Det levende havet

Havet er livets vugge, her oppsto de tidligste forstadiene til dyr.^[1] Havet er det største økosystemet på jorden, og helt essensielt for den økologiske og klimatiske balansen på vår planet.^[2] Fra verdensrommet er det havet som karakteriserer kloden – den blå planeten. 70% av jordens overflate består av vann, og 99 % av arealer med liv befinner seg i havet.^[3] Men havet har ikke fått den respekten det fortjener. Det har heller ikke havets innbyggere. På ganske få år har menneskelig utnytting ødelagt for økosystemer som har tatt millioner av år å utvikle. Og dyrene som bebor naturen under havflaten har fått føle menneskenes evne til å legge verden under seg i like stor grad som dyrene på land.

Den blå verden

Tropiske mangrovesumper hvor ungfisker lærer å svømme trygt mellom trerøttene; tusener av år gamle korallrev på havets bunn som er levested for utallige arter,^[4] tareskogene som omkranser vår egen langstrakte kystlinje og skaper livsgrunnlag for små krepsdyr så vel som seler og otere^[5] – 80% av planetens biodiversitet finnes i havet.^[6]

80% av havet er dessuten uutforsket, og man antar at over 90% av artene som lever i havet ikke er klassifisert.^[7] 228 450 kjente arter finnes i havet, mens 2 millioner antas å være ukjente.^[8] Blant virveldyrene i havet er en større andel oppdaget – noe som ikke er en fordel for dem. Hvaler, seler, skilpadder og sjøfugler er de mest synlige av havdyrene, men de utgjør bare 2% av artene.^[9] Fiskene derimot er den dominerende virveldyrgruppen, og dessuten den største gruppen virveldyr på planeten.^[10] 70% av havets fisker er kjente,^[10] og per 2020 mente man at antall fiskearter var 34 300.^[11]

De fleste av oss har aldri sett naturlandskapene under vannflaten, og havdyrene har vi heller ikke et forhold til. Fiskers egenskaper som dyr har lenge blitt undervurdert. Først i 2003 lanserte en forskergruppe ideen om at fisker føler smerte – til stor furore fra kollegaer.^[12] Men siden har erkjennelsen vokst om at fisker har et rikt følelsesliv så vel som kognitive evner. En norsk samlestudie i 2018 slo fast at «studier har vist at fisk har en kvalitativ opplevelse av verden, har god evne til å lære og huske, har forventninger om fremtiden, en forståelse av tid, kan knytte sammen tid og sted, lage mentale kart over omgivelsene, gjenkjenne gruppemedlemmene sine og samarbeide med dem. I tillegg kan fisk lære ved å observere andre, og noen fisk kan til og med gjøre innovasjoner og bruke verktøy.»^[13] Fiskers hjerne og sosiale adferd er mer lik fugler og pattedyr enn man tidligere har antatt^[14], og de kan endog gjenkjenne ulike menneskeansikter både i virkeligheten og på fotografier.^[15] Fisker kan også kjenne på følelser som frustrasjon, frykt og depresjon.^[16] Dessverre har menneskets utnytting av havet og dets innbyggere, skapt rikelig grunnlag for de sistnevnte følelsene.

Ille under overflaten

Mange av havets skapninger vil trolig dø ut før de oppdages. 66% av havlandskapene er allerede alvorlig endret på grunn av skadelig menneskelig aktivitet.^[17] En studie fra 2018 fant at bare 13% av verdens havområder er uberørt av ødeleggende aktivitet fra mennesker. Forskerne uttalte at «store intakte havlandskaper som fungerer på den måten de alltid har gjort, er svært viktig for jorden. De opprettholder de økologiske prosessene som jordens klima er avhengig av – uten dem kan man se store kaskadeeffekter med drastiske og uforutsette konsekvenser».^[18] Blant de viktige økosystemtjenestene havet står for, er produksjonen av halvparten av jordens oksygen[6], og ikke minst absorberer havene 23% av menneskeskapt CO₂ hvert år. Sunne havmiljøer er dermed – i likhet med store naturskoger – en svært viktig del av kampen mot klimaendringene. Mangroveskog lagrer fire ganger mer CO₂ enn skog på land.^[19] 90% av overskuddsvarmen som skapes ved klimaendringer blir også absorbert av havet.^[20]

Men store deler av de viktige habitatene i havet er truet. Over 35% av den totale mangroveskogen i verden har gått tapt på et par tiår, og i noen viktige habitater har over 70% gått tapt.^[21] De hogges for å gjøre plass til fiskeoppdrett, spesielt rekefarmer.^[21] 30% av marine fiskearter er avhengige av koraller,^[22] men over 60% av verdens korallrev er truet.^[23] De ødelegges av fiskeredskaper,^[23] og blir mindre motstandsdyktige mot forurensing når fisker som kunne renset miljøet blir drept.^[24] I 2009 regnet forskere ut det årlige tapet av havøkosystemer, og på verdensbasis tapes 4-9 % av korallrev, 1-3% av mangroveskoger, 1-2% av saltmyrer, 2-5% av sjøgress- og tareskoger – sammenlignet med et årlig tap av regnskog på 0,5% årlig.^[25] For noen habitattyper har det blitt verre siden det: I 2017 estimerte forskere at tap av korallrev vil nå 90% i 2050, og at hastigheten øker i takt med klimaendringene.^[26] CO₂-absorbjon gjør vannet varmere og surere, og korallene tåler ingen av delene.^[27]

