Hvalfangsten - et pengesluk
Den norske hvalfangsten startet med enorme lidelser for hvalene og svimlende økonomisk gevinst for hvalfangerne. Idag er hvalfangsten kun en byrde for Norge, både økonomisk og i forhold til vårt rykte som nasjon.
Når NOAH og Dyrebeskyttelsen Norge står samlet om å kreve slutt på norsk hvalfangst er det fordi man bryr seg om hvalens lidelser, ikke av samfunnsøkonomiske grunner. Men ikke desto mindre burde nettopp økonomien være en meget god grunn for norske politikere til å la hvalene slippe hvalfangsten. En rapport som i april ble publisert av økonomiselskapet EFTEC i samarbeid med NOAH, Dyrebeskyttelsen og den internasjonale organisasjonen World Society for Protection of Animals (WSPA), viser at hvalfangsten nå først og fremst har betydning på kostnadssiden, og potensielt står i veien for mer lønnsomme – og hensynsfulle – kystnæringer. Denne artikkelen presenterer noen av funnene.
Selgerne gir opp hvalkjøtt
De siste årene har fangsten av hval ligget godt under kvoten, og i 2009 var volumet av kjøtt det laveste siden 1996. Mens mer enn 80 prosent av nordmenn har spist hvalkjøtt, er det færre enn 5 prosent som spiser det ofte. Dessuten oppgir de fleste som sier at de har spist hvalkjøtt, at det var «lenge siden», og det er færre i de yngre aldersgruppene som har prøvd det, enn i de eldre aldersgruppene.
«Den norske staten har brukt store summer på å promotere sitt syn på sel- og hvalfangst. Fra 1992 til 2010 har det blitt satt av gjennomsnittlig 3,18 millioner kroner til disse aktivitetene årlig.»
Det årlige forbruket per person er så lavt at hvalkjøtt må regnes som et nisjeprodukt. I 2009 uttalte fiskeri- og kystministeren at et årlig volum på mellom 700 og 1000 tonn kjøtt til salgs «tilsvarer ca. 250 gram kjøtt, eller en hvalkjøttmiddag per innbygger – i året!»

Dagligvarekjeden REMA uttalte nylig at de har solgt hvalkjøtt i mange år, men i svært små mengder. Så i juni 2010 ble beslutningen tatt om å fjerne hvalkjøtt fra det sentrale sortimentet. Flere dagligvarekjeder kan følge etter. NorgesGruppen, en paraplyorganisasjon for flere av Norges ledende dagligvarekjeder, har uttalt at det er et veldig lite marked for hvalkjøtt, som «nesten ikke selges noen steder».
«Undersøkelser viser at antall hvalsafariturister verden over har vokst raskt fra 4 millioner i 1991 til 13 millioner i 2008 og indikerer at bransjen har potensial til å gi 2,5 milliarder dollar i årlige inntekter og sikre rundt 19 000 arbeidsplasser verden over.»
I et forsøk på å opprettholde salget av hvalkjøtt i dagligvarebutikkene bruker likevel det statseide selskapet Innovasjon Norge rundt 1,0–2,5 millioner kroner av skattebetalernes penger årlig til markedsføringstiltak relatert til hvalfangst. Innovasjon Norge uttaler dessuten at dersom de mottar en søknad om prosjekter som skal introdusere hvalkjøtt til en av de fire store dagligvarekjedene i Norge, vil det finnes tilgjengelige midler ut over det vanlige budsjettet.
«Hvalfangsten er inne i en nedadgående spiral.»
– Ulf Ellingsen, styreleder i Ellingsen Seafood
Oppkjøpere og grossister tar også konsekvensen av den lave etterspørselen. Åge Eriksen, eier og daglig leder av Hopen Fisk AS (en av Norges største hvalkjøttoppkjøpere) uttalte til ABC Nyheter i august 2009 at han «tror […] hele hvalmarkedet vil forsvinne.» I 2005 lanserte en annen stor hvalkjøttopp-kjøper, Ellingsen Seafood i Skrova, flere nye hvalkjøttprodukter med mål om å markedsfører hval til en ny generasjon forbrukere. Men i mars 2008 uttrykte styreleder Ulf Ellingsen bekymring for at fangsten «sakte men sikkert skal tørke ut», samt at «hvalfangsten er inne i en nedadgående spiral», og annonserte at de vurderte å stanse salget av hvalkjøtt.
