Problemet med laksen

Mandag 31. august 2020 handlet NRKs Folkeopplysningen om norsk oppdrettslaks.^[1] Programmet så blant annet på næringens påvirkning på helse, miljø, klima og dyrevelferd. Flere alvorlige problemer ble avdekket – knyttet til både lakselus, dyrevelferd og forurensing. Programleder Andreas Wahl konkluderer med at «Oppdrettslaks er sunt, og det er godt. Og det er langt ifra det verste for klima. Men oppdrettsnæringen har noen store og uløste utfordringer når det kommer til miljø, og ikke minst dyrevelferd». Næringen selv mener at programmet er «god folkeopplysning», fordi det kokes ned til å handle om lakselus – et problem næringen selv mener de kan løse.^[2] Men mye er usikkert i norsk lakseoppdrett, og vi vet ikke nok om de skadelige effektene av produksjonen. I tillegg spekuleres det stadig i forholdet mellom forskning, næring og politikk. Under følger en kort gjennomgang av de mest fremtredende problemene i norsk oppdrettsnæring.

Dyrevelferd

Årlig slakter Norge nesten 300 millioner oppdrettslaks til mat. I tillegg dør 50 millioner laks av sykdom og avlusing før slakt. Til sammen brukes 50 millioner «rensefisk» – som leppefisk og rognkjeks – til avlusing. Alle disse dør. Enten «håndteres de på slakteriet», eller så dør de på andre måter i merdene – noen rømmer. Bruken av rensefisk i oppdrett kan ifølge Trygve Poppe, professor emeritus og ekspertrådgiver på fiskehelse, karakteriseres «ikke bare som en dyretragedie, men en massakre».^[3] Måten rensefisk brukes i oppdrettsnæringen er ifølge Poppe et klart brudd på dyrevelferdsloven. Næringen selv innrømmer at «uten rensefisken kunne man ikke produsert den mengden laks som man gjør i dag».^[4]

Ifølge lovverket skal fisk – som alle andre dyr – «behandles godt og beskyttes mot fare og unødige påkjenninger».^[5] De har en egenverdi uavhengig av nytteverdien de har for mennesker. Fisk kan føle smerte, stress og frykt. I én merd er det ca. 200 000 fisk, og dette er en påkjenning for fisken i form av sosialt stress og smittepress, blant annet. Fisken holdes på en måte som gjør at sykdom og lus ikke er til å unngå, og hvor behandlingen av disse forårsaker ytterligere problemer for velferden. Rensefisk er et stort velferdsproblem, men også andre lusebehandlingsmetoder indikerer brudd på dyrevelferdsloven. Termisk avlusing er den mest brukte metoden for avlusing i oppdrettsnæringen, og utgjorde i 2018 68% av medikamentfrie behandlinger.^[6] Termisk avlusing innebærer at fisken legges i varmt vann på temperatur mellom 28 og 34°C. Resultater fra nye undersøkelser viser at dette ikke er dyrevelferdsmessig forsvarlig, da fisken viser tydelig smitteatferd i slike temperaturer.

«Du kan fleipe å si at en død fisk har det ikke vondt», uttaler Jon Arne Grøttum i Sjømat Norge til Folkeopplysningen. Videre sier han at de er nødt til «å finne ut av om hvorvidt vi bryter loven eller ikke». For dødelighet er ingen god indikator på fiskevelferd, ifølge Grøttum. Det er altså slik at selv om 100 millioner fisk – rensefisk og laks – dør årlig, så er ikke dette noen «god indikator» på om hvorvidt dyrevelferden i norsk oppdrettsnæring er for dårlig. Mattilsynet skriver derimot i sine retningslinjer for internkontroll i akvakulturnæringa at «Kor mykje av fisken som overlever fram til slakt er ofte nytta som eit mål på om fisken har hatt god velferd».^[7] Dødelighet er dermed en drastisk velferdsindikator. Høy dødelighet er en indikator på at antallet fisk som har lidd i produksjonen er mye større enn de faktiske dødstallene, og når Jon Arne Grøttum sier at «en død fisk har det ikke vondt» understreker han dette – at døden er en utvei for lidelsene oppdrettsfisken opplever.  