«I marine økosystemer er det direkte utnytting av organismer (spesielt fiskeri) som har hatt den største negative effekten på naturen siden 1970.»
– FNs naturpanel, 2019

Når det gjelder havets innbyggere er desimeringen av individer og arter dramatisk. 90% av verdens fiskebestander er enten overfisket (30 %) eller utnyttes helt til bristepunktet (60%).^[28] Allerede i 2003 fant forskere at store rovfisker – fra seilfisk til torsk – er blitt desimert hele 90% på grunn av kommersielt fiske.^[29] En annen studie samme år fant at 1/3 av alle hai- og rokkearter er truet – mer spesifikt 41% av rocker og 36% av haier, og bestandene har generelt sunket med 70% på 50 år.^[30] Hele 6 av 7 havskilpadde-arter er truet,^[31] først og fremst på grunn av direkte fangst,^[32] men også bifangst i fiskeredskaper, og deretter klimaendringer og forurensing.^[31] Hvalfangst drives ikke lenger av andre land enn Norge og Japan, men hvalfangsten klarte å redusere hval-biomassen i havet med 85%, og populasjonsreduksjonen på artsnivå var fra 66 til over 90%.^[33] Mange av populasjonene sliter fortsatt, og vil på tross av vern ikke klare å nå halvparten av nivået de var på før hvalfangsten, innen 2100, i følge en 2017-studie.^[34] Ved lansering av norsk rødliste i 2021, uttalte Polarinstituttet at «tiden er nå» hvis man skulle redde de arktiske sjøpattedyrene – både seler og hvaler.^[35] Sjøfugler er den mest truede gruppen fugler, og globalt var 28% truet i 2016, mens 10% var nær truet – til sammen ca. 40% rødlistet.^[36] Bifangst i fiskeredskaper er det som dreper flest sjøfugler,^[37] men selve fisket fjerner også fuglenes næringskilde.^[38]

En trist konkurranse

Livet i havet trues, men hva er den største trusselen? Da FNs naturpanel avga sin første rapport om naturens tilstand i 2019, var de ikke i tvil om hva som var den totalt sett mest ødeleggende faktoren. Den ene setningen som ble valgt ut på twitter for å representere rapporten, var: «I marine økosystemer er det direkte utnytting av organismer (spesielt fiskeri) som har hatt den største relative negative effekten på naturen siden 1970.»^[17] Til og med fiskerinasjonen Norge innrømmer at fiskeriene er den største menneskeskapte påvirkningen på økosystemene i havet.^[39]

Men den faglige enigheten om fiskerienes negative rolle, reflekteres ikke i mediebildet eller den politiske debatten. Da Netflix-dokumentaren «Seaspiracy» (2021) pekte på fiskeindustrien som hovedproblem, og redusert fiskekonsum som nødvendighet, skapte det høy sjøgang. Den norske fiskeriministeren kastet seg ut i mediene for å sløye filmen og rose fiskeindustrien. Til og med miljøorganisasjoner – primært de med merkeordninger for fiskespising som ble kritisert i filmen – gjentok næringens anklager om at filmen hadde «faktafeil». En gjennomgang av BBC viste imidlertid at alle fag-påstander i filmen, hadde sin bakgrunn i forskning.^[40]

Fiskers hjerne og sosiale adferd er mer lik fugler og pattedyr enn man tidligere har antatt. De kan også føle frustrasjon, frykt og depresjon.

Faktum er at flere forskere er bekymret for at utnyttingen av havdyr nedtones som problem av medier og myndigheter, og at andre problemer avleder kritisk oppmerksomhet fra fiskeindustrien. «Havet står overfor mange trusler, og klimaendring og plastforurensing får mesteparten av oppmerksomheten i media», uttalte Angelo O’Connor Villagomez fra forskningsinstituttet Pew Trust, da FNs naturpanel lanserte sin rapport. Han mente det var viktig å bli minnet på at fiskeriene tross alt er hovedproblemet.^[41] I 2019 skrev to forskere i Elsevier-fagpublikasjonen «Marine Policy»: “Havplast er et moderne fokuspunkt for bekymring over det marine miljøet. Men vi mener det er større problemer å adressere, inkludert klimaendringer og overfiske (…) havplast kan tilby en beleilig sannhet som distraherer oss fra behovet for mer radikale endringer i vår adferd, og våre politiske og økonomiske systemer (…)».^[42] Det norske kommunikasjonssenteret Grid Arendal, som er opprettet av UNEP (FNs naturprogram) og Klima- og miljødepartementet, kaller påstanden «plastsøppel er nå den største trusselen mot havet» for «falsk» – selv om det åpenbart er et hovedsatsingsområde for dem – og fremhever klimaendringer og overfiske som større utfordringer.^[43] Det viser seg at mange veier leder inn i fiskeindustriens garn, og problemene henger mer sammen enn man får inntrykk av.

