- Havet er viktigst

Dette er ikke et intervju med Kjell Inge Røkke, men vi må likevel starte med ham. For Røkkes første milliarder ble skapt gjennom den mest ødeleggende aktiviteten for havet – trålefiske. Flere milliarder ble det med oljevirksomheten, som heller ikke er havets beste venn. Og i 2021 annonserte finansmannen at han ville inn i lakseoppdrett og var «stum av beundring» for næringen. Pressens spørsmål om hvor stort «slaktevolum» han og hans makker hadde i tankene ble besvart med – noe optimistisk på biologiens vegne – at det bare er «fantasien som setter grenser». Hvordan kan det ha seg at Nina Jensen jobber for nettopp ham?

– Det var et vanskelig valg. Men jeg innså at vi er i ferd med å tape kampen for miljøet. For å snu de negative trendene for naturen, må kapitalistene og investorene, industrien og næringslivet, med på laget. Røkke brukte ett år på å overtale meg om å ta jobben som leder i REV Ocean. Det å kombinere min naturvernkunnskap med hans kapital og industribyggerkompetanse, tror jeg er det som faktisk skal til for å kunne gjøre en forskjell. Så gjenstår det jo å se om det faktisk blir en realitet. REV Ocean – research expedition vessel – er Røkkes private initiativ; han investerer i og bygger skipet, og vil betale driften. De tre hovedformålene er å tilby skipet som en gratis plattform for havforskere over hele verden, sørge for at kunnskapen om havet blir gjort mer åpent tilgjengelig og bruke skipet som en testplattform for teknologi og innovasjon innenfor nye løsninger for å rydde opp i de feilene havet er blitt utsatt for.

– Hva konkret er det du gjør nå som gjør en forskjell?

– Skipet er ikke ferdig ennå, men vi samarbeider allerede med forskere, IOC, og andre relevante institusjoner, samt grundere og innovatører om å øke kunnskapen og skalere løsningene for havet. Over de siste par årene har verdiskapningen fra de grønne selskapene i Aker økt til ca. 30% mens prosjektet har pågått, og man gjennomgår et ganske omfattende grønt skifte.

Det er fornybar energi og de ulike grønne løsningene, som er det vi skal leve av i fremtiden – enten det er innenfor bærekraftig havvind, restaurering av tareskog eller naturbaserte løsninger for karbonfangst og -lagring. Vi har også en ROV og ubåt som vi tilbyr forskningsmiljøene for å studere dyphavet og skape entusiasme for vern av disse områdene.

– Pengene til prosjektet kommer fra bl.a. trålefiske og olje – er du redd for å oppfattes som et «grønt alibi» for Røkke?

– Nei. Nå driver ikke Aker-gruppen lenger med fiskeriaktivitet, bortsett fra krillfiske. Men de er jo en betydelig aktør innenfor olje og gass, som har et stort klimafotavtrykk. Og det planlegges å drive fiskeoppdrett gjennom et nytt selskap. Parallelt med de grønne satsingene, pågår det eksisterende virksomhet som ikke er forenelig med å være et grønt industriselskap. Og det var dette med å være et «grønt alibi» som var en av grunnene til at jeg brukte lang tid på å bestemme meg for om jeg skulle ta jobben. Jeg er ikke interessert i å være det, jeg vil få til reell endring. Og det skjer. Både innenfor selskapet selv, men også gjennom investeringer i andre. Man har f.eks. opprettet Aker Horizons som et såkalt «planet positive» investeringsselskap, der man skal investere i løsningene som skaper kommersielle modeller for å løse de store bærekraftsutfordringene.

Så har de også opprettet Aker Asset Management som skal investere 1000 milliarder i grønn industri, grønn energi og grønne byer – alt dette vil jo forhåpentligvis bidra til å flytte verden i riktig retning.

– Handler dette grønne skiftet også om å redusere utnyttingen av dyrene i havet?

– Ikke direkte, vil jeg si. Men kunnskapen vil bidra til å forvalte fiskebestandene bedre, sørge for at det er de riktige havområdene som vernes, at ny industri som havvind ikke skjer i de viktige gyteområdene, og skape nye næringer som for eksempel storskala taredyrking som et avbøtende tiltak eller som en tilleggsindustri. Vi vil ikke primært stoppe eksisterende fiskeriaktører i å drive med det de gjør, men bidra til at det gjøres på en bedre måte, f.eks. redusere bifangst, stoppe forsøpling og få enighet om at viktige områder kan vernes.

– Hva tenker du om behovet for å redusere fisket og konsum av dyr i havet?

