Det norske “lakseeventyret»

En av Norges desidert mest pengesterke næringer er basert på utnytting av dyr, som – til tross for at dyrevelferdsloven også gjelder dem – fortsatt ses på av mange som biomasse uten følelser.

Fiskens følelsesliv

Se for deg en fisk – finner, gjeller, skjell. To øyne, en munn. Se for deg hvordan den beveger seg, utforsker, tolker og tilpasser seg omgivelsene sine – hvor det er best å gyte, hvor det er mat, hva som er farlig og hva som er trygt. Se for deg at fisken kan huske og lære. At den kan bli redd og stresset. Fisker føler smerte, og kan kjenne på emosjoner som frustrasjon, frykt, depresjon og forventning. De løser komplekse problemer og er sosiale med hverandre. Når noe farlig, uventet eller skummelt skjer, blir de redde. Fiskens hjerne og sosiale atferd er mer lik fugler og pattedyr enn hva man tidligere har antatt.^[1] Vi mennesker har imidlertid vanskeligheter med å forstå det. Cecile Mejdell, forsker ved Veterinærinstituttet uttaler: “Det er nok fiskers ulykke at de mangler ansiktsuttrykk som vi mennesker kan tolke.»^[2]

«Det er nok fiskers ulykke at de mangler ansiktsuttrykk som vi mennesker kan tolke.»

Men det gjør ikke at fisker har mindre evne til å føle. Når vi erkjenner det, er vi også nødt til å ta et oppgjør med hvordan vi behandler fiskene. For det er intet mindre enn en tragedie. Gjennom tidene har mennesker plassert fisker nederst på rangstigen. Vi har behandlet fisker som om de ikke føler smerte eller lider når vi fanger dem med garn, krok eller trål. Ofte er ikke fisker blitt behandlet som dyr i det hele tatt, men en vare. Slik Rådet for dyreetikk satte ord på det i 1995: “Vi er vant til å betrakte fisk som laverestående dyr. (…) Vår behandling av fisk gjenspeiler dette synet.”^[3] Dessverre har ikke vår behandling av fisker endret seg stort de siste 25 årene. De er fortsatt blant de virveldyrene mennesker utnytter mest,^[4] og i lang tid har forskning på fisk som “levende dyr” blitt nedprioritert.^[5]

Norges viktigste husdyr

“Sjømaten er en av våre viktigste fremtidsnæringer”,^[6] ifølge næringen selv. Fiskeoppdrett er å holde fisker i fangenskap til produksjon av mat, og oppdrettsnæringen omtales ofte som Norges redning etter oljealderen. Allerede i 2002 ble oppdrettsfisken omtalt som Norges “klart viktigste husdyr” av Stortinget.^[5] Nå er Norge verdens største produsent av atlantisk laks, og kontrollerer sammen med Chile, Canada og Skottland 96% av verdens produksjon. Vel og merke eies store deler av produksjonen i utlandet også av norske interesser.

Over halvparten av den globale lakseproduksjonen styres av ti multinasjonale selskaper, hvor de fem største er norske.^[7] Store deler av den “skotske” industrien er norsk-eid.^[8] I Chile er 60 norske lakseselskaper etablert med eierinteresser i næringen, og lokale miljøvernere demonstrerte mot det norske kongeparets besøk i 2019 på grunn av den ødeleggende effekten disse selskapene har på naturen.^[9] Også i Canada har urfolk protestert mot norskeide selskaper på grunn av miljøkonsekvensene.^[10]

Myndighetene i Norge går stadig inn for å ytterligere satse på fisk som næring – innen 2050 planlegges det at oppdretten i Norge skal være fem ganger det den er i dag.^[7] Men “lakseeventyret” har ingen lykkelig slutt: Oppdrettsvirksomhet har betydelige konsekvenser for fiskevelferd, miljø, natur og samfunn. Dessverre skjønnmales fiskeoppdrett på tross av sine utfordringer, og eventyrillusjonen opprettholdes.

