Det snører seg til for hvalfangsten

Norge har som kun 1 av 3 land i verden nå trosset hvalfangstforbudet i over 40 år. Undersøkelser utført på vegne av NOAH viser at svært få nordmenn spiser hvalkjøtt, og at over 60% av befolkningen er kritiske til fangsten.^[1] Næringen selv klager over dårlig kjøttsalg, og enkelte selger kjøttet som hundemat. Denne sommeren var bare ni hvalfangstbåter ute på havet – et bunnpunkt for næringen. Og samtidig vokser motstanden.

Kontroller stopper Islandsk fangst

NOAH hadde allerede startet sommerens hvalkampanje, da nyheten om at Island stopper fangsten med umiddelbar virkning kom i juni. I 2022 ble islandske hvalfangere pålagt tilsyn i form av filming av hver skuddsituasjon, og inspektører om bord på båtene. Av totalt 148 hvaler viste overvåkningen at 41% av disse levde i lengre tid etter å ha blitt skutt med granatharpunen. Gjennomsnittlig tid til død for disse hvalene var 17,4 minutter. En av hvalene forsvant med en harpun i ryggen etter at tauet røk. En annen hval levde i nesten to timer med flere harpuner og skudd i kroppen, før den døde.^[2]

Det islandske Mattilsynet kunngjorde at funnene fra kontrollen av hvalfangsten viste at fangsten ikke var i tråd med islandsk dyrevelferdslov, og at tiden hvalene metodene brukt for fangst av store hvaler ikke var i samsvar med loven. På bakgrunn av funnene, besluttet Island å midlertidig stanse fangsten.^[3]

Mange nordmenn er ikke klar over at Norge fortsatt tar livet av hvaler. Og når de får vite det, lurer de ofte på hvorfor.

I realiteten er det ingen store forskjeller mellom norsk og islandsk hvalfangst. De samme metodene benyttes, der hvaler skytes med granatharpuner fra båt, og den eneste større forskjellen er at Island, i tillegg til vågehval, også fangster finnhvaler. Før de konkrete inspeksjonene ble gjort på Island, baserte man seg – som i Norge^[4] – på eldre «forsøk» som viste at 20% av hvalene risikerte å lide i lengre tid før de døde.^[5]

Dette innebærer alvorlig lidelse for mange dyr, men forskeren bak forsøkene, Egil Ole Øen, hevdet i mediene at slike forsøk hvor hvalfangerne vet de er med i forsøk, er mer pålitelig enn kontroller av praktisk fangst. Han hevdet også at når man ser på dyrenes dødskamp ved hjelp av filming blir «avlivningstiden overestimert». Men det er vanskelig å argumentere mot et filmopptak som viser at hvalen puster etter to timer med flere harpuner i kroppen. Den samme Øen er for øvrig patentholder av hvalgranater, og tjener på at de brukes.^[7]

Politisk hval-strid på Island

Sommeren var preget av opphetet debatt om hvalfangst på Island. Nå er over halvparten av Islands befolkning for et forbud mot hvalfangst, og andelen er økende.^[8] 270 000 signaturer mot hvalfangst ble samlet inn internasjonalt, men mer interessant; 20 000 av disse var fra Island.^[9] Det betyr at over 5% av befolkningen deltar aktivt i kampen for et forbud. Flere sentrale politikere er også uttalte motstandere av fangst.

Forskere på Island er også på hvalenes side: En rapport utført av biologiprofessor Edda Elísabetu Magnúsdóttir ved Universitetet på Island, på vegne av islandske myndigheter, ble publisert i sommer.^[10] Rapporten slår blant annet fast at: «Det kan trygt konkluderes med at hvaler generelt sett har en positiv effekt på økosystemer og gir økosystem tjenester som kan fremme biologisk mangfold og fruktbarhet i marine økosystemer.» Rapporten peker også på hvalenes rolle for å øke havets evne til å binde CO2, og dermed motvirke klimaendringer.

”De som beskylder dyrevernere for sentimentalitet, tar feil. Vi baserer oss på kunnskap om dyrs egenart, behov og livsglede. Kunnskapsbasert respekt for dyr, krever at vi sier nei til hvalfangst.”
– Tove Nilsen

Dette er kunnskap NOAH allerede har fremmet over flere år. Likevel har en rekke norske politikere og ministre forsvart hvalfangsten ved å hevde at den er «nødvendig», og at hval må fangstes fordi den «spiser mye fisk» – slik til og med statsminister Jonas Gahr Støre hevdet i sommer.