– Den største utfordringen er nok at man ikke i mye større grad utnytter de lavere trofiske nivåene i næringskjeden. I Asia er det mye produksjon av tang og tare – lavere trofiske nivåer. Det er heller ikke problemfritt, og det må gjøres på en god måte. Men at vi i mye større grad må bevege oss over i et plantebasert kosthold både fra havet og fra landjorda, det er hevet over enhver tvil. Man må også få stoppet bruk- og kast-prosesser der store mengder marint liv inngår som bifangst og bare blir dumpet, og en oppdrettsindustri der over 100 millioner fisk dør hvert eneste år som følge av en driftsmodell som ikke hører hjemme noe sted.

«At vi i mye større grad må bevege oss over i et plantebasert kosthold både fra havet og fra landjorda, det er hevet over enhver tvil.»

Man ser tilsvarende eksempler på land, med dyr som lider i produksjonssystemer som forurenser og forbruker langt over tåleevnene. Det å få bukt med disse tingene er kanskje det som burde stå øverst på lista. Man må gjøre flere ting; man må få ned forbruket, man må få ned dødeligheten som er en følge av bruk- og kast-modellen, og man må drive på en mer forsvarlig måte som både ivaretar biologisk mangfold og dyrevelferd.

– Mange investorer er interessert i alternativer til animalske produkter. Er dette noe dere arbeider med også?

– Absolutt – i hvert fall er det en del av det vi ønsker å se nærmere på. Vi er blant annet en del av et «joint industry project» med Sintef og DNV, der vi ser på hvordan man kan få skalert opp tareproduksjonen, både direkte til humant konsum, som CO2-fangst og -lagring, til fôr og til biodrivstoff.

Vi utreder også muligheten for å ha egen produksjon av mat ombord på skipet gjennom hydroponics, der man kan produsere ulike former for grønnsaker, urter og salater ombord. Vi ser på hvordan dette kan skaleres opp slik at mat på lavere trofisk nivå kan produseres lokalt i ulike typer omgivelser. Det viktigste vi alle kan gjøre for naturen er imidlertid å sørge for at forbruket vårt går ned – forbruket av alt. Vi må slutte å bruke og kaste klær og andre produkter i et rasende tempo. I tillegg til å selvfølgelig legge om kostholdet vårt – vi trenger faktisk ikke å spise kjøtt til frokost, lunsj og middag. Ikke er det bra for kloden, og ikke er det bra for helsa. Det er helt absurd at det å kjøpe kjøtt i butikken faktisk er billigere enn å kjøpe gode og sunne vegetariske alternativer. Der må regulering, skatter og avgifter inn for å sørge for at vi vrir kostholdet vårt i en bedre retning. Og der kan selvfølgelig politikerne spille en stor rolle.

– Du har hatt politikere tett inn på livet – med tidligere finansminister og partileder i FrP som søster. Hvordan opplevde du som WWF-leder å jobbe politisk for vern av hav i Norge?

– Det var en nesten umulig oppgave. Mange politikere hadde manglende kunnskap og forståelse for hvilke utfordringer havet står overfor, hva som skal til for å løse utfordringene, hvor viktig havet er, og ikke minst hvilken sentral rolle vern av havet kan spille. Så hører man at Norge er ett av de beste landene på fiskeriforvaltning, men det betyr ikke at havet ikke påvirkes av mange negative faktorer som politikerne burde tatt tak i – klimaendringer, havforsuring, forsøpling, forurensning, avrenning fra landbruket, bunntråling, gruvedrift, oljevirksomhet… Politikerne tror at det holder å ha kvoter og så er de i mål – det er jo feil.

– Men når det gjelder «forvaltning» – «lille» Norge er blant de ti landene som tar mest liv ut fra havene, og de ti som slipper ut mest klimagasser fra trålefiske. Er vi egentlig så bra i verdenssammenheng?

– Nei, det kan du si. Jeg er ikke nødvendigvis motstander av at man høster av overskuddet, så lenge fiskebestandene ikke går nedover. Men for flere bestander, også i norske farvann, er situasjonen ganske alvorlig. Så viser dette med bunntråling og de medfølgende klimautslippene at det er ting vi ikke vet om den aktiviteten vi bedriver i dag. Forskningen spiller en veldig viktig rolle i å avdekke det. Sammenhengene i havet og i økosystemene generelt er såpass komplekse at det skal mye til for å kunne slå seg selv på brystet og si at vi høster av et overskudd, at vi ikke tar fra andre arter, eller at ikke noe blir påvirket.

– Så er det også blitt avdekket at Norge jobber direkte mot havvern internasjonalt – hva tenker du om det?

– Jeg synes det er utrolig trist. En havnasjon som Norge burde være i en annen liga, vi burde være en forkjemper for å ta vare på havet, og vi burde gå foran med også å verne viktige områder i egne havområder. Nå har vi heldigvis kommet dit at Norge også har forpliktet seg til at 30 % av de globale havområdene skal vernes. Men jeg tror dessverre at noen politikere fort tenker at det skal skje et annet sted enn her hjemme, at det å verne hav – det kan man gjøre andre steder. Det gjelder egentlig det meste vi driver med. Vi er opptatt av at verden skal nå klimamålene, men vi skal ikke stoppe eller redusere olje- og gassvirksomhet her – det må noen andre gjøre. Det er en slags gjennomgangstone. Så der har vi et langt stykke å gå som nasjon.

