På det 62. IWC-møtet i Marokko i juni skulle et mye omtalt kompromissforslag om hvalfangst legges frem. Tilstede på møtet var også NOAH og Dyrebeskyttelsen, som begge samarbeider med WSPA (World Society for the Protection of Animals) i kampanjen mot norsk hvalfangst.
Hva var kompromisset?
Kompromissforslaget gikk i korte trekk ut på at IWC skulle godta kvoter for kommersiell fangst, mot at landene som fikk disse kvotene skulle trappe ned sin fangst over en tiårsperiode – dette skulle skje mens moratoriet i teorien lå fast. I tillegg var det forslag om forbud mot internasjonal handel med hvalkjøtt og at «forskningsfangst» skulle bringes inn under kontroll. På grunn av dette var det også enkelte verneland som støttet avtalen. Derimot berørte ikke avtalen dyrevernperspektiver – som i stigende grad har blitt et viktig punkt for mange land, og den åpnet i praksis for kommersiell hvalfangst. Med det ville den også kunne åpne for økt hvalfangst i fremtiden, også fra land som idag ikke driver fangst. Dermed ville avtalen kunne få motsatt effekt av hva som var intensjonen. Fra norske dyrevernorganisasjoners synspunkt ville avtalen føre til at norsk hvalfangstindustri kunne smykke seg med en urettmessig internasjonal godkjenning. Dermed kunne det skapes et rom hvor fangsten og salgssatsingen kunne økes og fangst av nye arter kunne forberedes – tiltak som vil øke lidelsene for enkeltindividene og presset på hvalartene.
«Derimot berørte ikke avtalen dyrevernperspektiver – som i stigende grad har blitt et viktig punkt for mange land, og den åpnet i praksis for kommersiell hvalfangst.»
I ettertid ser man at hvalfangstlandene slett ikke var interessert i de fangstreduserende forutsetningene, og ikke ville ha godtatt annet enn åpning av kommersiell hvalfangst uten løfter om fremtidige begrensninger: «Det (IWC) prøver å få til er et forslag som skal gi en nedgang i den faktiske fangsten i Norge, Island og Japan de neste ti årene. Dette er totalt uakseptabelt for Norge», uttalte hvalfangstkommisær Karsten Klepsvik til NRK mens forhandlingene pågikk.
En fremtid uten hvalfangst?
Uenigheten om hvorvidt man skal drive kommersiell hvalfangst eller ikke, har blitt beskrevet av flere som et problem for IWC. Fra hvalfangstlandenes side ser man det naturligvis som et problem at hvalfangsten ikke tillates. Fra vernelandenes side er problemet at visse land faktisk driver fangst til tross for at et flertall er imot dette.
Men hvalfangstlandene har vært de mest ivrige etter å beskrive denne konflikten som «lammende» for IWC. Enkelte norske politikere foreslår at Norge melder seg ut av IWC dersom hvalfangst ikke tillates, og hvalfangerne beskriver IWC som et «supperåd» hvor det «ikke har skjedd noe på de siste 25 årene». «Noe» betyr aksept for hvalfangst. Men er IWC så lammet og dysfunksjonell som det hevdes?
IWC driver en rekke viktige vernetiltak som man sjeldnere hører om – forebygging av at hvaler kolliderer med skip eller setter seg fast i fiskeredskaper, fokus på forurensingens effekt på hvalene og kunnskap om ansvarlig hvalsafari – en næring i sterk vekst i visse deler av verden. Det drives dessuten forskning på verdens hvalarter, og kunnskapen om hvalene økes stadig på grunn av IWCs arbeid.
«Den sterke reaksjonen fra myndighetsdelegasjonen var overraskende i og med at filmen kun illustrerte en allerede kjent sak – myndighetene selv innrømmer en skadeskyting på 20 % i norsk hvalfangst.»
Bør hvalfangst fortsatt være kjernespørsmålet i IWC? Tidene har endret seg drastisk, og fra å være en storindustri har hvalfangst blitt en aktivitet som visse land kanskje utfører mer av stahet enn av andre hensyn. Det er ingen grunn til at IWC ikke skal operere først og fremst som en viktig og sterk verne- og kunnskapsorganisasjon. Kort sagt har naturligvis IWC livets rett, selv om ikke hvalfangsten nødvendigvis har det.
Disputt om film
På årets IWC-møte holdt WSPA, NOAH og Dyrebeskyttelsen en pressekonferanse hvor det blant annet ble vist en film fra årets norske hvalfangst. En båt ble filmet idet den skyter et skudd mot en hval som reagerer når skuddet slår ned og flykter. Båten forfølger hvalen i over 20 minutter før den forsvinner ut av syne. Etter en stund kommer samme båt til syne og skyter en hval som den tar ombord. Dette var en av to båter som filmteamet observerte idet de fanget hval.
