Hval- hvor står kampen?

Den politiske delen av IWC sitter nå i møter i Skottland for å avgjøre hvalens fremtid. Kjemper vi en håpløs kamp mot overmakten, eller er det ennå tid nok til å redde hvalen?

Å være hvalfangstmotstander i Norge i dag er ingen spøk. Ikke bare er nordmenn flest hellig overbevist om at Gro og forskerne hennes ikke kan ta feil når de teller hval, men det har gått sport i å være tilhenger av Bastesen & co. Folk går rundt med «we kill whales for fun» t-skjorter og ser med forakt på sentimentale dyreelskere og deres «usaklige argumenter». I 1993 ga norske myndigheter klarsignal for forskningsfangst etter 11 års totalfredning av hvalen. I fjor ble fangsten komersiell. Nå venter hvalfangst-tilhengerne bare på at resten av verden skal komme til fornuft og innse at hvalen er til for å beskattes.

Kjerringa mot strømmen

IWCs godkjenning av det norske bestandsestimatet kan føre til at en del land fjerner hvalen fra CITES-listen. Dette er en liste over produktene av truede bestander som det ikke skal være lov å handle med internasjonalt. I EU er det opp til hvert enkelt medlemsland om de fortsatt vil ha hvalen på listen. For en rekke land er hvalspørsmålet offentlig erklært som mer politikk enn vitenskap. Senest sist vinter gjorde Storbritannia det klart at de vil gå mot hvalfangst selv om det vitenskapelig sett er «forsvarlig».

Harpuner

Den første hvalfangsten i Norden var ren matauk og foregikk med nett og lanser. I det 17. århundret introduserte baskerne harpuner, men fordi de ikke hadde så kraftige fartøyer kunne de bare fange hvaler som flyter når de er døde (spermhval og grønlandshval). Først sent i det 18. århundret oppfant Sven Foyn granatharpunen og startet dermed den moderne hvalfangsten.

På slutten av 1800-tallet ble det utviklet en granatharpun som var designet for å drepe store hvaler. Det viste seg imidlertid at denne var lite effektiv på mindre arter, som vågehvalen. I enden på harpunen er det festet en granat som skal gå av på et visst dyp inne i hvalen. På de små hvalene gikk harpunen stort sett rett gjennom uten å eksplodere, og hvis den eksploderte, ødela den mye kjøtt. Hvalfangerne fant derfor ut at de skulle bruke en ikke-eksplosiv harpun, en såkalt kaldharpun. Denne harpunen er lite effektiv når det gjelder å oppnå momentan død, og følgen var at overlevelsestiden etter treff steg enda mer. I 1980 ble kaldharpunen bannlyst av IWC på alle hvalarter unntatt vågehval. I 1981 omfattet bannlysningen også vågehvalen.

«Når granaten ikke eksploderer, virker harpunen i realiteten som en kaldharpun. Under japansk vågehvalfangst i Antarktis i 1983-84 ble over 50% av hvalene drept av defekte harpuner som ikke eksploderte.»

Harpunens effektivitet varierer stort med hvor på kroppen hvalen treffes, om granaten eksploderer og hvor langt unna skytteren er. Hvalen er bare oppe av vannet i korte øyeblikk av gangen, og harpunens siktemekanisme er relativt upresis. I tillegg er både båt og hval i bevegelse, så det sier seg selv at det er vanskelig å sørge for at hvalen får en rask død, selv om alle regler følges. Og det er slett ikke alltid. Det slurves f.eks. under skytingen, enten ved at skytteren er for langt unna, eller ved at hvalen skytes fra feil side. Å sikte direkte foran eller bak på hvalen innebærer en betydelig mindre sjanse til å drepe momentant.

Når granaten ikke eksploderer, virker harpunen i realiteten som en kaldharpun. Under japansk vågehvalfangst i Antarktis i 1983-84 ble over 50% av hvalene drept av defekte harpuner som ikke eksploderte. En annen lite human side ved fangsten er selve jakten. Hvalene blir skremt til overflata med ASDIC sonar og jaget til skytteren kan få inn et skudd. Hvalfangerne blir rådet til å gi opp jakten etter 60 minutter, men i 1994 ble det rapportert fra inspektører om at et norskt fartøy jagde en hval i minst 6-7 timer. Selv om jakten tar kortere tid, er det lett å forestille seg hvilke redsler hvalen må gjennomgå.

Fangstmetoder

Hvalen er et pattedyr med et avansert nervesystem som på mange måter kan sammenlignes med landpattedyrenes, og dermed menneskets. Det er mer enn rimelig å anta at de føler like mye smerte. IWC har en definisjon for «human dreping av dyr» som går ut på «å forårsake dyrets død uten å utsette dyret for merkbar smerte, stress eller plager». Til tross for forskning de siste 40 årene, har man ikke kommet frem til en fangstmetode som oppfyller denne definisjonen.

Hvis en skal prøve å måle hvalens smerte under fangsten i tall, er den beste måten å ta tiden fra den blir truffet av harpunen til den mister bevisstheten/dør. Hvalindustrien regner at dersom dette tar 10 sekunder eller mindre, dør hvalen momentant, og utsettes ikke for nevneverdig smerte. Antallet hval som brukte mindre enn 10 sekunder på å dø under den norske hvalfangsten i 1984-1995, ligger på 45-62%. I samme periode overlevde opptil 14,4% av hvalene lenger enn 15 minutter etter første harpuntreff. De lengste overlevelsestidene under fangsten lå på 32-57 min.