– Et av de siste prosjektene du jobbet med som WWF-leder var TV-aksjonen mot plast i havet. Tenker du at fiskeindustriens bidrag til plast i havet er underkommunisert?

– Ja, absolutt. Næringen bidrar til plastforsøpling både gjennom slitasje hvor mikroplast lekker ut, og gjennom tapte fiskeredskaper som også bidrar til et betydelig og dødelig spøkelsesfiske. Man må ha strengere regulering for å hindre at denne typen redskaper blir stående og fiske i havet etter endt bruk. Og man må prøve å hindre dette via innovasjon og teknologiutvikling.

– Nå har Norge gått inn for en «plastavtale», men hva er det viktigste politikere kan gjøre for havet?

– Det viktigste politikerne må gjøre er å regulere menneskelig adferd slik at forbruket går ned. Vi er for mange mennesker som forbruker for mye ressurser på en ikke spesielt miljøvennlig eller dyrevennlig måte, og man kan jo dessverre spørre seg om verden hadde vært et bedre sted uten mennesker. Forbruket må ned på alt fra energi til maten vi spiser. Klimaendringer får så langtrekkende implikasjoner for alt liv på kloden, så det er det viktigste politikerne må ta tak i.

– Du har også sagt at «det er ingenting viktigere enn havet». Når begynte du å engasjere deg for livet i havet?

– Det engasjementet tror jeg at jeg ble født med. Jeg bestemte meg for å bli marinbiolog og jobbe med naturvern da jeg var tenåring. Men engasjementet har alltid vært der, og det var havet som fascinerte meg da jeg var liten. Jeg brukte hver ledige time ved havet og i havet. Jeg elsket å svømme rundt i tareskogen og se hva slags dyr som levde der, småfisk og nakensnegler. Og jeg elsket å fange små krabber.

– Som du slapp ut igjen?

– Ja, selvfølgelig. – Hva tenker du om at mange ikke ser på fisker og andre havdyr som dyr med følelser? – Det har vært null forståelse for og ikke så stor interesse for fiskers bevissthet. Men fisk og til og med dyr på et lavere nivå, har også eget språk og kommunikasjon. Det er ikke noen tvil om at det er egne liv som må respekteres og forstås.

– Er det et spesielt møte med et havdyr som har gjort inntrykk på deg?

– Det er mange, men et av de som har brent seg mest inn i hjertet og hjernen, var da jeg en novemberdag for noen år siden fikk svømme side om side med en 8 meter lang spekkhoggerhann og fikk øyekontakt med ham. Det var en sinnsyk opplevelse. Ellers er de mest fredfylte og fine øyeblikkene jeg har hatt i havet, når jeg har svømt gjennom tareskogen. Den er helt fantastisk og umistelig, men vi har jo dessverre rasert den over store deler av norskekysten og også i et globalt perspektiv – fordi vi har kludret med økosystemene.

– Havdyret du husker best var en hval – hva synes du om hvalfangst?

– Jeg har aldri vært noen varm tilhenger av hvalfangst. Fra et etisk perspektiv og et dyrevelferdsperspektiv, hører ikke hvalfangst noe sted hjemme. Men fra et bærekraftperspektiv så har ikke den norske vågehvalfangsten truet bestanden, og i mitt arbeid er det bærekraft som har vært det primære fokuset.

– I år kom en ny rapport om at man ikke vet så mye som vågehvalbestandene som man har trodd…

– Ja, ikke sant; det er så mange ting vi ikke vet og ikke forstår. Man anslår jo at man har utforsket bare 5 % av havet. Det er sikkert overraskende for mange.

«Det er fiskeriaktivitet og overfiske som har den største innvirkning på økosystemene i havet.»

Vi tror vi har mye kunnskap om hva som foregår i havet, men det har vi på ingen måte. Dessverre er mennesker skrudd sammen sånn – og særlig nordmenn kanskje – at vi ser det som vår rett, og til og med vår plikt, å høste av dyrelivet i havet. Men det er ikke nødvendigvis riktig.

– Til slutt – hva er den aller største trusselen for havet?

– Fortsatt – selv med alle de truslene som nå vokser i form av klimaendringer, plastforurensing og potensiell gruvedrift – så er det fiskeriaktivitet og overfiske som har den største innvirkning på havet og økosystemene i havet. Det påvirker på mange måter: Både gjennom direkte ødeleggelse av havbunnen, ved at det forstyrrer økosystemene og ved at man tar ut for mye av bestandene. Og nå vet man i økende grad også at det bidrar til CO2-utslipp fra bunntråling. Summen av alt dette er ikke spesielt bra.

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i NOAHs Ark #1/2022.