Fiskeindustriens garn

Kjernen i havets tragedie er at det rommer noen vi mennesker ønsker å dra ut derifra for blant annet å spise opp. Fiske- og fangstindustriene skader livet i havet på flere måter – ved at man svært effektivt fanger dyr, ved at man også fanger dyr man ikke er ute etter – såkalt «bifangst» – og til slutt ved å sope med seg hele habitater i samme slengen.

Og fiskeriindustrien kaster sine garn vidt. 55% av havene blir utsatt for industriell fiskeaktivitet. Dessuten er opp imot 1/3 av rapportert fiske ulovlig, uregulert eller underrapportert.^[20] Den logiske slutningen av det, er at tallene som finnes er underestimater på hvor mye liv mennesker egentlig frarøver havøkosystemene. Men tallene som finnes er store nok: I 1950 fisket man 20 millioner tonn havdyr i året, mens i 2016 var det 170 millioner tonn havdyr som strøk med. 90 millioner tonn fra naturen – mens 80 millioner tonn er fra fangenskap i oppdrett.^[44]

Norge fisker 470 kg per person i året, 50 ganger så mye som den største fiskerinasjonen Kina.

«Alle» er enige i at «overfiske» er feil, men mange insisterer på at «fiske» og «overfiske» ikke er det samme. Men hvis «alle» skal fiske, og politikere og industrien stadig forteller oss at vi må «spise mer fisk», blir det nødvendigvis overfiske ut av det. Til tross for at norske myndigheter innrømmer at overfiske er havets største problem, hevdet fiskeriministeren i en Instagram-film i 2021 at folk må «spise mer fisk (…) for å redde planeten».^[45]

Man får neppe en norsk fiskeriminister til å innrømme at den fisken Norge fanger, selger eller spiser er del av overfisket. Ikke desto mindre har både bestander av sild, makrell, lodde og torsk blitt så hardt utnyttet at det knapt var fisk igjen på 1970-80-tallet.^[46] Norge er på listen over de ti nasjonene som står for 60% av verdens fiske.^[44] Etter tonn fangst er disse landene rangert slik: Kina, Peru, Indonesia, Russland, USA, India, Vietnam, Japan, Norge og Chile. De fleste av disse landene har innbyggertall på over 100 millioner – Norge skiller seg ut som et lite land med et stort gap. Norge fisker 470 kg per person i året, 50 ganger så mye som den største fiskerinasjonen Kina. Og det er ikke fordi nordmenn trenger mer mat enn andre lands innbyggere. Norge eksporterer 95% av alle fangede fisker.^[47] Kina er verdens største fiskeeksportør og eksporterer årlig for ca 20 milliarder dollar i både fanget og oppdrettet fisk – men «lille» Norge er på andre plass med ca. 10 milliarder.^[44]

Mens fiskeriministere skryter av at Norge «går foran som et svært godt eksempel» og «er verdensmestere»,^[45] kunne Fiskerikontrollutvalgets utredning fra 2019 konkludere med at «dagens kontroll- og dokumentasjonssystemer ikke gir tilstrekkelig sikkerhet for at høstingen av viltlevende marine ressurser skjer i henhold til sentrale lover og reguleringer.»^[47] Utvalget viser til at Fiskeridirektoratet kun evner å kontrollere rundt 0,5% av antall leveringer av fangst. Store økonomiske interesser for alle parter, gir insentiver til å jukse. Utvalget mente også at det er problematisk at fangst ikke registreres på individbasis. 40% av fiskere svarte i en undersøkelse at «juks» er akseptert, mens 60% hevdet å kjenne godt til fiskere som underrapporterer fangst.^[47] Økokrim leverte i 2020 en rapport hvor de trakk frem organisert kriminalitet i fiskerinæringen som et økende problem: «Foruten ulovlig fiske, er det mistanke om knytninger til menneskehandel, hvitvasking og skatte- og avgiftskriminalitet».^[48]

I trålfiske jages fisken til utmattelse over flere timer. Fiskene blir klemt sammen, og trykkforskjeller på vei opp fra havet gjør at svømmeblæra sprenges.

Fiskeri har stor påvirkning på bunnøkosystemene i tillegg til å desimere artene, og trålfiske er det redskapet som i størst grad skader havbunnen.^[39] På verdensbasis blir 25% av havdyrene fanget med trål.^[49] Bunntråling er det mest utbredte fisket i EU, men i EUs «strategi for biodiversitet 2030» har landene skrevet under på at «det er med bekymring man kan konstatere at bunntrål-fiskeriet fortsatt forstyrrer havbunnen i de europeiske farvann».^[50] Denne bekymringen ble av representanter for fiskeriene karakterisert som «ikke mindre enn en katastrofe og direkte opprørende».^[50] Trål er også det mest vesentlige fangstredskapet for norske fiskerier, og over halvparten av fangsten fanges med trål.^[51] Det nest mest brukte redskapet er andre former for nøter – altså garnposer som store mengder fisk fanges inn i. Førsteamanuensis ved UiT, Roger Larsen skrev i 2021 at «utviklingen i fiske med bunntrål har gått fra vondt til verre».^[52]