Årlig slaktes det rundt 290 millioner oppdrettslakser og -ørreter i Norge^[11], og til enhver tid står det ca. 400 millioner laksefisker i norske oppdrettsanlegg.^[12] Fra rogna befruktes til fiskene slaktes er prosessen under menneskelig kontroll, og dette tar ca. 3 år. I det fri kan en villaks bli over 9 år gammel.^[13] Men produksjonen av laks i oppdrett baserer seg på et ønske om at fisken skal nå “ideell slaktevekt” så fort som mulig, og forholdene innrettes deretter. I en merd kan det være opp til 200 000 fiskeindivider samtidig. Men oppdrettsterminologien omtaler ikke fisker som individer – de er “biomasse” og reguleres etter vekt.^[14] Døde fisker er “svinn”, et økonomisk tap. Dyrevelferdsloven omfatter fisk, og det skal legges til rette for at fisker kan utøve artstypisk atferd og beskyttes mot skade og unødige påkjenninger. Opererer industrien i tråd med disse bestemmelsene?

Livet i et oppdrettsanlegg

I Norge drives det hovedsakelig oppdrett av laksefisk som atlantisk laks og regnbueørret. Disse er anadrome laksefisk, som vil si at de i løpet av livet lever både i ferskvann og saltvann. Villaks gyter i elva og ynglet/smolten lever i ferskvann til etter den har gjennomgått “puberteten”, også kalt smoltifisering. Da er den klar for å vandre ut i havet for å fete seg opp. Etter å ha levd det glade liv i havet i noen år vil laksen igjen vende tilbake til den samme elva for å gyte. Dette er en prosess laksefisken kan gjenta flere ganger i løpet av livet. I oppdrett er dette derimot et intrikat system som oppdretterne må forsøke å kontrollere. Vannkvalitet, temperatur, pH, salt-, CO2- og oksygeninnhold er alle faktorer som spiller sammen og avgjør livskvaliteten til fisken. I tillegg er livet i en notpose på 50 meter i diameter, som er 20-50 meter dyp, sammen med 199 999 andre fisker, en stor kontrast til livet i det åpne hav. Bevegelsesfriheten er mildt sag begrenset. Ikke bare kan dette føre til aggresjon, frustrasjon, stress og panikk, men til fysiske skader som følge av værforhold, havstrøm og sammentrenging.

Laks er en svært mobil fisk som har behov for å utforske levemiljøet sitt for å lete etter mat og orientere seg etter farer. På grunn av at den er vekselvarm, har laksen også behov for å regulere kroppstemperaturen etter temperaturen i vannet. En villaks kan for eksempel svømme helt ned til 1000 meter dyp for å avkjøle seg.^[15] Er temperaturen for høy over lengre tid kan fisken risikere å bli kokt i hjel.^[16] En laks har også stort behov for hvile og restitusjon, og mangel på dette vil kunne gå på bekostning av normale kroppsfunksjoner.^[15] Villaksen vil for eksempel bruke strandsona til å sove, mens oppdrettslaksen ikke har samme muligheter for å skjerme seg.

Videre er det vanskelig å sørge for god nok ernæring for oppdrettsfisk. Det er nærmest umulig å sikre tilstrekkelig fôring på grunn av de store individuelle forskjellene i appetitt og behov. Dersom fiskene opplever å ikke få tilfredsstilt fôrbehovet sitt kan dette føre til økt konkurranse, økt aggresjon, skade og stress. Da kan man også ende opp med fisker som er feilernærte, svake og avmagrede – såkalte “taperfisk”. “Taperfisk” er igjen mer utsatt for predatorisk atferd fra andre fisker, sykdommer og parasitter. På den annen side fører økt avføring og fôrspill som følge av overfôring, til redusert vannkvalitet og overskudd av næringssalter, som igjen kan ha store velferdsmessige og miljømessige konsekvenser. Havforskningsinstituttets risikorapport om norsk fiskeoppdrett 2019 slår fast at “I oppdrett begrenses fiskens naturlige atferd, og mangel på å kunne utfolde et eller flere av atferdsbehovene påvirker fiskevelferden negativt.”^[12]