En annen faktor som gjør hvalfangsten inhuman, er at hunnhvaler som fanges ofte er både drektige og diegivende med fjorårets kalv. Kalven er totalt avhengig av moren, og lider sultedøden hvis hun blir skutt.

Nordmenn vet alltid best!

Hvalfangstsaken er et eksempel på norsk stahet og en urokkelig tro på at nordmenn vet best, selv om resten av verden mener noe annet. Norge er med i IWC, men nekter å følge reglene. Hvalfangsten skal gjennomføres til enhver pris og helst med stadig økende kvoter. I 1982 satte IWC de komersielle fangstkvotene til null, og i 1985 klassifiserte de den nordøst atlantiske vågehvalbestanden som truet/verneverdig. Dette fordi IWCs vitenskapelige komité fastslo at populasjonen hadde sunket med 54%. I 1993 tok likevel Norge opp vågehvalfangsten, av «vitenskaplige grunner». Til tross for stort internasjonalt press, ble det så gitt startskudd til komersiell fangst i 1995. Kvoten var da på 232 dyr. I år ble den satt til 425, nesten en fordobling.

«Hvis en skal prøve å måle hvalens smerte under fangsten i tall, er den beste måten å ta tiden fra den blir truffet av harpunen til den mister bevisstheten/dør.»

Når bestandsestimatet på 110 000 dyr godkjennes, gir det hvalfangstforkjemperne blod på tann. Faren for at IWC vil godkjenne komersiell fangst er liten, men trolig vil Norge øke kvotene fra neste år. En annen trussel hvalen står overfor er miljøgifter. Forurensing ødelegger leveområder og minsker mattilgang. Fangsten gjør det enda vanskeligere for en sårbar art å komme seg på fote igjen.

Vågehvalen befinner seg på norskekysten kun i sommermånedene og burde derfor ikke behandles som norsk eiendom. Regjeringen er imidlertid sikre på at hvalfangsten er til alles beste, selv om resten av verden vanskelig lar seg overbevise. Det har derfor blitt brukt millioner på informasjon og reklame som skal overbevise både oss her hjemme og utlendinger om at hvalfangsten er ressursmessig og moralsk forsvarlig. Lille Norge går nok en gang mot alle andre, og lar seg ikke skremme av boikott, miljøterrorister og protestbrev fra dyrevenner som «har sett Flipper på TV».

Hvorfor drive hvalfangst?

Hvorfor er myndighetene så oppsatt på å opprettholde hvalfangsten? 35 båter deltok i fangsten i år, så det er ikke snakk om noe stort antall arbeidsplasser. Og fortsetter fangsten er det ingen sjanse for at bestanden kan bygge seg opp til det nivået det var på da hvalfangst var «big business». Vi har mer enn nok mat i Norge, og trenger ikke hvalkjøtt som ekstratilskudd til dietten. Dette kommer klart frem i dagens priskrangel. Det er fortsatt forbudt å eksportere hvalkjøtt i Norge, og med økte kvoter blir markedet for lite. Prisene synker, og hvalfangerne tjener mindre. Ved fangst er det påbudt å benytte seg av hele dyret, men det er ikke marked for spekket. Kjøperne har imidlertid plikt til å ta seg av det, og dermed blir tonnevis med frossent hvalspekk liggende og ta opp plass. Hvis hvalen fjernes fra CITES-lista kan det bli åpnet for avhending av spekket, men fangsten vil likevel ikke være av noen avgjørende økonomisk betydning for Norge.

«Da blåhvalen og knølhvalen ble fredet i 1965, var bestandene blitt så lave at fredningen ikke var noe økonomisk tap for hvalfangerne.»

At vi må opprettholde tradisjoner og utnytte ressursene, er et yndet argument fra hvalfangst-tilhengerne. Men selv om fangsten skulle være tradisjonell, er det en god nok grunn for å fortsette? Tidene forandrer seg, og vi kan ikke opprettholde en fullstendig meningsløs fangst bare fordi det har blitt gjort før. En skulle tvert imot tro at vi hadde lært av våre feil. Norge hadde stor skyld i den store nedgangen i hvalpopulasjoner i midten av dette århundret. Det ble drevet industriell fangst i stor stil. Norge sto bl.a for halvparten av fangsten på de 422 000 hvalene som ble drept i Antarktis mellom 1. og 2. verdenskrig. Da blåhvalen og knølhvalen ble fredet i 1965, var bestandene blitt så lave at fredningen ikke var noe økonomisk tap for hvalfangerne.

Hvis vi fortsetter den hensynsløse utnyttingen av livet i havet, vil resultatet være katasrofalt. Et også mye brukt argument for hvalfangst er at en må beskatte og kanskje helst fjerne hvalen fordi den konkurrerer med menneskene om fisken. Marine økosystemer er imidlertid altfor komplekse til at en så lettvint konklusjon kan få gjennomslag. Hvis en fjerner ett ledd i næringskjeden, er det umulig å forutsi følgene for de andre.

Hvalfangsten har forandret seg fra naturfolks kamp for å overleve til en politisk prinsippsak hvor stahet og penger står i høysetet. Vi har likevel ikke lov til å gi opp. Miljøgifter, hvalfangere og hensynsløs politikk gjør kampen vanskelig, men så lenge det fortsatt er hval i havet, er det håp.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/1996.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Kilder

• Div. avisartikler fra Norske aviser (Hentet 1996) 
• Humane killing or cruelty av Breach og Whale Welfare (1996)
• Whaling – the suffering must stop av RSPCA(1993)
• IFAW Technical Briefing 94:3 (1994)