Ikke nok med at skadelig fiskeriaktivitet tillates – den subsidieres også. På verdensbasis subsidieres industrielle fiskerier med 35 milliarder dollar, og bidrar direkte til overfiske i følge FN.^[53] I Norge var fiskesubsidiene større før, men per 2020 er fortsatt subsidiene til trålflåten 5,8 millioner per båt.^[54] Forskere peker på at mye av det industrielle fisket i internasjonale farvann ville vært ulønnsomt om det ikke var for subsidiene.^[18]

Fiskeindustriens garn fjerner enorme mengder havdyr fra deres økosystemer. Men hele 25% av dem «går tapt» i svinn.^[44] Som om ikke det var nok, dør også store mengder dyr i fiskeriene som «bifangst». Dyr som klassifiseres som bifangst kastes ofte ut igjen i havet, døde eller døende. I følge FNs Food and Agricultural Organisation blir det årlig dumpet omtrent 9,1 millioner tonn, ca. 10% av den årlige fangsten, både bifangst og planlagt fangst som ikke er «ønsket». FAO anslår at bifangst fra fiskeindustrien årlig berører 20 millioner individer av truede og/eller vernede arter.^[55] Den internasjonale hvalfangstkommisjonen anslår at 300 000 hvaler og delfiner drepes som bifangst årlig, og at dette nå er den største trusselen mot dem. Men data for total påvirkning av bifangst på ulike dyrearter finnes ikke.^[56] Selv om det egentlig er rapporteringsplikt for bifangst i Norge, melder Fiskeridirektoratet at rapportering av bifangst av for eksempel sjøpattedyr er «nesten fraværende».^[57] Det finnes ingen tilgjengelige tall på norsk bifangst. Marine Stewardship Council, som sertifiserer fiskerier etter «bærekraftsstandarder» – og selv ble kraftig kritisert i Seaspiracy-dokumentaren for å tillate store mengder bifangst – har kritisert Norge for manglende rapportering av bifangst av sjøfugl, sjøpattedyr og koraller.^[47]

Den internasjonale hvalfangstkommisjonen anslår at 300 000 hvaler og delfiner drepes som bifangst årlig, og at dette nå er den største trusselen mot dem.

Sist, men ikke minst, fører fiskeriene til store lidelser for dyrene. De fleste kan tenke seg hvordan det er for en sjøfugl eller en sel å bli kvalt i et garn som «bifangst», men den tilsiktede fangsten – fiskene – utsettes i like stor grad for lidelse. Rådet for dyreetikk uttalte i 2014: «For fangst av villfisk har næring og myndigheter, trolig av praktiske og økonomiske årsaker, valgt ikke å prioritere dyrevelferd.»^[58] I trålfiske jages fisken til utmattelse over flere timer. Fiskene blir klemt sammen, og trykkforskjeller på vei opp fra havet gjør at svømmeblæra sprenges. I tillegg til ringnot, garn og trål, har linefiske blitt mye brukt i Norge. Linefiske fanger fisk på kilometerlange tau bestående av snører med krok og agn. Når linene kveiles inn har de stått ute i ca. fire timer, men fiskene som henger fra krokene er vanligvis fortsatt levende, noe som fører til at svømmeblæra sprekker på vei opp. Rådet beskriver at hos fiskearter som lange, brosme og uer ser man «magesekken vrenges ut gjennom munnen». For å få fiskene om bord kuttes eller rives de av kroken, mens store eller løse fisker «kleppes». Det betyr at de heises opp ved hjelp av et skaft med en tjukk, stor spikerformet krok.

Fiskeindustrien – del av klimakrisen

Klimakrisen er en skarp «konkurrent» for fiskeindustrien når det gjelder å ødelegge havene. I mars 2022 ble det igjen rapportert om masseødeleggelse av verdens største korallrev, på grunn av temperaturøkning.^[59] Fisker er temperaturfølsomme dyr, og det er grenser for hva de tåler av permanente endringer.^[60] Absorbsjon av CO₂ gjør dessuten havene surere og mer oksygenfattige – noe som også ødelegger viktige habitater og kan drepe fisker og andre havdyr.

De fleste vet at forbrenning av fossil energi fører til klimagassutslipp, men det er fortsatt for mange en «hemmelighet» at utnytting av dyr er helt i toppen av driverne av klimakrisen. På EUs liste over de viktigste utslippskildene for klimagasser finner man på andre-, tredje- og fjerdeplass etter fossil energi; avskoging, produksjon av husdyr og nitrogenholdig gjødsel.^[61] Men kjøttindustrien er fellesnevneren for alle tre: En rapport fra FNs rammeverk for skog slo fast at «landbruk estimeres å være den fremste driveren av ca. 80% av avskoging på verdensbasis».^[62] Og husdyrholdet er mest arealkrevende innenfor landbruket, og legger beslag på hele 83% landbruksareal ifølge Universitetet i Oxford (2018).^[63] Dermed er det også husdyrholdet som bruker mest gjødsel – opptil ti ganger så mye land må til for å produsere kjøttproteiner fremfor planteproteiner. I tillegg kommer utslippene fra husdyrene.