Fiskeslakteriene

Hvordan ender fiskene sine liv? I en helindustriell prosess som Mattilsynet mener har “stor sannsynlighet for dårlig velferd”: “På et slakteri blir fisk utsatt for ulike potensielt ubehagelige, smertefulle og stressende arbeidsoperasjoner. Fisken skal ikke leve videre. (…) Dette kan innebære at tiltak for å sikre fiskevelferden ikke har tilstrekkelig prioritet i virksomheten.”^[17]

Når fiskene skal transporteres til slakt blir de trengt sammen i stadig mindre vann, de pumpes deretter inn i en båt som frakter dem til slakteri. Så pumpes fiskene ut fra båten og inn i slakterisystemet. Det kan ta tid før slakt slik at fiskene blir stående trangt inne i “brønnbåten” eller i en “slaktemerd”. Akvakulturforskriften sier at fisker kan stå i en slik “slaktemerd” i opptil 6 døgn. I løpet av denne tiden blir de ikke fôret. I disse merdene er det større risiko for at temperaturforholdene og oksygeninnholdet i vannet blir uegnet for fiskene. Fiskene pumples så i rør for å nå slaktelinja. Mattilsynet skriver at fiskene kan være “utmattet eller det observeres skader som ferske oppflisede finner på fisken, sår på snute, slagskader (“blåmerker”) i muskulatur, klemskader etc etter pumping.”^[17]

Fiskene skal bedøves på slakteriet. Lenge “bedøvet” man fisker med CO2, noe som førte til panikkreaksjoner. NOAH jobbet for å forby dette, etter å ha deltatt i en offentlig referansegruppe i regi av Mattilsynet, som anbefalte forbud allerede i 2004. Men Fiskeridepartementet trenerte både dette og andre forslag fra gruppen, og forbud mot CO2-avliving av fisker på slakteri trådte i kraft først i 2012.^[18] Merkelig nok skriver Mattilsynet i sin veileder at CO2 fortsatt er lov å “tilsettes i forbindelse med sedering”, selv om det ikke skal være eneste middel. Dette til tross for at de også skriver at “laks viser kraftig stressrespons/unnvikelsesrespons ved tilsetning av CO2 (…) CO2 er uegnet til sedering av laks”.^[17] Andre brukte bedøvelsesmetodene påfører også fiskene belastninger. Det er for eksempel lov å “bedøve” ved nedkjøling, men Mattilsynet skriver at “det er vist at temperatursprang fra 16-4 og fra 12-2 grader Celcius gir moderat stressrespons”, og “vannkvalitet i kar for levendekjøling er ofte dårlig”.

Mattilsynet skriver videre at det er slagbedøvelse (slag mot hodet) og elektrobedøving som brukes mest. Det er ofte en “slagmaskin” som fiskene utsettes for, og metodene krever “hyppig overvåkning av bedøvd fisk, at en daglig er nøyaktig med å kontrollere relevante innstillinger av utstyr” – som det nødvendigvis ikke er noen annen enn slakteriet selv som gjør. Om elektrisk bedøving skriver Mattilsynet: “Ved elektrisk bedøving, vil bruk av feil strømparameter (for lav strømstyrke, feil frekvens) kunne forårsake fysisk immobilisering uten bevissthetstap. Tilstanden kan være meget vanskelig å skille klinisk fra et bedøvd dyr.” Manuell avliving kan også være sterkt problematisk: I mars 2021 viste en undercover-film – tatt av organisasjonen Animal Equality på et fiskeslakteri eid av Scottish Salmon Company – oppdrettsfisker som slås gjentatte ganger med klubbe og skjæres ut gjellene på mens de fremdeles er i live, og fisker som kveles til døde på slakterigulvet uten at noen bryr seg. For øvrig eies Scottish Salmon Company av et firma hvor det norske Folketrygdfondet er nest største eier, og den norske staten er dermed direkte ansvarlig for slakteriet hvor avsløringene ble gjort.^[19]

Sykdom

En oppdrettsfisk er generelt dårlig rustet for å håndtere smittepresset som følge av de fysiske og mentale påkjenningene i en merd. Det finnes mange ulike smittsomme sykdommer som kan ramme oppdrettslaks, og flere av dem har overlappende symptomer. En fellesnevner er at de forårsakes eller forsterkes av stress. Noen av sykdommene – som pankreassykdom – kan ikke behandles.^[20] I tillegg til smittsomme virus-, bakterie- eller parasittære sykdommer, kan oppdrettsfisker også rammes av andre plager, som ryggradsdeformasjoner og sårskader.^[21]

