Norge - en selfangstnasjon?

Ikke ønsket av markedet

Skal man dømme etter etterspørselen på selprodukter, er dette en virksomhet som burde vært avsluttet for lenge siden. Subsidiene fra staten bidrar med 70-80 % av inntektene til selfangerne. Salgsinntektene for skutene tilsammen har bare vært 2,5 – 5 millioner kroner årlig. Det er pelsen som gir mest penger; 62 % av inntektene var fra skinn, 29% fra kjøtt og 9 % fra spekk. Salgsinntektene per skute ligger på 1 million kroner, men inkluderer man subsidiene tjener hver skute 2 – 5,5 millioner kroner. Subsidiene begrunnes i nettopp mangel på etterspørsel.¹⁾

«I fjor ga Innovasjon Norge 500 000 kroner i statlige midler til et privat firma for å drive reklamevirksomhet for selskinn på det kinesiske og russiske markedet.»

I 2011 la det eneste selskinnsmottaket i Norge ned sin virksomhet, og myndighetene utlovet nok en subsidiepost: 400 000 kroner til de som ønsket å opprette mottaksvirksomhet for selskinn, og i tillegg 150 kroner per skinn de kjøper, opp til 1,5 millioner i totale subsidier.²⁾ Selfangst er med andre ord så dårlig butikk at man må betale folk for å kjøpe skinnene. Å dumpe produktene kan også være et alternativ for selfangerne, ifølge en av årets kapteiner.³⁾ Det er uansett for subsidienes skyld fangstmennene drar ut. Skinnene selges heller ikke til forbrukere i Norge – det er på det utenlandske markedet man håper å få avsetning på selenes pels: Russland og Kina er også her hovedkjøperne, som for annen type pels. Ifjor ga Innovasjon Norge 500 000 kroner i statlige midler til et privat firma for å drive reklamevirksomhet for selskinn på det kinesiske og russiske markedet.⁴⁾ Den økonomiske situasjonen er så ekstrem at man i praksis kan klassifisere selfangsten som en statsdrevet næringsvirksomhet.

Vedvarende pinligheter

Da en av tre skuter i 2009 ble rapportert inn for brudd på dyrevernregler, startet et pinlig drama for fiskerimyndighetene. På den ene siden valgte fiskeri-direktoratet å forfølge lovbruddene i rettssystemet, på den andre siden forsøkte departementet å holde fasaden overfor utlandet om hvor velordnet norsk selfangst er. Før rettssaken var selfangerne – både på den aktuelle skuta og fra de andre skutene – ivrig ute i mediene og insisterte på at de hadde gjort alt riktig. Da dommen kom og ga selfangst-inspektøren rett i 2010, var det en historisk hendelse for norsk selfangst. Men historien sluttet ikke – selfangerne anket og var like skråsikre i sin sak utad.

«Hvis det var opp til opinionen, ville norsk selfangst vært historie.»

Sesongen 2011 fikk det tiltalte rederiet igjen lov til å sende sin skute på selfangst, selv om de insisterte på at deres, og ikke selfangstinspektørens, tolkning av loven var riktig. I juni kom dommen fra lagmannsretten: Igjen tapte selfangerne på alle punkter – og bøter og saksomkostninger var nå oppe i totalt 135 000 kroner, antakelig den høyeste bot for brudd på dyrevernregler i Norge noensinne. I retten hadde selfangerne hevdet at «regelverket er så uklart at det er i strid med Grunnloven § 96 og Den europeiske menneskeretts-konvensjonen artikkel 7, å domfelle på grunnlag av forskriften». Var det etter deres syn egentlig lovløse tilstander i isen? Enda mer pinlig fremstår selfangerne i retten ved å benekte hendelser som både film og bilder bekrefter: «Mannskapet (…) bestred at det foregikk blodtapping om bord utover av dyr som ble krøket. (…) ga uttrykk for at hvert eneste dyr ble blodtappet på isen, mens (…) sa at prosedyren var at alle skulle blodtappes på isen, men kunne ikke utelukke at det kunne ha skjedd feil ved at dyr var blitt uteglemt. Disse tre forklaringene var svært lite troverdige og sto i klar kontrast til øvrige bevis (…) og fremlagt foto og videomateriale (…).»⁵⁾