For hvert tonn oppdrettsfisk som produseres brukes et halvt tonn viltfanget fisk for å fôre dem.

I BBCs matkalkulator over de proteinkildene som slipper ut mest klimagasser innehar kjøtt fra kyr og sauer de to øverste plassene.^[64] Men rett under disse troner rekefarmene, og under dem igjen – fiskeoppdretten på samme nivå som griseopdrett. Forskerne fra Oxford var overrasket over å finne at «fiskeoppdrett, som antas å ha et relativt lavt karbonavtrykk, kan slippe ut mer metan og skape mer drivhusgasser enn kuer» under visse forutsetninger.^[65] I følge svenske forskere har klimautslippene til den norske lakseoppdretten økt, og er nå også høyere enn for produksjon av gris.^[66] I BBC-kalkulatoren er utslippene per kg fiske- eller grisekjøtt gjennomsnittlig ca. 2 kg, opp mot 0,3 kg for vegetarisk protein som belgvekster.

Fiskeoppdretten er fiskerienes tvilling – for når det ikke er «nok» fisk i havet, prøver mennesker å avle flere i fangenskap. Det har vært så «vellykket» at 50% av fiskene som bøter med livet for konsum, nå er oppdrettsfisk. Men oppdretten sliter fortsatt på de ville bestandene – for hvert tonn oppdrettsfisk som produseres brukes et halvt tonn viltfanget fisk for å fôre dem.^[67] Hvordan regnestykket ser ut i individer er det ingen som vet.

Forskere pekte i 2021 på at man ikke har kunnskap om adferdsmessige og miljømessige behov for 80% av artene som farmes, noe som «vil oversettes til ekstreme lidelser for individuelle dyr».

Oppdrettsindustrien er et betydelig dyrevelferdsproblem, og Norge er også her en stor-aktør. Kina og Norge er de to største produsentene av oppdrettsfisk.^[44] Forskere pekte i 2021 på at man ikke har kunnskap om adferdsmessige og miljømessige behov for 80% av artene som farmes, noe som «vil oversettes til ekstreme lidelser for individuelle dyr». Forskerne anbefalte næringen å satse på sjøgress og muslinger isteden.^[68] Veterinærinstituttet publiserte i år en ny rapport om norsk fiskeoppdrett, og uttalte: «Vi velger ved denne rapportfremleggelsen å si fra tydeligere enn før om at det ikke står bra til for den norske oppdrettslaksen.»^[69] En direkte miljøkonsekvens av fiskenes lidelser, er at parasitter, virus og bakterier – og medisinene som brukes mot dem – også risikerer ville havdyrs helse. Analysefirmaet Just Economics anslo de økonomiske, sosiale og økologiske kostnadene av lakseoppdrettsindustrien globalt til ca. 50 milliarder US dollar mellom 2013-2019.^[70] Så viser det seg altså at fiskeoppdretten også kan «konkurrere» med landdyr-basert kjøttproduksjon om å drive frem klimakrisen.

The Guardian regnet ut at verdens trålfiske slipper ut minst like mye CO₂ som verdens flytrafikk.

Men fangst av villfisk er mildt sagt heller ikke uten klimaavtrykk. I 2021 regnet forskere for første gang ut klimaavtrykket fra trålfiske.^[71] Det viste seg at når de tunge nettene ble dratt langs havbunnen, verdens største karbonlager, ble ett gigatonn (1 milliard tonn) CO₂ frigjort årlig. De 26 miljøforskerne bak studien pekte på ti land som slipper ut mest CO₂ fra trålfiske – og Norge var blant dem. The Guardian regnet ut at verdens trålfiske slipper ut minst like mye CO₂ som verdens flytrafikk.^[72] Disse «nye» utslippene snur opp ned på Norges utregninger av klimagassutslipp. Mens norsk fiskerinæring hevder de står for 2,7% av landets utslipp og produserer «klimavennlig» mat,^[73] regnet NRK ut at utslipp fra tråling alene vil øke Norges totale klimagassutslipp med 50%.^[74]

Den nye forskningen har så vidt NOAH vet, ikke ført til at Norge eller andre land har beregnet sine utslipp på nytt. Hvordan bidrar egentlig den kombinerte produksjonen av landdyr og havdyr i det totale klimaregnskapet?

Fiskeindustrieen – del av plastproblemet

Plastproblemet er ikke havets største trussel – men det er en trussel stor nok. Det er to hovedproblemer – dyr skades og dør av interaksjon med større biter makroplast, og økosystemene blir inntatt av mikroplast, bittesmå partikler nedbrutt plast. Mange har sett mediebilder av hvaler som har dødd etter å ha spist plast som blokkerer tarmsystemet deres, eller skilpadder med et plastsugerør stukket opp i nesen. Makroplast er særlig farlig for dyr, både ved at de spiser det og ved at de henger seg fast i det.