Dødeligheten hos oppdrettsfisker ligger på mellom 15-20%,21 og nesten 90% skyldes sykdom eller skade.^[20] Men også behandling kan føre til død. Havforskningsinstituttet uttaler: “Mye fisk skades og drepes under håndtering og behandling mot lakselus og parasitter. Det skyldes at utstyret og metodene som brukes er for tøffe mot fisken. Særlig gjelder dette fisk som er svekket av sykdom eller dårlige miljøforhold.”^[21] Trygve Poppe, professor emeritus ved NMBU Veterinærhøgskolen og ekspertrådgiver på fiskehelse, beskriver situasjonen slik: “I lakseoppdrett tillater vi tapstall vi aldri ville akseptert i noen annen  husdyrproduksjon (…) Dagens visjoner for vekst og ekspansjon er på kollisjonskurs med realitetene som er sykdommer, elendig dyrevelferd og det som burde være vår moralske samvittighet.”^[22]

«Utfordringene innen velferd og sykdom hos laksen har ikke bedret seg i norsk oppdrett. 52 millioner lakseindivider døde før slakt i 2020 – dette var ca. det samme som rekordåret 2019 med 53 millioner.»
– Veterinærinstituttet, 2021.

Laksen og lusa

Lakselus er parasitter som spiser hud, slim og blod av laksen, som igjen kan lede til sår og infeksjoner. Dette er ifølge næringen selv en av deres største utfordringer, og kostnader knyttet til lakselus tilsvarer årlig 4,5 milliarder kroner alene.^[24] Tidligere har det vært vanlig å behandle lus medikamentelt, men lusene er i ferd med å bli resistente. På bakgrunn av dette har man i større grad tatt i bruk mekaniske og ikke-medikamentelle behandlingsmetoder, som for eksempel termisk avlusing. Dette innebærer å legge fisken i et vannbad på mellom 28-34 grader for å drepe lusa. Laks – som er svært sensitive for vanntemperatur og unngår temperaturer over 18 grader^[15] – har under forsøk vist sterk smerteatferd knyttet til denne typen behandling. Mattilsynet har konkludert med at termisk avlusing ikke er dyrevelferdsmessig forsvarlig og at det bør fases ut.^[25] Å finne nye metoder for behandling av lus har blant annet resultert i at 90% av alle forsøksdyrene som brukes i Norge er fisker, og i 2016 ble det under kun to avlusingsforsøk tatt i bruk hele 10,6 millioner lakseindivider.^[26]

«Ingen annen oppdrettsart har fått en slik rik flora av sykdommer på så kort tid som rognkjeksen.»
– Trygve Poppe, Professor i veterinærmedisin

Som et alternativ til reaktiv behandling har det blitt svært vanlig med “forebyggende” lusehåndtering ved hjelp av “rensefisk” de senere årene. Rensefisk, av typen leppefisk eller rognkjeks, spiser lus og brukes derfor i oppdrett til å plukke lus av laksen. Årlig brukes 50-60 millioner rensefisk. Etter “endt tjeneste” vil rensefiskene bli drept, men det finnes ingen standardiserte slaktemetoder. Dødeligheten hos rensefisker i oppdrettsanlegg er registrert til å være over 40%, men faktiske dødeligheten kan være opp til 100%.^[27] Professor Trygve Poppe skriver: “Ingen annen oppdrettsart har fått en slik rik flora av sykdommer på så kort tid som rognkjeksen.”^[22] Både rognkjeksen og leppefiskene er små og kan sette seg fast i nettet på notene. I noen tilfeller kan de rett og slett gå i oppløsning på grunn av de tøffe forholdene.

