I haienes verden


av Siri Martinsen, hovedfoto: Kewin Lorenzen

En dykker er omgitt av haier - de ligger i fanget hennes, svømmer inn i armkroken hennes. Dykkeren er Cristina Zenato, og youtube-filmene om hennes møter med haier har fått millioner av visninger.
Portrett av dyreverner Cristina Zenato
Foto: Kewin Lorenzon

Cristina Zenato er dykkeinstruktør, foredragsholder og hai-aktivist. Hun er født i Italia, vokst opp i Kongo og bosatt i Bahamas med tre omplasserte pitbullhunder. Og hun fnyser av norsk ulvepolitikk. – Jeg brenner særlig for misforståtte dyr, dyr det er fordommer mot – haier, ulver, slanger, pitbull-hunder, flaggermus, svarte katter… Vi må ikke ta fordommer mot dyr for gitt. Jeg mener alle dyr på planeten har en rolle å spille. Om vi ikke forstår eller verdsetter det, rettferdiggjør det ikke at vi skal eliminere disse dyrene. Noen dyr sliter med å nå inn til folks hjerter – de blir ofte sett på som «skurken» i historien. Det er disse «mørke» dyrene jeg bryr meg ekstra om, de trenger en stemme. Alle dyr fortjener vår oppmerksomhet, forståelse og beskyttelse.

– Her i Norge holder vi ulvene på kritisk truet nivå, og politikere er opptatt med å gjøre dem til nettopp «skurken» som må holdes nede…

– Jeg vokste opp i Kongo. Befolkningen der var veldig glade i slanger selv om noen av dem var dødelig giftige. De satte pris på slangene fordi de var viktige for økosystemet. Da jeg var barn måtte jeg lære meg alle reglene om hvordan opptre i naturen: Grønn mamba bor ved de trærne – ikke gå der; ikke gjør sånn med føttene – da provoserer du slangene. Selv om de var farlige, gikk man ikke rundt og drepte dem.

Cristina Zenato koser med haier under vann
Foto: Kewin Lorenzen

Man tilpasset seg – fordi vi er mennesker og vi kan og må tilpasse oss. Slangene gjør det de gjør fordi de er slanger. Ulvene gjør det de gjør fordi de er ulver. Vi trenger mer aksept for dyr. Ulvene har ikke noe annet sted å gå, når vi begynner å innta naturen der de lever. Vi sier at det er vårt land. Men ingenting er bare vårt – det er dyrene sitt også. Vi må dele. Vi må la noe av naturen være til for dyrene; bestemme oss for at dette er først og fremst deres og at det er OK. Om vi begynner å gjøre det, får vi sunnere økosystemer.

– Pitbuller er forresten forbudt i Norge.

– Det er ikke en type hund som er problemet. Ved å forby hundene i seg selv opprettholder man bare mytene om at de er skremmende. Det er hvordan vi behandler hunder som må endres. Pitbullhunder er kraftige, og det er et problem at folk behandler dem som et «macho» tilbehør.

«Vi må ikke ta fordommer mot dyr for gitt. Alle dyr på planeten har en rolle å spille.»

Her i Bahamas er det mange pitbuller som blir dumpet fordi folk som kjøper dem ikke er forberedt på at de har masse avlsrelaterte sykdommer – hudproblemer, hofteproblemer. Jeg driver omplassering for pitbuller – jeg redder dem fra gata og samarbeider med flere no-kill omplasseringsorganisasjoner. Jeg har faktisk aldri møtt en aggressiv pitbull – de fleste er som «smeltet sjokolade», veldig sårbare, bare opptatt av kos. Tre har jeg beholdt selv – det eneste du risikerer hvis du kommer på besøk her er å bli «slikket i hjel».

– Og haiene du omgås virker også å være bare opptatt av kos… Hvordan begynte dine møter med haier?

– Da jeg flyttet til Bahamas på 1990-tallet og startet som dykkeinstruktør, jobbet jeg sammen med en annen dykker. Ved en tilfeldighet begynte han å møte karibisk revhai på dykketurene. Det begynte med at han var nede i vannet og fôret fiskene for å studere dem. Han var omringet av fisker, men plutselig åpnet stimen seg og en hai var rett foran ham. Han kastet maten til haien, og den tok imot og svømte unna. Så snudde den, så på ham med et uttrykk som om den spurte «har du flere godbiter?» Det var ganske banebrytende for oss å oppdage at vi kunne ha sosial interaksjon med haiene. Folk trodde ikke det om haier.

