En viss distanse kan av og til beskytte dyr fra overgrep – de kan bli sett på som mystiske og interessante, og hvaler nyter nettopp en slik status for en del mennesker. Men oftere blir distanse bare et forsvar for utnytting – desto mer fremmed et dyr ser ut, desto lettere blir det å bortforklare dyrets egne interesser.
Hvalene har vært lette ofre i så måte; de skriker ikke slik at vi kan høre det, vi forstår ikke deres språk, deres ansiktsuttrykk er for mange av oss nesten umulig å tyde. Vi ser dem knapt mens de er i live – en ryggfinne over vannflaten, en bit av en halefinne. Deres liv under vannskorpen er skjult for oss, det samme er deres lidelse når harpunene skytes ned og borer seg gjennom de store kroppene. Alt vi ser er bølgeskum og blod som når overflaten, raskt tynnes ut og forsvinner. Og med det, tynnes også slektskapet ut, og blir utydelig for oss.
«Sammen med hvalene føler jeg meg mindre som et menneske og mer som en medskapning»
– Bryant Austin
Tanken bak utstillingen Øye til øye, som presenteres i dette nummeret av NOAHs Ark, er at ved å komme nærmere disse fremmede undervanns-dyrene, skal forståelsen for dem også bli større: De store hvalportrettene synes å granske seeren slik hvalene i virkeligheten gransker mennesker som dykker ned til deres verden under vann, og på den måten taler de sin egen sak. Når man møter en fremmed skapnings blikk med vennlighet, blir bevisstheten vi har felles det vesentlige og artsgrensene uvesentlige. «Sammen med hvalene føler jeg meg mindre som et menneske og mer som en medskapning», sier mannen bak fotografiene selv, Bryant Austin.
«Gjennom NOAHs historie har det vært viktig å fokusere på alle dyrs rettigheter – ikke sette en form for utnytting opp mot en annen, men fremme prinsippet om at dyr eksisterer for sin egen skyld og ikke for at vi skal bruke dem.»
Da NOAH ble etablert for 20 år siden var hvalfangst – og selfangst – blant organisasjonens hovedsaker. Gjennom NOAHs historie har det vært viktig å fokusere på alle dyrs rettigheter – ikke sette en form for utnytting opp mot en annen, men fremme prinsippet om at dyr eksisterer for sin egen skyld og ikke for at vi skal bruke dem. Som vi viser i jubileumsartikkelen har pelsindustri, kjøttindustri, dyreforsøk, jakt, bruk av dyr i underholdning og juridiske rettigheter for dyr blitt jobbet med parallelt gjenom de to tiårene NOAH har eksistert. Og vi har gjennom hele vår historie vært en av Norges mest stabile, kritiske stemmer mot hvalfangsten.
På noen måter er hvalfangsten i en særstilling, nettopp fordi norske myndigheter har valgt å identifisere landet så kraftig med nettopp denne formen for dyreutnytting. Man hører ikke norske politikere kalle Norge for en «Pelsnasjon», «Bur- eggnasjon» eller «Dyreforsøksnasjon» – men man hører ordet «Hvalfangstnasjon». Det er problematisk når en form for utnytting og voldsbruk får stempel på seg som en del av et lands nasjonal- identitet. Det er ikke snakk om et uskyldig kultursymbol som stavkirker og hallingkast, men en forherligelse av en grådighets- og utnyttelses- trend som man bør ønske å snu seg bort i fra, uavhengig av kultur og nasjonalitet.
«Det er problematisk når en form for utnytting og voldsbruk får stempel på seg som en del av et lands nasjonal- identitet.»
Nettopp dét er også nordmenn i ferd med å gjøre: Det er idag svært få som i det hele tatt har noen interesse av hvalfangsten eller bruker produkter fra den, mens en tredjedel av befolkningen ønsker fangsten utfaset. For 20 år siden sto NOAH på stand på Karl Johan, og diskuterte med arrige Oslo-borgere som neppe hadde sett en hval – og langt i fra sett inn i et hval-øye – men prydet vommen med t-skjorter fra «Harpunens venner». Det står i sterk kontrast til mottagelsen NOAH har fått på sin festivalrunde i sommer – på eksempelvis Månefestivalen i Fredrikstad (tidligere «hvalfangstby»), strømmet mennesker til for å støtte NOAHs arbeid for dyrs rettigheter, og våre nye hvalfangstløpesedler ble like flittig lest som resten av materialet. På kaia sto riktignok en gammel kaldharpun foran et beskjedent skilt som vitnet om et «Hvalfangstmuseum». Men det er også nettopp der hvalfangsten hører hjemme – i museumenes registre over fortiden. Når utstillingen Øye til øye snart inntar Hvalfangstmuseet i Sandefjord, viser det også at historien har fått et nytt kapittel.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2009.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