I dag er all rognkjeksen som brukes som rensefisk fra oppdrett. Leppefisken, på sin side, er som regel villfanget, og dette påvirker naturmangfoldet. Havforskningsinstituttet konstaterer at genetiske endringer på ville bestander vil forekomme om dagens praksis opprettholdes.^[28] Næringen selv innrømmer at “uten rensefisken kunne man ikke produsert den mengden laks som man gjør i dag”.^[29] Men paradoksalt nok vet man ikke særlig mye om hvor effektive rensefisker er til å spise lus.^[27]

På bekostning av natur og miljø

Norskekysten er lang, og består i dag av rundt tusen oppdrettslokaliteter. Lokaliteter hvor fisker lever under forhold fjernt fra sine naturlige behov, på kant med dyrevelferdsloven. Men oppdrett er ikke bare belastende for fiskevelferden – den gjør stor skade på miljø, arter og natur lokalt, så vel som globalt. Legemidler og andre fremmedstoffer tas opp av arter som lever rundt eller i nærheten av oppdrettsanleggene. Fôr og avføring påvirker havbunnen og ville fisker. Løste næringssalter gir økt vekst hos tang og tare, samt bidrar til overgjødsling som kan føre til algevekst og ulevelige forhold for fisker og andre organismer.^[30] Kobber – som brukes til å impregnere notene for å unngå begroing – og andre miljøgifter vil kunne akkumuleres over tid og derfor finnes i høye konsentrasjoner rundt oppdrettsanlegg, noe som igjen kan føre til redusert artsmangfold.^[28] Som om ikke det var nok, så er det også store problemer knyttet til rømming. Rømte fisker har genetisk påvirkning på ville bestander og øker smittepresset og sykdomsrisikoen. Fra 2010 til 2020 var det til sammen rapportert rundt 2,1 millioner rømte lakseindivider, mens funn tyder på at det rømmer inntil fem ganger mer enn det som rapporteres.^[31] Overvåkning av norske vassdrag viser at det finnes rømt laks i de aller fleste lakseelvene som undersøkes.^[32]

Sist, men ikke minst, så forbruker oppdrettsnæringen enorme mengder råvarer til fôr. Ettersom oppdrettsnæringen har vokst, har laksen gått vekk fra hovedsakelig marine fôrmidler, til å i større grad spise plantebasert.^[33] Dette er problematisk for fiskens ernæring da den fordøyer vegetabiler dårligere, men det har også konsekvenser for biomangfold og miljø. Soyaproteinkonsentrat er den største enkeltingrediensen i fiskefôret.^[34] Forbruket er økende og bidrar til avskoging av verdifulle naturområder, samt økte klimagassutslipp. Norge importerer hovedsakelig brasiliansk soya til fiskefôrproduksjon. Fiskefôr blir – i tillegg til å brukes i norsk oppdrett – også eksportert. Faktisk er de største eksportvarene ut av Norge fiskefôr og fôrråvarer som fiske- og soyamel og -olje.^[35] Soyaen i Brasil (som vi importerer) produseres for det meste enten på avskoget regnskog eller i savanneområder – to naturtyper som stadig trues av avskoging.

Selvsagt er også de marine fiskefôringrediensene problematiske. Ville fiskebestander tømmes for å bli fôrmidler, 1/5 av verdens viltfangede fisker brukes til nettopp dette. Direkte utnyttelse av ville fiskebestander påvirker økosystemene og er i sin tur den største trusselen for biomangfoldet i havet.^[36] En ny rapport fra forskningsinstituttet Rise Institute i Sverige melder at norsk oppdrettslaks har økt sitt klimafotavtrykk og at dette nå er sammenlignbart med kylling og gris.^[37]

Er det verdt det?

Verdikjeden for fiskeoppdrett er altså preget av en endeløs rekke av ødeleggelse. Ifølge en fersk rapport fra forskningsbyrået Just Economics tilsvarte de økonomiske, sosiale og økologiske kostnadene av lakseoppdrettsindustrien globalt ca. 50 milliarder amerikanske dollar mellom 2013-2019.^[38] Rapporten viste også at myndighetene i de største produsentlandene i stor grad er ukritiske til sin egen oppdrettsnæring, og at offisielle kilder har en tendens til å promotere et glansbilde av næringen.^[7]

Det er på høy tid at man ser oppdrettsnæringen for det den er. Og ikke minst må man begynne å innse at det er levende vesener som denne industrien behandler som livløs “biomasse”. Vi skylder vel egentlig fiskene såpass.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2021.