot skinn fra selunger fanget i Russland (…)

Den canadiske fangsten som har vært sterkest i fokus i forhold til EUs forbud mot handel med selprodukter, er også i stor grad et norsk anliggende. Riebers canadiske firma mottar ca. 70% av skinnene fra selunger drept i Canada. Skinnene fraktes til Norge for videreforedling.

I strid med opinionen i Canada, bidrar Norge til å holde en svært kontroversiell slakt i live. Det er fangsmetodene i Canada som opinionen i Europa primært reagerer på, i og med at de norske metodene ikke er filmet på 20 år. Men siden metodene er like i begge land, og det først og fremst er Norge som handler med canadiske skinn, bør Norge i aller høyeste grad føle seg truffet av kritikken om uforsvarlig behandling av dyr.

Det stemmer rett og slett ikke at sjøpattedyrene har noen form for «skyld» i problemene som man har sett for ulike fiskebestander (…) flertallet av internasjonale forskere enige om at fiskeriene alene har skyld i dette.

Norske fiskerimyndighetene hevder også at de sponser selfangst «av miljøhensyn» fordi «selen spiser fisk», men dette er et forslitt og feilaktig argument; Det stemmer rett og slett ikke at sjøpattedyrene har noen form for «skyld» i problemene som man har sett for ulike fiskebestander – tvert imot er flertallet av internasjonale forskere enige om at fiskeriene alene har skyld i dette. Selbestandene er i dag langt under sitt normale nivå – for klappmys måtte man i 2007 stanse fangst fordi man fant dramatisk nedgang i antall seler.

Det er på tide for den norske regjeringen å innse at det ikke er verken etisk eller økonomisk forsvarlig å agitere for nedslaktingen av seler, og at dette nå må bli et tilbakelagt kapittel også for Norge.

Myndighetene demoniserer sjøpattedyr i sin fangstpropaganda, og beskriver det som om antall tonn fisk som selene spiser hadde tilkommet fiskeriene direkte dersom selene ikke hadde vært der. Dette er en grov forenkling av økosystemet i havet, og medfører rett og slett ikke riktighet. Den reelle grunnen til at myndighetene vil opprettholde selfangst må dessverre kunne sies å være en blanding av nostalgi og håp om at salg av pelsskinn vil bli lønnsomt.

NOAH mener at det er på tide for den norske regjeringen å innse at det ikke er verken etisk eller økonomisk forsvarlig å agitere for nedslaktingen av seler, og at dette nå må bli et tilbakelagt kapittel også for Norge.