Endelig seier?

Internasjonalt har selfangsten vært en av de mest kritiserte formene for utnytting av dyr. I Norge har derimot NOAHs dyrerettighetsbudskap og selfangsten som nasjonalsymbol stått mot hverandre i norsk debatt siden 1989 – året da NOAH startet og norsk offentlighet samlet seg rundt selfangerne etter filmavsløring av fangsten. Når fangsten er inne i sin sannsynligvis siste sesong 25 år etterpå, vitner det om et Norge i utvikling – bort fra stereotyp fangstromantisering og mot større hensyn til dyr.

Slutt for alvor

Allerede i 1990 utga selfangeren Bjørne Kvernmo boken «Selfangsten – en utdøende tradisjon?» på eget forlag.^[1] Sel-fangsten i Norge har vært kunstig holdt i live med statlige subsidier siden det. Men nå kan det være slutt for alvor.

Da Verdens Handelsorganisasjon (WTO) lot dommen i selsaken falle i mai 2014, vant selene en solid seier. Forbudet mot import av selprodukter i EU – og dermed også i USA, Russland og Taiwan – lå trygt. Det eneste EU måtte endre på var unntakene fra forbudet, og fristen er oktober i år.

Her kommer sannsynligvis unntaket for produkter fra kystselfangst til å falle helt bort, mens unntaket for produkter fra fangst utført av urfolk vil omformuleres fordi WTO mener deler av fangsten er for kommersiell.^[2] Justeringene som er påkrevd av WTO vil dermed være til dyrenes fordel.

Med markeder som ugjenkallelig skrumper inn, har subsidiene vært det eneste insentivet for norsk selfangst. I statsbudsjettet for 2015 ble disse for første gang siden de ble innført, kansellert. I bud-sjettproposisjonen fremgår det tydelig at regjeringen ser subsidiene som bortkastede penger: «Til tross for økte tilskudd til næringen, har ikke lønnsomheten blitt bedre. Regjeringen foreslår derfor å ikke videreføre støtten til dette formålet i 2015.»^[3]

Da Verdens Handelsorganisasjon (WTO) lot dommen i selsaken falle i mai 2014, vant selene en solid seier.

Selfangerne selv har gitt sterkt uttrykk for at fangsten stopper uten subsidier: «Vi selfangere har tapt kampen. Definitivt. Motstanderne mot selfangst har vunnet. De har fått politikerne til å vike unna fra en tradisjonell norsk fangst og primærnæring. De orker ikke lenger å forsvare den»,^[4] sa kapteinen på den eneste selfangstbåten som drar ut i 2015 – vel vitende om at konkursen sannsynligvis venter hjemme.

Utsagnet sier noe om hvordan selfangerne forventer både statlige penger og politisk støtte. Men dagens politikere ser ikke nødvendigvis noe poeng i å «forsvare» en næring som selfangsten – noen er også rett og slett imot den. Det er tydelig at det ikke ligger rene dyrevernhensyn bak å stryke subsidiene.^[5] Samtidig er det like tydelig at regjeringen ser at selfangsten ikke lenger er en næring de av politiske grunner må bære på gullstol. Med voksende dyrevernengasjement taper man ikke på at folk slipper å se skattepengene sine gå til å slå ihjel sel.

Miljømyten knuses

I alle år har selfangerne hevdet at selfangst er en nødvendighet for «balansen i havet». Selv om argumentet har smuldret opp de senere år, fortsetter noen å fremme denne myten også i 2015. Senterpartiet mente f.eks. at subsidiene til selfangst måtte inn i budsjettet fordi «det er viktig å holde bestanden av sel nede på et forsvarlig nivå».^[6]

Med voksende dyrevernengasjement taper man ikke politisk på at folk slipper å se skattepengene sine gå til å slå ihjel sel.

Regjeringen innrømmer indirekte at miljømyten er falsk ved å si at fangsten har vært så liten at den «ikke har hatt vesentlig påvirkning på selbestandene». Men hadde det vært en positiv ting om fangsten hadde vært stor og hadde hatt en vesentlig påvirkning? Svaret er nei – for det var slik det engang var. Et tilbakeblikk på historien forteller oss at det som i dag anses for selartenes normalnivåer langt fra er det naturlige.

Da selfangsten startet i Østisen på slutten av 1800-tallet var antallet grønlandsseler som fangerne tok livet av årlig massive; toppen ble nådd på 1920-1930-tallet hvor 200-300 000 dyr ble tatt hvert år.^[7] Også i Vestisen var nedslaktingen omfattende – antall drepte dyr årlig var 50 000 – 120 000 i perioden 1870-1880, denne overutnyttelsen satte dype spor i populasjonen.^[7]

Klappmyssene ble fanget intensivt etter 1920, da man fant områdene hvor de fødte ungene sine. Antall dyr drept var 40 – 60 000 årlig frem til 1950-tallet, og fangsten knekte bestanden.^[7] Selfangstbåtene fanget for øvrig også store mengder andre dyr, som hvalross^[8] og isbjørn: 30 294 levende isbjørnunger (hvor mødrene måtte drepes først) ble brakt i land av selfangere i perioden fra 1871 til fredning i 1973, og solgt til sirkus og zoo.^[9]Selfangstnæringen har ingen stolt historie, og helt opp til vår tid har næringen krevd å få fange klappmyss til tross for at den ble satt opp på rødlisten.^[10]