– I filmene om deg ser man at haiene ligger i fanget ditt…

– Det var også noe som skjedde helt tilfeldig. Det var en hai som svømte for fort mot meg, kolliderte i hånden min så jeg kom til å stryke henne. Så sank hun ned i fanget mitt akkurat som om hun likte det, og jeg lurte på hva i all verden hun drev med. Men nå er det flere som kommer og vil bli klappet. Vi var nysgjerrige på haiene, og ville vite mer om dem. Arbeidet mitt handler om utforsking, utdanning og bevaring. Man skal ikke bare tro på myter og fordommer om dyr, man må undersøke om det man har fått fortalt egentlig er sant eller ikke.

Cristina Zenato er omringet av haier i blått hav
Foto: Kewin Lorenzen

– Hva med haiene, er de nysgjerrige på deg også?

– Ja, det er en lokal gruppe med haier som jeg jevnlig dykker med. Vi gjenkjenner hverandre og jeg kjenner alle individuelt. Det hender nesten årlig at 2-3 av jentene forsvinner, antageligvis på grunn av alderdom, og da kommer det etter hvert et par nye inn i flokken. Det er hele tiden mellom 12 og 20 individer. Noen av dem liker godt å komme og hilse på oss, andre holder litt avstand – det er deres personlige valg. De har ulike personligheter.

– Jentene?

– Ja, flokken består for det meste av jenter. Av og til dukker det opp en hann i flokken, da er han som oftest skadet – for eksempel med en krok. De friske hannene holder ikke sammen med flokken, de svømmer hver for seg ute ved revene og kommer ikke for å hilse på oss. Den faste gruppen er bare jenter. Men haier har ikke foreldreadferd, så vi vet ikke om de er døtre, mødre og bestemødre i forhold til hverandre. De kan like gjerne være en gruppe med ubeslektede haier som holder sammen i gruppe.

– Når det gjelder kroker; du har fjernet hundrevis av kroker fra haiene, og de kommer til deg for å få hjelp?

– Til å begynne med prøvde jeg ikke å fjerne krokene. Men på nært hold så jeg mer og mer at kroker ofte skapte sår, og jeg så at haiene prøvde å fjerne krokene selv ved å skubbe seg inn mot havbunnen. Etter hvert når jeg fikk deres tillit prøvde jeg forsiktig å fjerne krokene. Jeg gir dem en bit fisk, og prøver å røre ved kroken – og så finner jeg ut hvordan haien reagerer, og ser om det går bra å fjerne kroken. Som oftest vil haiene gjøre en liten pause og la meg fjerne den. Det gjør vondt, så de svømmer raskt bort. Men utrolig nok kommer de tilbake og lar meg prøve igjen, og igjen. Og som oftest får jeg den ut. Av og til er det for vanskelig, og man må vente til det er blitt infeksjon som gjør det lettere å fjerne kroken. Man må kjenne dem og føle seg frem at det er greit for dem. Jeg vil og kan hjelpe haiene i «min» flokk på samme måte som jeg hjelper hundene mine om de skader en pote.

«Vi kan hjelpe haier ved å slutte å spise fisk – fiskeriene er en stor fare for haier.»

Det jeg ikke skjønte var hvor viktig det at jeg fjernet kroker skulle bli for bevaringsarbeidet mitt. Det har endret folks oppfatning av haier; mange har fortalt meg at de vil være med og hjelpe haier, at de ikke hadde tenkt på at haier og fisker føler smerte. Og jeg kjenner meg igjen – jeg ble fortalt at fisker ikke følte smerte da jeg vokste opp. Jeg ble fortalt at en hummer kan kastes i kokende vann og ikke føle noe. Nå fryser jeg på ryggen når jeg tenker på det! Selvsagt føler de smerte!

Foto av metallkroker som Zenato har fjernet fra haiene
Zenato viser frem metallkroker hun har fjernet fra haier. Foto: Kewin Lorenzon

– Hva sier du til de som vil hjelpe haier?  