Næring, politikk og forskning

Norge er verdens største produsent av atlantisk laks og står for om lag halvparten av verdens produksjon, ifølge SSB.^[8] Verdien av lakseeksporten er mer enn tredoblet siden 2009, og i fjor var den samlede eksportverdien på over 72,5 milliarder kroner. Det er et politisk mål at Norge skal satse på norsk oppdrettsnæring, og dette ligger fast både i lovverket for akvakulturdrift og i forskningsfinansieringen. Det overordnede målet for Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering er «Næringsrettet FoU for en bærekraftig og lønnsom sjømatnæring i vekst».^[9] Og forskningen har gjentatte ganger vært utsatt for kritikk om interessekonflikt, «håndplukking» av forskere og integritetsproblemer.^{[10] [11]} Akvakulturlovens formål er å «fremme akvakulturnæringens lønnsomhet og konkurransekraft…».^[12] Det norske fiskeeventyret er som sådan en skjønn forening av næringsliv og politikk. Og selv om man er fullt klar over oppdrettsnæringens betydelige negative påvirkning på miljø og dyrevelferd, så legges det fortsatt til rette for at produksjonen skal øke.^[13]

Helse

«Oppdrettslaks er sunt, og det er godt» sier Andreas Wahl avslutningsvis i Folkeopplysningen. Allikevel eksisterer det fortsatt usikkerhet rundt nettopp dette. VKM – Vitenskapskomiteen for mat og miljø – jobber for tiden med en ny risikorapport for miljøgifter i oppdrettslaks, etter at EFSA – European Food Safety Authority – i 2018 dokumenterte høy forekomst av miljøgifter som PCB og PCB-lignende dioksiner i oppdrettslaks og andre animalske produkter.^[14] Deres konklusjon var at dette utgjorde en betydelig risiko for menneskers helse. Allikevel investeres millioner i kostholdstiltak for å få den norske befolkningen til å spise mer fisk. For eksempel gjennom «Fiskesprell» som er et «nasjonalt kostholdsprogram som har som mål å øke sjømatkonsumet blant barn og unge».^[15] Programmet er et samarbeid mellom Nærings- og fiskeridepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Norges sjømatråd, Helsedirektoratet, Havforskningsinstituttet og Fiskesalgslagene, og gir økonomisk støtte til barnehager og skoler for innkjøp av sjømat. Sjømattiltak rettet mot barn og unge fikk i budsjettåret 2020 bevilget 13 millioner kroner. Det satses altså tungt på å øke konsumet av fisk i befolkningen – næringsinteresser og folkehelse i skjønn forening.

Miljø

Vekst i oppdrettsnæringen går også utover bestander av villfisk, og miljøet langs kysten. Blant annet er forurensning av kobber et stort problem. Kobber bruker til å impregnere nøtene mot algevekst. Det er giftig, brytes ikke ned og akkumuleres over tid under merdene – som igjen kan utgjøre en trussel for organismene som lever der. Oppdrettsnæringen er i dag den desidert største forurenseren av kobber her til lands. Til enhver tid er det ca. 400 millioner laks i norske oppdrettsanlegg, og slam og avføring bidrar til forurensning tilsvarende kloakk fra 17 millioner mennesker.^[16] I tillegg slippes det ut spillfôr og legemidler. Rømning er også et stort problem og i perioden 2014-2018 rømte 730 000 oppdrettslaks, ifølge Havforskningsinstituttets risikovurdering av norsk fiskeoppdrett i 2019.^[17] Rømt oppdrettslaks er en stor belastning på villaksbestanden, og det er funnet påvirkning fra oppdrettslaks hos villaks i ¾ lakseelver (av totalt 225 undersøkt).^[18] Sommeren 2020 har vært tydelig preget av mange rapporterte rømninger fra oppdrettsanlegg.^[19] Bruken av leppefisk og rognkjeks er også problematisk for ville bestander, da mesteparten av «rensefisken» er villfanget. Den økte fangsten av leppefisk de siste årene kan ha ført til redusert bestandsstørrelse, og en har også mistanke om endringer i ville bestander som følge av rømt rensefisk, ifølge SSB.^[20]

Det at laksen spiser fôr basert på planter som vokser på land er et økende problem. I 2018 brukte næringen 1,84 millioner tonn fiskefôr, hvor av 75% var laga på landbaserte ressurser. Soyaimport fra Brasil har de senere årene fått mye oppmerksomhet for sin påvirkning på avskoging og naturmangfold, og ca. 20% av innholdet i fôret var soya i 2018.^[21] Mesteparten av soyaen som brukes i norsk fôrindustri er fra Brasil, og om lag 70% av importert soya brukes til fiskefôr.^[22] I juli kunne the Guardian melde om at 1/5 av all brasiliansk soya i Europa er resultat av avskoging^[23], og Sintef har tidligere påpekt at over 80% av oppdrettsnæringens klimagassutslipp er tilskrevet fôrproduksjonen.^[24] Det er stor usikkerhet knyttet til dokumentasjon og sertifisering av soya fra Brasil, særlig de siste årene hvor det politiske landskapet har vært preget av korrupsjon og ustabilitet.

Det eksisterer utvilsomt svært mange problemer i norsk oppdrettsnæring, og det er flere aspekter man kan – og bør – gå grundigere inn på. En ting er iallfall sikkert – det finnes ingen «quick fix», slik som næringen kanskje tror. Det skal mer til enn å få bukt med lakselusen for å rydde opp i oppdrettsnæringen og dens grumsete rykte.

NOAH utarbeider for tiden temanettsider om fisk, hvor vi skal presentere flere av disse i detalj.