Selv den fangstvennlige boken «Ishavet» av Gunnar Myklebust (2014) innrømmer at myten om selfangst som balanse-skaper ikke holder mål: «På alle felta vart det tatt ut for mykje sel (…) Bestanden av grønnlandssel i Vestisen veks ikkje lengre, trass i den minimale fangsten. (…) I Vestisen har ungeproduksjonen gått kraftig ned. Det same har russarane observert i Austisen og kanadierne ved Newfoundalnd. Spørsmålet (…) er ikkje lenger om selen et opp fisken, men om fisken et opp maten til selen.»^[11]

Nye trusler

«Naturen sjølv er i ferd med å gjøre selen mindre attraktiv som fangstobjekt», skriver Myklebust. Men det er ikke naturen som ødelegger for menneskenes interesser, men vår egen inngripen som ødelegger for naturen og de andre som bor i den. Menneskenes direkte trussel mot selene gjennom kommersiell selfangst er i ferd med å fases ut, men den indirekte trusselen vi utgjør via klimaendringene, blir nå stadig mer synlig. NOAH har påpekt denne faren i mange år – i vårt arbeid for å avlive mytene om selfangstens påståtte nødvendighet. Og det burde ikke komme som en overraskelse.

Selfangstnæringen har ingen stolt historie, og helt opp til vår tid har næringen krevd å få fange klappmyss til tross for at den ble satt opp på rødlisten.

Mens den fredede isbjørnen har blitt akseptert som symbolet på den smeltende isen også i Norge, burde det snarere ha vært selungene som fikk tildelt den rollen: Ungene fødes på isen, ammes på isen og ligger på isen mens de vokser seg i stand til å leve som seler – i vann. Det finnes knapt noe dyr som er mer avhengig av isen enn nettopp ishavsselenes unger.

Men først de siste årene har norske forskningsmiljøer i det hele tatt nevnt selene i denne forbindelsen. I 2013 skriver Tor Arne Øigård og Tore Haug ved Havforskningsinstituttet en kronikk hvor de beskriver hvordan klappmyssbestanden ikke tar seg opp, tross fredning siden 2007, og at ungefødslene hos grønlandsselen reduseres: «Vi kan ikke se bort fra at problemene til både grønlandssel og klappmyss kan ha sammenheng med reduksjonen i isdekke.»^[12] Instituttets rapporter fra 2013 viser at klappmyssbestanden har «stabilisert seg på et lavt nivå som antakelig ikke er mer enn rundt 10 % av nivået for nærmere 70 år siden»^[13]

I 2014 kom en ny klimarapport om Barentshavet fra Havforskningsinstituttet – her er man enda mer konkret i konklusjonen; «fisken har det bra, men sel og sjøfugl strever».^[14] Klappmyssen er fortsatt på rødlista, og «ringselen og grønlandsselen sliter også. Isen i Barentshavet er på vikende front, og det skaper problemer for selungene som kommer til verden på og langs iskanten.»^[14]

Mens den fredede isbjørnen har blitt akseptert som symbolet på den smeltende isen også i Norge, burde det snarere ha vært selungene som fikk tildelt den rollen: Det finnes knapt noe dyr som er mer avhengig av isen enn nettopp ishavsselenes unger.

Men det er få år siden den norske regjeringens versjon av hvordan det sto til med selene, var det stikk motsatte av det man burde kunne forutse. Formuleringer som at selene gjør «anseelige innhogg i flere fiskebestander» og «selfangsten subsidieres av miljøhensyn» sto å lese på norske ambassadesider helt til for få år siden. Frem til 2009 – to år etter at klappmyssen ble rødlistet – sto det også at «begge bestandene (grønlandssel og klappmyss) er voksende, og ingen av dem er truet».^[15] Slår man opp på de samme sidene i dag står det ingenting om selfangst.

Etter mange år med opplysningsarbeid i motbakke er det gledelig for NOAH å se at offentlig informasjon om selfangst ikke lenger er ren løgn, og at norske forskere setter selenes sårbarhet på agendaen. Men er det for sent?

Seire og utfordringer

Selv om selfangsten som næring trolig er over, er grønlandsselungene som fødes i år ikke trygge for geværer og hakapiker: Èn skute drar ut og har mål om å ta livet av 4000 dyr som en siste «opplevelse».^[16]Disse 4000 dyrene vil bli utsatt for de avlivingsmetodene som Fiskeridirektoratet ville forby i 2010 – men som likevel fortsatt er lov.^[17] De vil bli skutt mens de ligger på de bevegelige flakene langs vannkanten fra en skute i bevegelse – og bli liggende der til fangerne samler dem opp. Og de vil bli heist opp i båten med kroker, på tross av at de kanskje fortsatt lever etter skuddet fra skytteren på skuta.

Etter mange år med opplysningsarbeid i motbakke er det gledelig for NOAH å se at offentlig informasjon om sel-fangst ikke lenger er ren løgn.

Fiskeridirektoratet ville forby både krokene og den såkalte «plukkfangsten» hvor dyrene skytes langs iskanten. Og i tillegg kommer hakapiken – metallkroken som slås i hodet på selungene når de ligger i grupper innover isen. Det er tragisk at selene ikke slipper å utsettes for dette i år, men etter alt å dømme blir det aller siste gang skutene invaderer selungenes fødeområder.

De to viktigeste målene for NOAHs selkampanje – seier i WTO-saken og fjerning av subsidiene – er begge nådd.

Og 2014 er likevel året hvor selene seiret. De to viktigeste målene for NOAHs selkampanje – seier i WTO-saken og fjerning av subsidiene – er begge nådd. Med seieren i WTO ligger veien åpen for at stadig flere land innfører importforbud mot selprodukter. Og uten statssubsidiert fangst kan selene endelig få være i fred. Deretter kan kanskje også det offisielle Norge endelig se på selene med nye øyne; som dyr vi har ansvar for å beskytte, ikke dyr vi for enhver pris skal utnytte.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2015