Organisasjonene argumenterte med at scenarioet viser hvor stor risikoen for skadeskyting i hvalfangst er, selv på nært hold og med stille vannforhold. Det virket sannsynlig ut i fra filmen at hvalen ble skadeskutt, men hvalfangerne hevdet, ikke uventet, at de bommet på hvalen. Filmens hovedpoeng gjensto imidlertid: De usikre fangstforholdene medfører stor risiko for å påføre hvalene smerte. Den norske delegasjonen likte dårlig at filmen ble vist på IWC, og truet gjentatte ganger med å legge frem påstander i plenum om at filmen var «falsk». Den sterke reaksjonen fra myndighetsdelegasjonen var overraskende i og med at filmen kun illustrerte en allerede kjent sak – myndighetene selv innrømmer en skadeskyting på 20 % i norsk hvalfangst.
Norsk hvalfangstmotstand
I IWC skal det også avsettes en viss tid til det sivile samfunn – representert ved organisasjoner; både miljø- og dyrevernorganisasjoner og fangstorganisasjoner deltar. Noen få organisasjoner velges ut til å holde innlegg foran alle landenes delegasjoner. I år ble denne muligheten skjøvet på i det lengste – og det skapte stor harme at tiden avsatt til organisasjonene var knapp og uforutsigbar.
Ikke desto mindre ble de norske organisasjonene valgt ut for å holde innlegg, fremført av undertegnede. Innlegget fokuserte på hvordan Norge fremstiller det som om hvalfangst ikke høster noe kritikk nasjonalt, til tross for at tusenvis av nordmenn heller vil at Norge skal gjøre seg internasjonalt kjent som en pioner innenfor dyrevern, enn en forkjemper for tradisjoner som har med dyrs lidelse å gjøre. Det ble presentert en undersøkelse som viste at 50 % av Norges befolkning synes det er uakseptabelt at 20 % av hvalene bruker over flere minutter på å dø, og at mer enn en tredjedel synes hvalfangst skal fases ut av dyrevernhensyn. Myndighetene representerer ikke disse hensynene i IWC, de representerer først og fremst en marginal næringsinteresse som produserer en vare som selv fiskeriministeren karakteriserer som et nisjeprodukt. Også filmingen av norsk hvalfangst ble nevnt i innlegget. Flere talere kom med kritikk mot IWC og hvalfangstlandene, da særlig Japan. Talerne fra WWF Vest Afrika og Greenpeace Japan var krasse i sin kritikk av blant annet stemmekjøp og ulovligheter knyttet til japansk fangst.
Siri Martinsens tale på IWC
Et merkelig raseri
Etter talen ble man vitne til en absurd forestilling fra visse hvalfangstinteressers side. Ordstyrer Anthony Liverpool fra Antigua and Barbuda hevdet at talene fra organisasjonene var imot IWCs reglement. Han uttalte at det ikke var tillatt å kritisere enkeltland i innleggene. Men noen slike regler finnes ikke – tvert imot står det i reglementet for deltagende organisasjoner at ingen hindringer skal legges i veien for ytringsfriheten. Ordstyreren ble forøvrig beskyldt i mediene for korrupsjon etter at det ble kjent at hans reise og opphold var betalt av Japan.
Både rett etter talene og i et lengre innlegg neste dag, fikk den norske delegasjonen slippe til med kritikk av de norske dyrevernorganisasjonene. Med dette oppnådde de mest å trekke oppmerksomhet mot den norske fangsten og usikkerheten rundt skadeskyting, og flere lands delegater syntes etterpå å undre seg over den voldsomme norske reaksjonen på kritikk. NOAH og Dyrebeskyttelsen diskuterte også med delegasjonen foran åpne TV-kameraer i pausen. Kanskje kunne noe av reaksjonen rett og slett tilskrives motvilje mot å vise omverdenen at ikke 100 % av den norske befolkning står bak regjeringen i hvalsaken? En uttalelse fra hvalkommisæren til en tysk TV-reporter illustrerer dette; «så godt som 100 % er for hvalfangtst, det er ingen motstand i Norge». Hvorfor påstå dette når undersøkelser beviselig illustrerer at det ikke er tilfelle?
«Kanskje kunne noe av reaksjonen rett og slett tilskrives motvilje mot å vise omverdenen at ikke 100 % av den norske befolkning står bak regjeringen i hvalsaken?»
Hjemme i Norge maler norske myndigheter et bilde av et internasjonalt klima hvor alle aksepterer norsk fangst. Norske dyrevernorganisasjoner kan nyansere dette bildet – for motstanden mot norsk hvalfangst, ikke minst av dyrevernhensyn, står tvert i mot sterkt hos de fleste land i IWC. På samme måte ser norske myndigheter ut til å ville innbille det internasjonale samfunn at hvalfangst er en viktig samfunnsinteresse i Norge som «alle» nordmenn stiller seg bak. Men nå er norske dyrevernorganisasjoner også tilstede på den internasjonale arena, og forteller en annen side av historien. De hvalfangstvennlige norske byråkrater liker det dårlig, men tidene har forandret seg – i hvalenes favør.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2010
Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
Kilder
- «Hvalfangere: – IWC-møtet et supperåd», Nrk.no 21.06.2010
- «Sting outs Japan’s vote buying at International Whaling Commission», Arthur Max, Associated Press, 22.06.2010
- «Plenary sessions», IWC 62 (2010)
- «Code of Conduct for NGOs at IWC», IWC (2010)
- “Holdninger til hvalfangst”, Opinion for Dyrebeskyttelsen Norge og NOAH – for dyrs rettigheter, 03.06.09
