Under overflaten

I 2010 publiserte forsker Victoria Braithwaite en bok om fisker på forlaget Oxford University Press. Tittelen var kledelig utformet som et spørsmål: «Føler fisk smerte?». Braithwaites forskergruppe hadde da allerede brukt mange år på å utsette fisker for smerte i laboratoriet – med den hensikt å vise at de faktisk følte denne smerten. Dette var kontroversiell forskning i forskermiljøet – ikke fordi man plaget fisker, men fordi mange forskere (hvorav noen av de mest profilerte også var sportsfiskere) var rede til å insistere på at fisker slett ikke føler smerte, nesten uansett hva fiskeforskerne fant av dokumentasjon.  

I 2004, året etter at Braithwaites forskergruppe hadde lagt frem grundig bevis for fiskers smertefølelse, var NOAH representert i en referansegruppe hos Mattilsynet, som skulle utrede strengere regler for hold, transport og slakt av fisker. Fiskeoppdrett var allerede storindustri – men fiskenes opplevelse av det hele var det ingen som hadde brydd seg med å undersøke. I forbindelse med utvalgets utredning, holdt NOAH foredrag om fiskenes smertefølelse på den første offentlige konferansen for fiskevelferd i regi av myndighetene. Det var et skritt mot anerkjennelse av fisk som dyr. Men det kom ikke mange praktiske endringer ut av utvalgets arbeid. De strandet hos Fiskeridepartementet. 

På siste side i Braithwaites bok skriver hun: «Å akseptere at fisker opplever smerte og lidelse tvinger oss til å tenke annerledes, og det vil etter hvert tvinge oss til å handle annerledes innenfor mange områder. Men hva disse handlinger skal være er for en stor del uklart. Kunnskap, utdanning og et åpent sinn må være vår beste veiviser i disse uutforskede farvann.» 

Ikke overraskende er Norge dårlig til å la havdyrene være i fred. Blant de dårligste i verden.

Det er en usedvanlig overforsiktig konklusjon fra en forfatter som side opp og side ned har beskrevet både fiskerienes og fiskeoppdrettens gruelige effekter på fiskene. Men hun har rett i at omtanke for fisk er «uutforsket farvann» for mange. Og det er det også 12 år senere. Utnyttingen av fisker og andre havdyr har isteden økt. Og sakte begynner det å gå opp for oss at også utnyttingen av havdyrene slår tilbake på oss selv. Stadig flere politikere og forskere understreker at havet er viktig for oss. Et stadig mindre friskt hav setter også livet på land i fare.  

Men hvem er bedre til å opprettholde et friskt hav enn havets egne innbyggere? Ved å la dem være mer i fred, kan problemene både under og over overflaten begynne å løses. Ikke overraskende er Norge dårlig til å la havdyrene være i fred. Blant de dårligste i verden. Vårt lille land trenerer internasjonale prosesser for vern, og står først i rekken når det gjelder å utnytte havets innbyggere både i forhold til fiskeri, fiskeoppdrett og sjøpattedyrfangst. 

Det er en fattig trøst at politikken er «helhetlig» med fokus på utnytting og desimering også overfor landdyrene. I år igjen har NOAH måttet sloss for de truede ulvene, mens klima- og miljøministeren taler med to tunger: Fra FNs talerstol handler det om å redde det biologiske mangfoldet. I møte med NOAH handler det om å holde truede dyr «nede».  

Et positivt politisk tegn kom imidlertid på tampen av vinteren: Stortinget har vedtatt at regjeringen må prioritere en dyrevelferdsmelding. Samtidig ble det vedtatt at flere smertefulle praksiser i landbruket burde fases ut. En dyrevelferdsmelding vil kreve mye arbeid også av NOAH – for å passe på at det ikke blir en meningsløs festtale over Norges innbilte fortreffelighet, men en reell innrømmelse av behov for endring. For skal man ta dyrevelferd på alvor, kreves monumentale endringer for både dyr i landbruket, forsøksdyr, familiedyr og ville dyr. Og ikke minst de dyrene mange fortsatt har vanskelig for å se for det de er – dyrene som lever under havflaten. En ny dyrevelferdsmelding kan ikke bevege seg på overflaten av problemet – det må gjøres et dypdykk i hvilke konsekvenser vår utnytting av dyr egentlig har.

Denne teksten har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2022.