Fiskerne ikke interessert
Det er nå beregnet at mindre enn 1 prosent av fiskerne er involvert i hvalfangst, og hvalfangst er på ingen måte hovedinntektskilden til disse. Antall fartøyer som deltar i fangsten var stabilt på ca. 30 tidlig i 2000-årene, men har minket de siste årene til 18 i 2010, hovedsakelig på grunn av et kontinuerlig fall i prisen på hvalkjøtt, bedre inntektsmuligheter ved annet arbeid og fordi yngre fiskere ikke så ofte blir involvert i hvalfangst. Totalverdien av hvalfangsten er en ørliten del av totalverdien av norske fiskerier – mindre enn en tredels prosent de siste årene.
Statlig støtte
Selv om norske myndigheter og politikere beskriver hvalfangsten som en ikke-subsidert virksomhet, finnes det en rekke kostnader som er direkte knyttet til opprettholdelsen av hvalfangst og som betales gjennom statlig finansiering.
I strid med all logikk, er det tydelig at den totale summen av støtteordninger som EFTEC har funnet, er nesten like høy som landingsverdien – ca. 15 millioner kroner i året. Det betyr at den samlede innvirkningen på norsk økonomi etter fradrag av kostnadene ved hvalfangsten må være negativ. Blant de hvalfangstrelaterte utgiftene som betales av skatteseddelen, finner man følgende:
- Norge har et DNA-register over alle vågehvaler som fanges. Det er beskrevet som en måte å gjøre eksport av vågehvalprodukter mulig. Kostnadene er ca 1,5 millioner hvert år.
- Mange hundre tonn landet hvalspekk har måttet destrueres på grunn av flere problemer med å selge spekk – blant annet manglende etterspørsel og høyt giftinnhold. For å bli kvitt rundt 1200 tonn spekk i årene 1999, 2002 og 2007 ble det brukt i alt rundt 11 millioner kroner.
- Forskning og markedsføring er også store utgifter: Via det statseide selskapet Innovasjon Norge brukes rundt 1,0–2,5 millioner kroner årlig på markedsføringsaktiviteter i forbindelse med hvalfangst. Noen år er det brukt opptil 4–5 millioner kroner. Å bestemme kostnadene ved hvalfangstrelatert forskning er vanskelig. Visse kostnader er kjent, slik som hvaltellingsprogrammet, som bruker omtrent 8 millioner kroner av skattebetalernes penger årlig. Andre statsfinansierte forskningsprosjekter er relatert til kommersiell bruk av spekk, og utvikling av nye produkter og markedsføringsmekanismer for hvalfangstindustrien.
- Norge investerer betydelige ressurser i sin deltakelse i Den Internasjonale Hvalfangstkommisjonen (IWC) – og for Norge er dette en kostnad relatert til promotering av fangst. Norges bidrag til IWC utgjør i størrelsesorden 600 000 kroner årlig. Dette omfatter ikke kostnadene til forberedelse og oppmøte, som er beregnet til rundt 300 000 kroner i 2010. Norges deltakelse i NAMMCO er også tett knyttet til opprettholdelsen av hvalfangst i Norge – NAMMCO er en organisasjon av land som driver sel- og hvalfangst, og hvis formål er å fremme slik fangst. Kostnaden ved norsk deltakelse i NAMMCO er på gjennomsnittlig 2,1 millioner kroner årlig.
- Sist, men ikke minst har den norske staten brukt store summer på å promotere sitt syn på sel- og hvalfangst. Fra 1992 til 2010 har det blitt satt av gjennomsnittlig 3,18 millioner kroner til disse aktivitetene årlig.
Holdninger til hvalfangst
For å finne ut av i hvilken grad nedgangen i hvalkjøttforbruket kan knyttes til hensyn til dyrevelferd, bestilte NOAH, Dyrebeskyttelsen og WSPA en undersøkelse som spurte respondentene om deres holdning til utsagnet «Hvalfangst burde ikke være tillatt hvis noen hval lider når de blir drept». 42 prosent var helt enige eller enige, mens bare 31 prosent var uenige eller helt uenige.
«Kun 19 prosent støtter subsidier, mens 41 prosent synes hvalfangst ikke burde finansieres.»
For å finne ut om nordmenn var villige til å støtte hvalfangst via skatteseddelen, ble meningsmålingen også brukt til å belyse holdninger til økonomiske aspekter ved hvalfangsten. Resultatet viste at subsidier for hvalfangst ble forkastet av flertallet. Kun 19 prosent støtter subsidier, mens 41 prosent synes hvalfangst ikke burde finansieres.

Resultatene fra meningsmålingene ovenfor tyder på at dyrevelferdsaspektene ved hvalfangsten helt klart er viktig for en stor del av befolkningen i Norge. Selv om dette kanskje ikke har påvirket salget av hvalkjøtt tidligere, kan voksende bevissthet om og bekymring for dyrevelferd generelt påvirke salget i framtiden. Det er også tydelig at flertallet av befolkningen i Norge er imot å støtte hvalfangst via skatte- seddelen.
