Kronikk: Laks og lus - En dyrevelferdsmessig umulighet

Med implementeringen av «Lov om dyrevelferd» i 2010 ble fisk løftet spesielt frem, først og fremst som et resultat av at laks i løpet av få år var blitt Norges viktigste husdyr.

Norsk lakseoppdrett er i dag en stor og betydelig næring. Laks er et populært produkt på verdensmarkedet, og prisene er meget gode. Høye laksepriser er paradoksalt nok ikke bare positivt for fiskehelse og -velferd, da gode priser bidrar til at konsekvensene av høy dødelighet ikke blir økonomisk synliggjort. Sagt på en annen måte: Vi kan miste mye fisk og likevel gjøre god forretning.

Ikke-medikamentelle metoder

Selv om de fiskevelferdsmessige utfordringene har vært mange og varierte opp gjennom årene, er vi i dag i den situasjonen at det er lakselus og håndteringen/behandlingen av denne som er den dominerende fiskevelferdsmessige utfordringen. Det spesielle med lakselusen er at denne parasitten er et problem både for oppdrettslaks og for ville laksefisk. Smittepresset øker naturligvis proporsjonalt med antallet vertsorganismer, og med 1000 ganger mer oppdrettslaks enn villaks, sier det seg selv at smittepotensialet blir betydelig. Intensiv behandling over mange år med ulike medikamenter har medført at lakselusen i mange områder er blitt resistent mot de fleste medikamenter mot lus. En konsekvens av dette er at såkalte ikke-medikamentelle metoder har vunnet frem. De har åpenbare svakheter og store fiskevelferdsmessige betenkeligheter.

Rensefisk er en fellesbetegnelse på leppefisk og rognkjeks. Oppdrett av rognkjeks er blitt en stor og lukrativ næring i næringen. Et dobbeltsidig oppslag i Aftenposten hadde tittelen «Rognkjeksen er en superhelt». Det blir i denne artikkelen pekt på rognkjeksens unike egenskaper og evne til å fjerne lus på en miljøvennlig måte og uten bruk av kjemikalier. Det artikkelen ikke tar opp, er det faktum at en lang rekke sykdomstilstander er påvist hos rognkjeks (og leppefisk) og dødeligheten (eller «svinnet») i løpet av produksjonsperioden er nær 100 prosent.

Vi kan altså trygt fastslå at jobben som rensefisk i et oppdrettsanlegg må være «verdens farligste yrke», og at betegnelsen «Superhelt» heller bør byttes ut med «Martyr». Er det etisk akseptabelt å bruke (= forbruke) en art for å dyrke frem en godt betalt vare (laks)? Hva er det som biologisk og etisk gjør rognkjeksen mindreverdig i forhold til laksen? Hvis vi er av den oppfatning at 20 prosent dødelighet i lakseoppdrett er for mye, hvorfor skal vi da akseptere nærmere 100 prosent dødelighet på rensefisk? Hva gjør en slik aksept med oss som mennesker og som veterinærer som skal ivareta dyrenes velferd og helse?

Ulike typer badebehandling som fysisk spyling med vann, termisk avlusing og bad i hydrogenperoksid (H2O2) i brønnbåt er den andre store gruppen behandlingsalternativer.

Ved termisk avlusing blir fisken trengt sammen i noten, pumpet opp i en vannavskiller og sendt inn i et vannbad i cirka 30 sekunder. Etter endt behandling pumpes fisken ut av behandlingskammeret, varmt-vannet siles av for gjenbruk, og fisken pumpes tilbake til noten. Ved hydrogenperoksidbehandling tilsettes kjemikaliet til brønnen i brønnbåten i cirka 30 minutter før fisken pumpes tilbake.

Dessverre resulterer behandlingene ofte i høy dødelighet både under og i etterkant av behandlingen. Det er eksempelvis ikke uvanlig med dødelighet på 100 tonn fisk eller mer i forbindelse med slike enkeltbehandlinger. Dødsårsakene er sammensatte, men er nok ofte en kombinasjon av stress og fysiske skader på gjeller og hud. Har vi fått et husdyr som ikke tåler håndtering og behandling?

Veterinærene «dyrenes advokat»

Veterinærene er her i et klassisk etisk dilemma der både hensynet til å optimalisere produksjonen og å være fiskens talspersoner krysser hverandre. Det kan her være på sin plass å minne om Dyrevelferdslovens paragraf 3 som sier at «dyr skal beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger». Det kan også være på sin plass å peke på de profesjonsetiske retningslinjer for veterinærer der det heter at: «i møte med dyret er veterinærens hovedfokus dyrevelferd. Dette leder veterinærens virke og er overordnet andre hensyn». Retningslinjenes punkt 6.4 sier videre at: «Veterinæren legger stor vekt på hensynet til dyrets velferd, og fremmer dyrets sak i interessekonflikter.»

I en stor næring som fiskeoppdrett er økonomi en viktig driver, og vi som veterinærer må hele tiden være bevisste på vår rolle som «dyrenes advokat» og ikke havne i en situasjon der vi kan komme til å vurdere hvilke tap av fisk som er «akseptable» i et økonomisk perspektiv. Hvis vi som veterinærer og fagpersoner ikke tar ansvar for all fisk i oppdrettsnæringen, hvem skal da gjøre det? Det er i denne sammenheng et behov for at de veterinære stemmer høres høyt og tydelig i den offentlige debatt om fiskevelferd.

Tidligere publisert i norsk, dansk, svensk og finsk veterinærtidsskrift.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2021.

Vil du støtte NOAHs arbeid for dyrene i havet? Bli medlem i NOAH!