Den islandske rapporten tar også for seg denne myten, og sier blant annet: «Andelen hval og sel fanget i Nordsjøen og Barentshavet er lav sammenlignet med totalen antall sjøpattedyr i disse områdene i dag (…), og det kan derfor antas at hval- og selfangst har liten effekt på størrelsen på fiskebestandene (…) det (er) ekstremt lite troverdig å rettferdiggjøre hvalfangst med at det skulle øke fiskebestandene».

Hval-sommer

NOAH benyttet dokumentasjonen fra Island for å løfte debatten om hvalfangst også i Norge. Norge dreper flest hvaler i verden,^[11] i snitt 500 i året, og det er urovekkende at man ikke har noe kontroll over hva hvalene utsettes for under fangsten.

Som del i å vise frem nordmenns mostand mot hvalfangst, fikk NOAH en rekke kjente personer til å engasjere seg i vår kampanje mot hvalfangst. Blant annet startet NOAH et samarbeid med influenser Sophie Elise, som ønsket å bidra til å spre oppmerksomhet rundt hva hvalene ble utsatt for, og hvorfor det er så viktig med et forbud. I starten av kampanjen reiste Sophie Elise og NOAH sammen på hvalsafari på Andenes, for å vise hvordan levende hvaler engasjerer og inspirerer titusenvis av mennesker, og kan være en større økonomisk ressurs enn hvalfangst. Sophie Elise har selv vokst opp ikke langt fra dette stedet, og startet kampanjen med følgende ord: «Jeg er nordnorsk, og for meg er havet veldig viktig – og hvalene er viktige for havet. Det at vi har disse fantastiske dyrene i Norge er unikt, og det minste vi kan gjøre er å ta vare på dem.»

Flere kjente personer bidro de følgende ukene med sitater om sitt synspunkt på hvalfangsten. Blant annet uttalte artist og produsent Espen Lind: «Det er uforståelig at vi fortsatt tillater hvalfangst. En skamplett for Norge som må opphøre nå!» Forfatter Tove Nilsen støttet også kampanjen og uttalte: «Etter som vi lærer mer og mer om hvalenes måte å leve på, blir det klart for flere og flere at hvalfangst hører fortida til. De som beskylder dyrevernere for sentimentalitet, tar feil. Vi baserer oss på kunnskap om dyrs egenart, behov og livsglede. Kunnskapsbasert respekt for dyr, krever at vi sier nei til hvalfangst.»

«Det er ekstremt lite troverdig å rettferdiggjøre hvalfangst med at det skulle øke fiskebestandene.»
– Biologiprofessor Edda Elísabetu Magnúsdóttir, Universitetet på Island

Samtidig var norske aviser igjen fulle av NOAHs helsides annonser mot hvalfangst, og NOAHs fagmedarbeidere fikk publisert en rekke kronikker. Betimelig nok postet også skuespiller Leonardo Di Caprio en oppfordring om å stanse hvalfangst midt i NOAHs kampanje. Dette ble for mye for statsminister Jonas Gahr Støre, som kastet seg ut i hvaldebatten rett før valget – uten at dette førte til noen velger-oppsving.

Britisk dokumentar viser virkeligheten i norsk hvalfangst

I forbindelse med sommerens hvaldebatt, uttalte avdelingsleder i Nærings- og fiskeridepartementet, Petter Meier, til pressen at «vi har ingen indikasjoner på at gjennomføring av norsk hvalfangst bryter med de etiske standarder som gjelder for norsk dyrevelferd.»^[5]

Disse påstandene fra avdelingslederen skulle en gruppe britiske filmskapere tilbakevise kort tid senere da NOAH bidro til å lansere dokumentaren «WhaleWash» i Norge.

Filmskaperne i ESPA (Endangered Species Protection Agency) hadde ved hjelp av droner og avansert kamerautstyr overvåket den norske hvalfangsten året før, og fanget hvalenes dødskamp på film. Noe slikt har aldri tidligere blitt filmet for offentlig visning. Under filmingen var ESPA blant annet vitne til en hval som ble skutt flere ganger, og kjempet i over 20 minutter før den døde.