– Jeg ber dem ikke om å svømme bort til haier for å fjerne kroker! Jeg ville aldri svømt bort til en hai jeg ikke kjenner og fjernet en krok. Men det vi alle kan gjøre er å endre dietten vår. Vi kan hjelpe haier ved å slutte å spise fisk, eller redusere mengden fisk vi spiser, fordi fiskeriene er en stor fare for haier. Vi kan be politikerne om lover som beskytter haier, og lover som slår ned på forsøpling i havet. Våre personlige valg teller.

Jeg spiste selv både kjøtt og fisk. Så en dag oppdaget jeg at havabbor var truet, og tenkte at det slutter jeg å spise. Så har jeg alltid syntes at hummere var så søte, så da tenkte jeg at jeg også kunne slutte å spise dem. Det ville være fint om alle sluttet å utnytte dyr på dagen, men man kan ta det i små porsjoner – slutte med en ting, og så det neste. Gjøre det man kan for å stanse massekonsumpsjonen. 

Bilde av Cristina Zenato som er omringet av haier under vann
Foto: Kewin Lorenzen

– De fleste som blir vegetarianere slutter gjerne først å spise dyr som ligner mer på oss eller dyr vi kjenner – griser og kuer. Hummer er kanskje det siste folk flest identifiserer seg med? 

– For meg var det omvendt – fisk og skalldyr var det første jeg sluttet med. Det var åpenbart for meg som dykket med disse dyrene, at de er bevisste. De har følelser, de er nysgjerrige. Noen er veldig smarte. Jeg har svømt med abborer som jeg har lært håndsignaler. Men folk flest ser ikke at de har ansiktsuttrykk eller adferd. Jeg skjønner at folk som ikke har sett dem på nært hold føler seg distansert overfor dem. Da jeg var liten i Italia pleide moren min å kjøpe «benfri fisk» til meg. Det var faktisk små haier… Hun visste jo ikke noe om hvordan fisker eller haier behandles. Da jeg fortalte henne det i etterkant, ble hun sjokkert. Men det du ikke vet, vet du jo ikke – man må bare endre seg når man får vite hva som skjer.  

– Er det noen av haiene du har et særlig nært forhold til? 

– Det er tre av dem som jeg har kjent lenge. En av dem er Grandma – hun har vært i flokken i 13 år. Dessverre nærmer hun seg alderen der hun risikerer å forsvinne ut i havet, slik at jeg aldri får se henne igjen. Grandma fikk navnet fordi hun har en mild personlighet, og fordi hun er lysegrå på undersiden, en farge som ligner håret til en bestemor. Den andre haien har jeg kjent i 11 år og jeg har gitt henne navnet Crook – begge finnene hennes er litt vanskapte og bøyde. Den tredje har også vært i flokken lenge, ti år, og heter Hook, fordi ryggfinnen hennes ikke er rett som hos haier flest, men ligner en krok. Crook og Grandma elsker å legge seg i fanget mitt. Hook elsker å bli kost med, men i løpet av de ti årene jeg har kjent henne har hun aldri lagt seg i fanget mitt.

– Hva er den største trusselen mot haiene på artsnivå?

– Direkte fiske og indirekte fiske. Direkte fiske er ute etter haiene for kjøttet og for haifinne-konsumpsjon. Indirekte fiske skjer når haier blir bifangst i fiskeriene – de blir bare kastet ut igjen døde. Haier er fra naturens side langsomme til å reprodusere seg – det er slik det skal være, det er ikke meningen at topp-predatorer skal føde millioner av avkom… Men det betyr også at de rammes hardt av det intensive fisket. Haier kan føde på tre ulike måter, og karibisk revhai føder levende unger. Hvert annet år føder de 4-6 unger – det er alt for lite i forhold til antallet som blir drept. For å redde haier er det helt nødvendig å stanse det industrielle fisket. Og vi må verne havområder. Vi fikk verdens største hai-reservat her i Bahamas fra og med 2011, og vi har strenge lover for å beskytte haier. Om man ved et uhell dreper en hai, må man la den være igjen i havet – for at det ikke skal være noe smutthull som legger til rette for salg. Det er interessant at flere av de små, fattige øysamfunnene er de som er flinkest til å beskytte haier – Palao og Fiji har også reservater. De ser på nært hold at man trenger haier for å opprettholde økosystemene i havet.

 

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2022.

Vil du støtte NOAHs arbeid for dyrene i havet?
Bli medlem!