Kronikk: Hvorfor hvaler?

Hundrevis av nordkapere livnærte seg sannsynligvis av hoppekreps, små planktoniske krepsdyr, og etterlot sine V-formede vannstråler på overflaten. Vi ville sett finnhvaler, knølhvaler, vågehvaler – og kanskje, bare kanskje, en sjelden gråhval.

Hval-pumpen

Noen måneder senere da jeg startet på min mastergrad ved universitetet i Florida, leste jeg at grizzlybjørner spilte en rolle i spredningen av næringsstoffer fra havet, til lakseelver i skogen. Når fiskene returnerte til sine fødebekker for å gyte, døde de fleste av dem, og nitrogen ble frigjort i vannene og videre til elveplanter og trær. Bjørnene fråtset, og spredte næringsstoffene enda lengre når de gjorde fra seg og tisset. Omtrent en sjettedel av alt nitrogen funnet i grantrærne som vokser nær lakseelvene, kommer fra havet – bjørner står for det meste av spredningen.

Den kvelden dukket en ide opp i hodet mens jeg satt på den brune bula der min mastergradsrådgiver avholdt uformelle studiemøter langt ut på natten. Hva med hvalene, som dykker dypt etter energirike krepsdyr og så stiger fra dypet for å puste og gjøre sitt fornødne?

Hvaler kunne øke primærproduksjonen av marint liv og kanskje til og med bidra i kampen mot klimaendringer.

Den klassiske historien i havet handler om å synke. Hoppekreps og andre zooplankton gresser ofte på alger langs overflaten om natten, så migrerer de ned langs vannsøylen for å unnslippe rovdyrene om dagen. Ammoniakken de slipper ut når de går dypt, fjerner nitrogen fra overflaten. Avføringen deres synker. Deres egen død bringer nitrogen, fosfor, karbon og jern vekk fra de øverste lagene av havet, og reduserer primærproduksjonen. Siden det er for mørkt på bunnen kan ikke planteplankton vokse der, og næringsstoffene blir regnet som tapt. Dette mønsteret er kjent som “den biologiske pumpen”, som om alle levende vesener kun bidrar til en nedadgående strøm.

Forskere oppdager hvalene

Men observer en hval lenge nok, og du vil se et annet mønster. Mange hvaler spiser i dybden, og gjør fra seg ved overflaten. Deres oppadgående bevegelse er obligatorisk – de må komme til overflaten for å puste. Ved å slippe ut næringsstoffer der kan det hende de skaper en “hvalpumpe”. Men overfører de nok nitrogen til å utgjøre en forskjell?

Noen forskere vår åpne for ideen. Andre motsatte seg konseptet, og mente at store og relativt sjeldne dyr ikke kunne ha en stor innvirkning på havets produktivitet. Og ikke minst ville ideen innebære store politiske konsekvenser: Marine pattedyr har så vidt kommet seg etter å ha vært overutnyttet, og noen land insisterer på at hvaler og andre rovdyr må fanges for å redusere konkurransen med menneskelig fiskerivirksomhet.

Kanskje er det bedre å nyte synet av hvalene, enn å spise dem…

I juli samme år som jeg hadde bestemt meg for å studere hvaler, gikk jeg ombord i The Nancy Foster, på vei opp til Stellwagen Bank, et undervannsplatå hvor hundrevis av knølhvaler samles for å spise hver sommer. Ombord på skipet var også en gruppe forskere, to hvalobservatører, og et mannskap på 22 personer. Ved akterenden av båten steg en enorm tutelyd, dyp som en tåkelur, og glimt som av rustfritt stål blinket av en skiferblå flanke som buet seg over vannet; en finnhval, stor og rask.

Nær horisonten brøt en knølhval gjennom vannflaten, og snurret 360 grader rundt. Så plutselig; foran oss steg en hval, buet ryggen sin og tok sats med halen. Noen ropte “bæsj!”. Eksemplaret var like stort som gummibåten vår, en stor sky med farge av svak grønn te. Hval-ekskrementet sprayet flere meter ned fra vannsøylen. Forsiktig senket jeg et planktonnett gjennom skyen, fanget litt i enden av nettet, og plasserte det i et prøveglass i en kjølebag.

Bevis for at hvaler hjelper klimaet

Tilbake i skipets laboratorium, luktet knølhval-ekskrementet mest som saltlake. Det var bittelitt aske – noen tobisfiskeskjell og bein – på bunnen av glasset. Jeg filtrerte fekalprøvene og tilsatte reagenser for å måle nitrogennivået: Jo mørkere det ble, jo høyere konsentrat av ammoniakk. Ammoniakknivåene var skyhøye i prøvene som var mørkest. Vannet fra hvalekskrementene målte mer enn 30 mikromol; knølhvalen slapp ut skyer av nitrogen med langt høyere konsentrasjon enn de rike bunnvannene hvor de hentet opp næring. Her var vårt første feltbevis på at hvaler gjødsler sine hager.

Akkurat som trær var mer enn tømmer, var hvaler langt mer enn kiloene av hvalkjøtt.

Akkurat som trær var mer enn tømmer, var hvaler langt mer enn kiloene av hvalkjøtt. Hvaler kunne øke primærproduksjonen av marint liv og kanskje til og med bidra i kampen mot klimaendringer ved å pumpe jern, et begrensende næringsstoff, til overflaten i de sydlige hav.

Til tross for forsøk på å vise at hvaler var våre konkurrenter – de spiser fisken «vår», derfor skal de fanges – så det nå ut til at hvaler faktisk betydde større produktivitet i havet og mer fisk. Bare det å øke mengden hvaler kunne hjelpe, deres massive kropper binder karbon når de dør, som tilfeldige skoger for gressende sjødyr på havbunnen.

Kanskje er det bedre å nyte synet av hvalene, enn å spise dem…

Denne teksten har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2022.