Krise for Østisen-selen

Dette fremkommer i russiske forskningsrapporter som er unndratt offentlighet både i Norge og Sovjetunionen. Normalt skal Østisen-bestanden telle mellom 1,5 og 2 millioner dyr. Ifølge russerne finnes nå kun 3-400 000 dyr. Antall hunner er 70 000 lavere enn tellinger i 1985 og 87 hvor 140 000 ble registrert.

Normalt skal 30 % være i aldersgruppen 1-3 år. De siste års tellinger har vist mellom 0,5 og 2 %. Fornyelsen er altså minimal.

Unndratt offentlighet

Departementsråd Gunnar Kjønnøy i fiskeridepartementet presiserer at dokumentene er unndratt offentlighet etter ønske fra Sovjetunionen. Han sier norske myndigheter er klar over situasjonen, men at man forholder seg til de anbefalinger forskere og sel-administratoret kommer med overfor den norsk-sovjetiske fiskerikommisjon som hvert år fastsetter fangstkvotene.

Bedre i Vestisen

Norske havforskere har nylig avsluttet et telleprogram i Vestisen. Materialet er ikke ferdigbehandlet, men foreløpige konklusjoner tyder på at det er godt med sel. Også en del unger ble talt. Men det er i den russisk-kontrollerte Østisen at Norge fanger mest sel. Og der har altså bestanden store problemer.

«Rapporter fra Det Polare Institutt for Fiske og Havforskning (PINRO) i Murmansk viser altså at bestanden er mer enn halvert de siste årene.»

Rapporter fra Det Polare Institutt for Fiske og Havforskning (PINRO) i Murmansk viser altså at bestanden er mer enn halvert de siste årene. Norge har i flere år ikke festet tillit til disse tellingene, men professor Lars Vallø ved Universitetet i Oslo sier man nå har full tillit etter at russernes metoder ble kjent.

Havforskerne er svært usikre på årsaken til nedgangen i Østisen. Flere har hevdet at loddekrisen i Barentshavet er en sannsynlig forklaring. Andre trekker frem den sterke miljøforurensningen i Kvitsjøen. De fleste har imidlertid tilbakevist at fangsten har skylden.

Svak tilvekst

Det russiske forskningsteamet er spesielt bekymret for de unge dyrene. Når selen på vårparten legger seg i store kolonier på isen, skal normalt 30 % være i aldersgruppen 1-4 år. De senere årstellinger har kun observert mellom 0,5 og 2 % i denne gruppen.

«Når selen på vårparten legger seg i store kolonier på isen, skal normalt 30 % være i aldersgruppen 1-4 år. De senere årstellinger har kun observert mellom 0,5 og 2 % i denne gruppen.»

De russiske forskerne registrerer også stadige avvik i Grønlandsselens vandringsmønster og oppførsel. De mener det store antall dyr som på slutten av 1980-tallet gikk i norske fiskegarn har hatt en meget negativ innvirkning på populasjonen. I en rapport forut for 1989-sesongen skrev de: «På bakgrunn av det store omfang dyr som omkommer og den negative virkning dette har på populasjonen, anser vi det som formålstjenlig å avregne de dyr som omkommer ved norskekysten i den norske fangstkvote for sel i Barentshavet».

Denne anbefaling ble ikke tatt med når kommisjonen fastsatte kvotene, og heller ikke fulgt da norske myndigheter takket ja til å fange inntil 9500 av totalkvoten på 40 000 grønlandssel. Disse kvotetallene er for øvrig betydelig lavere enn de forutgående år.

Flere årsaker

Det er svært vanskelig å finne en entydig årsak til at Norge fortsatt driver selfangst. Henvendelser til forskningsmiljøene og fiskeridepartementet gir delvis ulikt svar. Kun 40 mann sysselsettes noen få uker.

Fiskeridepartementet vil heller ikke kalle det distriktspolitikk. Seksjonsleder i ressurs- og utredningsavdelingen, Astrid Holtan, og departementsråd Gunnar Kjønnøy sier hovedgrunnen er å opprettholde balansen i økosystemet – altså hindre at selbestanden blir stor og tart for mye av næringsgrunnlaget for fisken. Dessuten mener de det er viktig å bevare kunnskapen om selfangst og ha en beredskap ved at det fortsatt finnes selfangstskip, i påvente av større fangstkvoter og bedre marked for salg av selprodukter. Andre har påpekt at fangsten skjer av forskningshensyn.

«Selfangsten er også en svært kostbar affære for den norske staten.»

Professor Lars Walløe ved Universitet i Oslo er leder for det norske sjøpattedyrprogrammet. Han er usikker på hvor viktig fangst for å opprettholde den økologiske balansen i havet. Kunnskapen om dette liten, og forskning pågår.

Kostbar fangst

Selfangsten er også en svært kostbar affære for den norske staten. I fjor ble fangstverdien på det skutene kom til land med drøyt en million kroner. Samtidig fikk fangstfolkene 8,6 millioner kroner i statsstøtte. Staten spytter også inn drøyt tre millioner kroner til Bergens-selskapet GC Rieber for at de skal opprettholde sin mottakssentral i Tromsø. Årets fangstverdi er beregnet å bli omtrent som i fjor, og Staten vil i år bidra med totalt 12,9 millioner kroner.

Artikkelen er skrevet av Ole Mathismoen. og stod i Aftenpostens morgennummer 3. mai 1991. Den er gjengitt i sin helhet med tillatelse fra Aftenposten.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #5/1991.

Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.