Etter at ESPA fullførte sin dokumentarfilm, tok de kontakt med NOAH for å samarbeide rundt lansering i Norge – det passet svært godt med at NOAH allerede var i gang med en stor kampanje mot hvalfangst. NOAH arrangerte i slutten av august verdenspremieren på filmen WhaleWash på Vika kino i Oslo. Kjendiser, influencere, journalister, politikere og organisasjoner ble invitert til å delta på visningen. Etter filmvisningen holdt NOAH en panelsamtale med støttespiller Sophie Elise, stortingsrepresentant for MDG, Une Bastholm, og regissøren bak WhaleWash, Peter Carr.

Bastholm fortalte at filmen gjorde henne skamfull over å være norsk: «Jeg kjenner jeg føler meg litt skamfull over å være norsk. Jeg føler et ansvar som stortingsrepresentant for å følge dette opp.» MDG er for øvrig det eneste partiet på Stortinget som per i dag har et klart standpunkt mot hvalfangst.

Sophie Elise roste også filmen: «Jeg tror filmen kan fange mange som ikke bryr seg umiddelbart. Hadde jeg ikke vært engasjert allerede, er jeg sikker på at jeg ville blitt det etter å ha sett denne filmen.»

Produsent Peter Carr fortalte om sine opplevelser under filmingen: «Etisk sett er harpuneringen sjokkerende. Kommersielt sett, henger ikke fangsten på greip. Og konsum av hvalkjøtt kan til og med utsette mennesker for skadelige giftstoffer. Dette er noe av det vi fant gjennom dette filmprosjektet.»

WhaleWash har i ettertid blitt lansert på den internasjonale strømmetjenesten for dokumentarfilmer, Waterbear, og på NOAHs nettsider med norsk teksting.

Hvorfor fortsetter Norge å drepe hvaler?

Mange nordmenn er ikke klar over at Norge fortsatt tar livet av hvaler. Og når de får vite det, lurer de ofte på hvorfor. Blant utdaterte argumenter, finner man vitenskapelig tvilsomme påstander om «forvaltning» av havet, bærekraft, arbeidsplasser og tradisjon.

I realiteten vet vi at havet ikke trenger menneskelig «forvaltning», og at havets økosystemer ville vært langt sunnere uten vår innblanding. Vi vet at en fangst på dyr som det trengs flere av i havet ikke er «bærekraftig», og at fangst på hvalbestander som allerede presses av alvorlige trusler som klimaendring, forurensning og bifangst er svært problematisk. Vi vet også at hvalfangstnæringen er forsvinnende liten, og at fangsten ikke er en økonomisk nødvendighet for noen.

For nordmenn flest er neppe det å skyte hvaler med granatharpuner noe man anser som tradisjon, eller en praksis man vil løfte fram som noe nordmenn er stolte av.

Hvilke argumenter gjenstår da? Tradisjon? For nordmenn flest er neppe det å skyte hvaler med granatharpuner noe man anser som tradisjon, eller en praksis man vil løfte fram som noe nordmenn er stolte av. Norge var en av de største pådriverne når det kom til industriell hvalfangst, og har i løpet av de siste 150 årene bidratt til at mengden hval i havet på et tidspunkt ble redusert med hele 85%.^[12]

Forfatter Espen Ytreberg, sier det slik i sin nye bok «Utryddelsen», som kom ut på tampen av NOAHs hvalkampanje: «I drøye hundre år etter at Svend Foyn oppfant granatharpunen i 1863, var Norge pådriver, innovatør og profitør i den største nedslaktingen av ville dyr verden noensinne har sett: Den globale industrielle hvalfangsten. Norge utviklet teknologi, åpnet nye fangstfelt og arbeidet internasjonalt for å hindre regulering og begrensninger. Da hvalfangstens epoke var over, var nesten ingen igjen av hvalene som hadde fylt verdenshavene. I dypet rådet en ny stillhet. Langs strendene i Sørishavet lå bare de råtnende hvalskrottene igjen. Men de norske hvalfangstrederne hadde blitt rike.»

Nettopp denne ekstreme reduksjonen av hvalbestandene førte til at det på verdens første miljøkonferanse i Stockholm i 1972 ble foreslått å frede hvaler fra fangst. Noe som senere ble gjennomført da flertallet av verdens land inngikk en avtale om å stanse all hvalfangst og salg av hvalkjøtt i 1982.

41 år senere dreper Norge fortsatt flest hvaler i hele verden – en verden der stadig flere ville dyr, både på land og i vann, trues av utrydding. Det er på høy tid at vi begraver denne blodige «tradisjonen».

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2023.