Til tross for pinlig eksponering av holdningene til aktørene i selfangsten, var det nettopp næringen Fiskeridirektoratet til slutt bøyde seg for i saken om de foreslåtte strengere regler for selfangst. Høringsutkastet fra direktoratet tidlig i 2011 fastslo at tillatelse til å ta ombord seler med krok (krøking) og unntak fra bestemmelse om blodtapping var blitt brukt på feil måte av næringen, og burde fjernes.⁶⁾ Men selfangerne protesterte – hvis de ikke skulle få lov til å bruke «unntaksbestemmelsene» ville effektiviteten og lønnsomheten gå ned med 25 % påpekte de.⁷⁾ Selv om høringssvarene utgjør en innrømmelse av at selfangerne risikerer lidelse for dyrene av lønnsomhetshensyn, valgte myndighetene å ikke endre reglene. I dette pers-pektivet hjelper heller ikke bøter for lovbrudd: Selv den rekordhøye boten fra lagmansretten utgjør kun 4 % av subsidiene som en skute kan få fra staten, i tillegg til fangstverdien.

Hva mener nordmenn?

Den norske selfangsten opprettholdes ene og alene med skattebetalernes penger. Nå skal også myndighetene bruke et ukjent antall millioner på å utfordre selproduktforbudet i EU gjennom WTO (Verdens Handelsorganisa-sjon).⁸⁾ Canada har hittill brukt 50 millioner på en tilsvarende klage, men norske myndigheter har hittil ikke oppgitt hvor mye av statskassa de vil bruke.⁹⁾ Det er få næringer på ruinens rand som får tildelt så mye statlige midler.

Er dette noe norske skattebetalere gladelig gir sine penger til? NOAH bestilte en under søkelse fra Opinion AS for å få svar på dette, og fant at flertallet av nordmenn er skeptiske til selfangst, en stor del er likegyldige og kun et fåtall støtter den subsidiepolitikken som selfangsten nyter godt av: På spørsmål om de er for eller imot dagens selfangst hvor hovedproduktet er pels, svarer 41 % at de er mot, og 32 % at de er for. På spørsmål om de mener EU har rett til å innføre importforbud mot selprodukter svarer 45 % at den retten har de, mens bare 29 % er enige med norske myndigheter i at de ikke har det. Når det gjelder spørsmålet om staten skal subsidiere den kommersielle selfangsten, er hele 64% klart imot subsidiene, og bare 13 % er for – bare 2 % flere enn de som også er for at pelsdyroppdrett skal motta subsidier.¹⁰⁾

Hvis det var opp til opinionen, ville derfor norsk selfangst vært historie. Med startutgifter på minst 1 million kroner per skute, og salgsinntekter på omtrent det samme, ville selfangsten gått i minus uten de upopulære subsidiene.¹¹⁾

«Selfangst er med andre ord så dårlig butikk at man må betale folk for å kjøpe skinnene.»

Norge er ingen «selfangstnasjon» verken i sinn eller i praksis. Det er knapt nok interesse for fangsten blant de 20-50 personene som faller inn under betegnelsen selfangere. Hvorfor norske myndigheter skal risikere penger og anseelse i en kamp for noe som de færreste vil ha, kommer sannsynligvis til å vekke undring hos stadig flere nordmenn.

Fakta om fangsten:

• I 2011 ble 10134 seler tatt livet av i fangstsesongen.¹²⁾
• 4 båter deltok i 2011 – deriblant “Kvitungen”,¹²⁾ hvis rederi sto tiltalt og ble dømt for regelbrudd i 2010 og 2011.
• Myndighetene har budsjettert med oppmot 3,5 millioner kroner i subsidier til hver båt og 1,5 millioner kroner til hvert skinnmottak i 2011.²⁾

Hva mener opinionen?

Opinion AS for NOAH viser at 64 % er negative til selfangstsubsidier, bare 13 % er positive og 23 % har ingen mening. Det er et like klart flertall mot subsidier til selfangst som mot subsidier til pelsdyroppdrett.¹⁰⁾

Hva gjør NOAH?

• NOAH har aksjonert og overlevert protester mot WTO-klagen til Stortinget og Utenriksdepartementet.
• NOAH setter selfangst på dagsordenen i mediadebatter – over med Hans Kristian Amundsen, statssekretær i Fiskeri- og kystdepartementet i Dagsnytt 18.
• NOAH informerer det internasjonale samfunn om selfangsten, og jobber med å få norske politikere til å forstå at Norges WTO-klage er negativ for dyrevernet.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2011.