Hvalen og fiskeriene
Noen tilhengere av hvalfangst hevder at hvalfangstens egentlige økonomiske verdi ligger i at man reduserer hvalpopulasjonen og dermed får større fiskepopulasjoner og mer lønnsomt fiske. I 2004 publiserte det norske Fiskeri- og kystdepartementet «Stortingsmelding nr. 27 om norsk sjøpattedyrpolitikk», med teorier om potensiell økning i utbytte for fiskeriene dersom det var færre hval og sel.
Imidlertid har forskerne som arbeidet med disse forskningsprosjektene konkludert med at flertallet av prediksjonsmodellene som ble brukt, var «urealistiske ut fra de historiske dataene» og ikke kan gi pålitelige resultater. Andre akademiske gjennomganger konkluderte med at «de beste tilgjengelige vitenskapelige dataene gir ikke noe grunnlag for å hevde at høsting av havpattedyr skulle være en hovedkomponent i en økosystembasert tilnærming til forvaltning av fiskeriene i barents- havet.» Teoriene om mer fisk til fiskeriene ved økt hvalfangst faller fra hverandre ved nærmere granskning. Man vet fra historiske data og vitenskapelige funn at store populasjoner av sjøpattedyr eksisterte sammen med store fiskepopulasjoner. Årsaken til at fiske- stammer er under press i dag er ganske enkelt overfiske, ikke hvalenes næringssøk.
«Årsaken til at fiskestammer er under press i dag er ganske enkelt overfiske, ikke hvalenes næringssøk.»
Stortingsmelding nr. 27 innrømmer også at dagens fangstnivå sannsynligvis ikke har noen betydelig «bestandsregulerende effekt» og erkjenner at det leder til at «lønnsomheten i andre fiskerier [ikke] endres vesentlig som følge av fangststopp».
Mer verdifull levende eller død?
For hvalene har det selvsagt ingen verdi at mennesker skal tjene penger på dem. For politikere som definerer hvalen utelukkende som en «ressurs», kan det imidlertid likevel finnes en mer hensynsfull måte å forholde seg til hvalene på enn fangst. Mange tidligere hvalfangstland nyter samfunnsøkonomiske fordeler ved hvalsafari, samtidig som de har utviklet sterke holdninger mot fangst og er blant de mest ivrige forkjempere for vern av hvaler.

Hvalsafari finnes også i Norge. De to største hvalsafariselskapene i Norge er Hvalsafari og Arctic Whale Tours . Disse to selskapene alene har om lag 17 500 kunder i året, og omsetter for 12,3 millioner kroner i året. I enkel direkte omsetning, uten å ta med de videre bidragene til den norske økonomien fra hval-turisme, er de to største hvalsafarifirmaene i Norge rundt to tredeler av hvalfangsten i størrelse. Hvalfangstverdien viser en sterk nedadgående trend, mens verdien av hvalsafari holder seg stabil. For å få en idé av den mulige utviklingen til norsk hvalsafaribransje, så EFTEC på utviklingen av bransjen andre steder i verden. Undersøkelser viser at antall hvalsafariturister verden over har vokst raskt fra 4 millioner i 1991 til 13 millioner i 2008 og indikerer at bransjen har potensial til å gi 2,5 milliarder dollar i årlige inntekter og sikre rundt 19 000 arbeidsplasser verden over.
«Mange hundre tonn landet hvalspekk har måttet destrueres på grunn av flere problemer med å selge spekk – blant annet manglende etterspørsel og høyt giftinnhold. For å bli kvitt rundt 1200 tonn spekk i årene 1999, 2002 og 2007 ble det brukt i alt rundt 11 millioner kroner.»
Rapporter fra andre steder i verden indikerer imidlertid at land som driver hvalfangst har større problemer med å få en voksende hvalsafari-turisme opp og gå, nettopp fordi mange som er interessert i hvalene i levende live, ikke er interessert i å reise til land som dreper dem. Slik kan potensielt den norske hvalfangsten med sine høye kostnader og lave inntekter stå i veien for næringer som har større økonomisk potensiale og tar hensyn til dyrene i deres naturlige miljø fremfor å utnytte dem. Foreløpig ligger Norge på etterskudd av de endrede holdningene blant flertallet i det internasjonale samfunnet, som sier at hvaler er mer verdifulle levende enn døde.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2011.
NOAH jobber hardt for å motvirke utnytting og mishandling av dyr, MEN VI TRENGER DIN HJELP.