Det er funnet plast i fordøyelsessystemet i 100% av testede skilpadder, 60% av tannhvaler, sjøkuer, dykkere, albatrosser og andre stormfugler, 21% av seler, 40% av måker, storjo, terner og auker, 5% av pingviner og 54% av hvaler.

Men den type plastsøppel som er farligst for dyr, må man til fiskeindustrien for å finne. Såkalt ALDFG – «Abandoned, lost or otherwise discarded fishing gear» eller «spøkelsesutstyr» – er det som er aller best egnet til å skade dyr: Tross alt er det laget nettopp for å fange havdyr – og det fortsetter det å gjøre selv om det er blitt til søppel. Dette kalles spøkelsesfiske, og er en form for «bifangst» man har lite oversikt over. 46% av artene på IUCNs internasjonale rødliste for truede arter har blitt påvirket av «spøkelsesutstyr».^[55] Men hvor mange individer av havdyr som dør i herreløst fiskeutstyr, og igjen fungerer som «agn» for andre dyr som også setter seg fast og dør, er det ingen som vet.

Makroplast er også farligst for dyrenes fordøyelsessystem. Men mikroplast er vanligst. Det er funnet plast i fordøyelsessystemet i 100% av testede skilpadder, 60% av tannhvaler, sjøkuer, dykkere, albatrosser og andre stormfugler, 21% av seler, 40% av måker, storjo, terner og auker, 5% av pingviner og 54% av hvaler.^[75] Noen forskere mener at 99% av alle sjøfugler vil ha spist plast innen 2050.^[76] Samtidig er ikke dette unikt for havmiljøet – mikroplast finnes så godt som overalt, inkludert i menneskers blodstrøm.^[77] Hvordan mikroplast påvirker dyr er imidlertid i stor grad ukjent. Forskere frykter at plast frigjør kjemikalier som skader reproduksjon i fugler og fisker.^[78] Særlig kan rovdyr akkumulere giftnivåer som er farlige.^[79] Man har i prinsippet ikke kunnskap om hvor stor skadelig rolle mikroplast har, mens makroplast beviselig hver dag dreper store mengder havdyr.

Mye av mikroplasten i havet, som man trodde stammet fra landbaserte kilder, kan komme fra slitasje av rep i fiskeindustrien.

I juli 2021 innførte Norge forbud mot engangsplast, som følge av et EU-direktiv. Mediafokuset var som så ofte ellers på sugerør og plastkrus, men direktivet gjaldt også fiskeutstyr. Imidlertid slapp denne industrien produsentansvar for opprydding og forsøpling, og ble heller ikke pålagt andre vesentlige tiltak.^[80] Miljødirektoratet anbefalte i 2019 produsentansvar for plastsøppel fra fiskeri og fiskeoppdrett, men «anbefalinger har ikke vært fulgt opp videre».^[81] I februar 2022 tok plastproblemet hovedrollen på FNs toppmøte om biologisk mangfold, og det ble inngått en juridisk bindende «plastavtale».^[82] Avtalen skal forplikte land å redusere bruk av engangsplast, og sørge for at plast i større grad kan gjenbrukes – men detaljene i avtalen er enda ikke fastslått.

All fremgang er viktig, men gir politikere riktig bilde av situasjonen når de stiller opp på bilder med plastskjeer og plastflasker?^[83],^[81] Det gir muligens mest politisk gevinst, men det er ikke «engangsprodukter» som utgjør overvekten av makroplasten. Studier antyder at opptil 70% av makroplast (i vekt) er fiskerirelatert, og den såkalte «great Pacific garbage patch» som er et havområde med ekstra mye akkumulert plast, består av 86% fiskeutstyr.^[84] En analyse i 2020 av plastformål på norske strender viste at vektmessig var 46% av identifiserbart materiale fra fiskeri- og akvakultur.^[85] Stortingsmeldingen om havområdene fra 2020 slo fast at i «norske havområder generelt har fiskeri, akvakultur og skipsfart vært identifisert som de største kildene til marin forsøpling».^[86]

Forskerne regnet ut at hver gang et rep som var mer enn to år gammelt ble heist opp, ville det frigjøre ca. 37 000 mikroplastbiter.

Når det gjelder den totale havplastmassen av både makro- og mikroplast, begynner tallene å variere. «Spøkelsesutstyr» til havs ble i 2020 anslått å utgjøre 10% av all plastforurensing.^[55] Men til sammen anslår man at 20-30% av havplast kommer fra havbaserte kilder som ”spøkelsesutstyr”, rep og liner og forlatte båter. 70-80% av havplast kommer fra landbaserte kilder – altså fra strender og elver.^[87] Men hva finnes der? Ganges-elven i India er en av «versting-elvene», og en analyse fra 2021 viste at fiskeutstyr utgjorde en vesentlig del av plastbyrden også der. Forskerne peker på at fiskeutstyr som kilde til såkalt landbasert plast er ukarakterisert, og frykter at det utgjør en stor del av «landplasten».^[88]

En studie fra januar 2022 peker på en helt ny havbasert kilde til mikroplast, og antyder at mye av mikroplasten som finnes i havet kan ha blitt feil tilskrevet landbaserte kilder, men i realiteten kommer fra slitasje fra rep som brukes bl.a. i fiskeindustrien.^[89] Forskerne regnet ut at hver gang et rep som var mer enn to år gammelt ble heist opp, ville det frigjøre ca. 37 000 mikroplastbiter, og at den engelske fiskeriflåten frigjør opp mot 17 milliarder mikroplastbiter årlig. Følgelig mener forskerne at fiskeindustrien ikke bare er en vesentlig kilde til makroplast og nedbrutt mikroplast, men også trolig en stor kilde til mikroplast direkte.

Det finnes også andre kilder. EUs kjemikaliebyrå beregnet i 2019 at mesteparten av den mikroplasten som ender opp i naturen i Europa – jord som hav – kommer fra landbruksproduksjon.^[90] Landbruket har imidlertid ikke vært i fokus i Norge. I 2019 da daværende statsminister Erna Solberg ville sette fokus på mikroplast, oppfordret hun folk til å ikke vaske klærne så ofte.^[91] I 2021 publiserte Miljødirektoratet en rapport om at slitasje fra bildekk, kunstgressbaner og slitasje av maling er de største norske kildene til mikroplast.^[92] Det er viktig å vite at rapporten ikke analyserte sjøbaserte kilder som fiskeri og fiskeoppdrett, men nøyde seg med å peke på at man «har lite informasjon om mengden mikroplast som slippes ut i havet» fra disse kildene. Landbruk er ikke analysert som enkeltsektor, og «mengden er ukjent» av landbrukets totale bidrag.

Forskerne regnet ut at hver gang et rep som var mer enn to år gammelt ble heist opp, ville det frigjøre ca. 37 000 mikroplastbiter, og at den engelske fiskeriflåten frigjør opp mot 17 milliarder mikroplastbiter årlig.

Rapporten antyder at landbruket har en rolle i spredning av mikroplast, gjennom at avfallsslam med mikroplast brukes som gjødsel i landbruket og «på denne måten spres mikroplasten i naturen». Norsk Institutt for vannforskning påpeker at «den mulige trusselen fra mikroplast som blir tilført landbruksmark, er nesten helt ukjent og stort sett ignorert».^[93] Det ser ikke ut som om Norge hittil har hatt interesse av å undersøke landbruksektoren som selvstendig kilde til mikroplast. En FN-rapport fra 2021 gjorde imidlertid dette, og slo fast at «jorden er trolig mer mettet med plastforurensing enn havet», og at «landbruksproduksjon – avlinger og husdyrhold – er en voksende kilde til global plastbruk».^[94]

Havforurensing – mer enn plast

Og vi skal dvele ved landbruket. For plast er kanskje ikke engang det største forurensningsproblemet for havet? Allerede i 2006 uttalte FNs Mat- og landbruksorganisasjon at «Husdyrproduksjonen fremstår som en av de to-tre mest betydningsfulle bidragsytere til de mest alvorlige miljøproblemene (…) det bør være hovedfokus når man behandler problemer som jordødeleggelse, klimaendringer og luftforurensing, vannmangel og vannforurensing og tap av biodiversitet.»^[95] Ifølge Universitetet i Oxford er husdyrsektoren alene ansvarlig for 57% av vannforurensning og 56% av luftforurensning i verden.^[63] Avrenning fra husdyrgjødsel er en stor årsak til denne typen forurensning, og fører til forsuring, algeoppblomstring og i verste fall «dødsoner», hvor dyr og planter dør av oksygentap i vannet.^[96] En rapport fra FNs miljøprogram i 2021 peker på landbruk, havneaktivitet og fiskeoppdrett som de tre største kildene til landbasert vannforurensing som står for 80% av total havforurensing.^[97]

NRK kunne i år avsløre at Norge systematisk jobber mot vern av hav i internasjonale fora.

Et nært eksempel på forurensing finner vi i Oslo-fjorden, som er i ferd med å bli en «dødsone».^[97] En rekke fiskearter er drastisk desimert, og torskebestanden er redusert med 90%. Blåskjellbestanden er kraftig redusert, noe som kan være årsak til store mengder døde og avmagrede ærfugler. Og tareskogen er omtrent borte. Havforskningsinstituttet peker på overfiske, trålfiske og spøkelsesutstyr som trussel mot fiskebestandene. Noen forskere peker på klimaendringer som trussel mot blåskjellene. Men kanskje mest av alt peker forskerne på avrenning fra landbruket og kloakk som årsak til algeoppblomstring og et havmiljø de færreste skapninger trives i.

Havarert havavtale

Per i dag er kun 7,4% av havområdene i verden beskyttet, ifølge IUCN.^[98] Bare 1,2% av internasjonalt farvann er vernet.^[99] For norsk territorielt farvann er 3,6% vernet.^[100] Men «vern» betyr ikke at havdyrene ikke utnyttes. En undersøkelse fant at bare 1% av verneområdene i europeisk hav, hadde reelt vern.^[101]

Mange land, inkludert Norge, sluttet seg i 2015 til FNs bærekraftsmål, herunder mål om å verne 10% av havområdene innen 2020.^[102] Disse målene ble ikke nådd. I 2016 anbefalte International Union for Conservation of Nature (IUCN) at man økte ambisjonene og vernet 30% av globale hav fra fangst og fiske.^[103] I 2017 vedtok FNs generalforsamling at de skulle komme til en juridisk bindende avtale om havvern.^[104] I 2020 opprettet FN et havpanel,^[105] og i januar 2021 vedtok 50 land at 30% hav globalt skal vernes innen 2030.^[99] Norge sluttet seg til målet sammen med nå 100 land.^[101] Dette målet er imidlertid ikke juridisk bindende, og i mars 2022 samlet landene seg for å inngå den bindende havavtalen med fokus på internasjonalt farvann – «The High Sea Treaty». Men siste forhandlingsdag kom uten resultat – den mye omtalte havavtalen hadde nådd politisk havari.^[104]

Kanskje gikk mye galt allerede før landene satte seg ved forhandlingsbordet? Forskningsinstituttet Pew Trust advarte om at noen land hadde prøvd å ekskludere fiskerivirksomhet fra avtalen.^[106] Hva var så Norges rolle? NRK kunne i år avsløre at Norge systematisk jobber mot vern av hav i internasjonale fora.^[101] Norge fikk eksempelvis fjernet ambisjon om strengt vern for 10% av havet fra OSPAR-avtalen, har trenert og blokkert avtaler om verneområder i Antarktis, fikk skrinlagt et forslag om å verne isområder i Arktis, torpederte vern i Weddellhavet slik at fiskerinæringen fikk innpass i verneplanen, hindret vern av havbunnen i verneområde i Nord-Atlanteren og stemte mot et FN-moratorium på oppstart av gruvedrift i havet.

Havets helter

I februar 2022 publiserte FN nok en klimarapport, og ga nå en klar anbefaling om å verne opptil 50% av natur på land og i hav.^[107] Vern er viktig fordi dyrene, når de får fred til å leve sine liv, opprettholder økosystemenes livsviktige prosesser. Og store dyr – de som mennesker er mest ivrige på å fange med sine garn, kroker og harpuner – er de viktigste allierte i å bevare naturen.

De siste årene har forskning på hvaler i stadig større grad vist at de er havets helter. Stikk i strid med Norges offisielle påstand om at man må drive hvalfangst for «miljøets skyld», viser forskning at hvalene er essensielle i å legge til rette for andre arters næringsgrunnlag.

På samme vis som hvalene er viktige for opprettholdelse av havøkologien, viser forskning fra 2020 at det samme gjelder fisker, særlig de største. Om mennesker lar flere store fisker være igjen i havet, vil det bidra til å redusere frigjøring av CO₂ til atmosfæren.

De transporterer næringsstoffer i vannmassene, og skaper blant annet næringsgrunnlag for mange flere krillfisker enn de spiser.^[108] Ved rollen de spiller i å opprettholde havøkosystemene, bidrar hvalene også til å fange karbon, og forskere har uttalt at «en hval er verdt tusen trær» i kampen mot klimaendringene.^[109] Biologiprofessor Anne Sverdrup-Thygeson skriver i boken «På naturens skuldre» (2020): «Slik trærne i Amazonas er en biologisk pumpe som påvirker vannets evige kretsløp, driver de store hvalene et pumpesystem som flytter næring både vertikalt og horisontalt gjennom havet.»

Levende hvaler er best for havet, men også etter sin død er de viktige deler av havøkosystemene – og hvalfangst fjerner dem fra dette systemet. I 2017 ble Norge oppfordret av EU-Parlamentet til å «stanse all kommersiell hvalfangst».^[110] I 2022 viser en rapport fra Vitenskapskomiteen at det er «vanskelig å beregne bestandsstørrelse» av vågehval, og at «kunnskapen om grunnleggende biologiske egenskaper som migrasjon, reproduksjon og demografi er mangelfull».^[111] Men havets helter blir fortsatt møtt med harpuner i norske farvann.

På samme vis som hvalene er viktige for opprettholdelse av havøkologien, viser forskning fra 2020 at det samme gjelder fisker, særlig de største. Om mennesker lar flere store fisker være igjen i havet, vil det bidra til å redusere frigjøring av CO₂ til atmosfæren. Levende fiskers rolle som «karbonsluk» har ikke hatt fokus i forskningen tidligere, sier studien. Forskerne anslår at verdens fiskerier slipper ut like mye CO₂ som 4,5 millioner biler årlig ved å fjerne fiskene fra økosystemene, og uttaler: «Fiskebåter produserer drivhusgasser ved å bruke drivstoff. Og nå vet vi at det å fjerne fiskene slipper ut drivhusgasser som ellers ville blitt lagret i havet.»^[112]

Løsningen er å begrense og forhindre fisket, ifølge studien. Vi må kort og godt slutte å drepe havdyrene – slutte å spise dem, bruke dem til produkter eller ta livet av dem «tilfeldig». Havdyrene er våre allierte og vår redning om vi lar dem være i fred. Det er utilgivelig og uforståelig at våre politikere lar kortsiktig grådighet stå i veien for den kunnskapen vi nå har.

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2022.