På grunn av Norges ensidige vedtak om oppstarting av kommersiell hvalfangst, tok det europeiske paraplyorganisasjonen for miljøverner, EEU, en pris fra Gro Harlem Brundtland som hun tidligere hadde fått for sin eminente innsats i miljøets tjeneste.
NRK og andre norske medier viste sin kritiske uavhengighet ved å bruke mye tid å fortelle hvor suspekt EEU er. Flere av medlemsorganisasjonene skal blant annet være ornitologer, blei det gjentatt til det kjedsommelige.
Noen uker seinere kom sjefs-hvalfanger Steinar Bastesen tilbake fra USA med en støtte-erklæring til norsk hvalfangst. Erklæringen skulle skrive seg fra en sammenslutning av “grasrot-organisasjoner” blei det sagt, uten at NRK eller andre norske media brydde seg med å undersøke om det kanskje var ornitologer blant dem.
«På grunn av Norges ensidige vedtak om oppstarting av kommersiell hvalfangst, tok det europeiske paraplyorganisasjonen for miljøverner, EEU, en pris fra Gro Harlem Brundtland som hun tidligere hadde fått for sin eminente innsats i miljøets tjeneste.»
Jeg kan imidlertid berolige dere: Ingen av Bastesens amerikanske allierte er fuglevenner. Ingen av dem er miljøvernere heller. Men de er tilhengere av hvalfangst. Dessuten er de konskvente tilhengere av slikt som flatehogst, oljeutvinning, våpensalg, terrengkjøretøyer og markedsliberalisme.
De kaller seg selv Wise Use bevegelsen og har satt seg som mål å tilintetgjøre miljøbevegelsen, ikke bare i USA, men i hele verden. I kampen mot den internasjonale hvalfangst kommisjonen (IWC) har de fått både natur og ungdom og Norges Naturvernforbund på sin side! Sannelig har de norske miljø-organisasjonene kommet I underlig selskap!
Industriens dekkorganisasjoner
Hver sommer de siste åtte åra har “Wise Use” bevegelsen samla seg I Reno, Nevada, for å drøfte sin strategi i kampen mot alle slags miljøvernere. Norske media kaller dem grasrotaaktivister, men I den amerikanske miljøbevegelsen er det velkjent at hele “Wise Use” nettverket er finansiert og styrt av industrinteresser som oljeselskapene Exxon, Chevron og Shell, og et bredt spektrum av indstriselskaper med hovedvekt på gruveselskaper og skogselskaper.
Spesielle akjonsgrupper kan ha egne bidragsytere. For eksempel er blue Ribbon Coalition, som arbeider for å åpne nasjonalparkene for terrengkjøretøyer, sponsa av selskaper som Honda, kawasaki og Yamaha. Blant de lovforslager Blue Ribbon jobber for, er et som fastslår handikappede, kan jo likegodt andre få bruke dem også, lyder den uttalte baktanken.
«Blant de viktigste begrepene disse organisasjoner liker å strø om seg med er Wise Use , fornuftig bruk og Multiple Use, mangfoldig bruk.»
De industri-interessene som sponser slike organisasjoner har oppdaget at det er lettere å få gjennomslag I opinionen gjennom egne PR kampanjer. Derfor finansierer de dette nettverket av små og store “aktivistgrupper” med vakre og villedende navn som Alliance for for Responsible CFC-policy, Citizens for the Environment, Citizens for the Sensible Control of Acid Rain, Information Council on the Environment osv. Blant de viktigste begrepene disse organisasjoner liker å strø om seg med er “Wise Use” , “fornuftig bruk “ og “Multiple Use”, “mangfoldig bruk”.
Markedsliberalisme mot miljøvern
Hovedstrategen bak hele nettverket er et tidligere medlem av den viktige miljøorganisasjonen The Sierra Club, Ron Arnold, som gjentatte ganger har sagt at hans mål er å ødelegge miljøbevegelsen med dens egne metoder. Arnold og hans nærmeste medarbeider Alan Gottleib er meget etterspurte foredragsholdere for amerikanske bedrifter som støter på motstand fra miljøvernhold, og de later ikke til å ha problemer med å skaffe finansiering til sin organisasjon “Senteret til Forsvar av fritt Næringsliv”.
I den vesle boka “The Wise Use Agenda”, redigert av Gottlieb, med forord av Arnold og utgitt av deres forslag “The Free Enterprice Press”, formuleres 25 politiske målsettinger. De fleste dreier seg om fjerning eller lemping av vernebestemmelser, blant annet når det gjelder skogsdrift , ferdsel med motorkjøretøyet. I naturreservater og oljevirksomheten i arktiske områder. Andre punkter dreier seg om lettelser i fredningsbestemmelser for truende dyrearter og fjerning av restriksjoner på bruk av kjemiske sprøytemidler i jord og skogbruk. Et punkt (som burde være interesant også for miljøaktivister) går inn for å lovfeste erstatningsplikt for miljøvernorganisasjoner og andre som forsinker ulike utbyggingsprosjekter.
Putting People First
NRK-dagsrevyen besøkte våren 1993 organisasjonen Putting People First i Washington, strålende glade over å ha funnet noen amerikanere som støtter norsk hvalfangst.
Putting People First har valgt sitt navn som et direkte spark til den militante miljøorganisasjonen Earth First, en organisasjon som er grunnlagt av tilhengere av Arne Næss´ dype økologi.
Den direkte årsaken til at organisasjonen blei oppretta, skal ha vært at initiativtakeren Kathleen Marquuardts datter en dag i 1989 kom hjem fra en skoletime, der representanter for dyrevernorganisasjonen People for The Ethical Treatment of Animals (PETA) hadde lagt fram sitt syn på pelsoppdrett, husdyrfabrikker, dyreforsøk osv.
Kathleen Marquardt gjør et stort nummer av at hun er vokst opp på landsbygda med et naturlig forhold til husdyr og vilt. Det hun ikke sier fullt så høyt er at hun idag driver et eksklusivt motehus for silke og pels i Washington.
Hennes ektemann, William Wewer, driver en svært innbringende advokatpraksis, som blant annet omfatter høyreorienterte politiske kampanjer gjennom Direct Mail. Derfor disponerte Putting People First fra første blikk et stort adresseregister.
Dette nettverket skaffa snart Putting People First titusener av medlemmer og et solid økonomisk fundament. Wise Use –sjefen Ron Arnold tok imot Putting People First med åpne armer, og Kathleen marquardt blei erklært for beveglsens største nye politiske talent i 1992. Siden da har hun vært en av forgrunnsfigurene for Wise Use-koalisjonen.
Bastesen inn i rekka går
Ifølge sine uttalelser til Dagbladet 4. september 1993, har hvalfanger og høyremann Steinar Bastesen deltatt på tre av Wise Use-bevegelsens årlige samlinger i Reno. Det er slett ikke underlig at Bastesen har funnet det nyttig å pleie kontakten med Wise Use, for arbidsmetodene og motstanderne er jo stort sett de samme. Wise Use-generalen Ron Arnold har f.eks. satt seg som mål å knekke organisasjonen Sea Shepherd, som står bak sabotasje mot norske hvalskuter. Og det later til at Bastesen har lært litt av hvert.
«Men veit Bastesen hva slags folk han samarbeider med? Det ville være underlig om han ikke hadde sine mistanker. »
Den strategien norske hvalfangere har brukt, er til forveksling lik de metodene Arnold og Gottlieb anbefaler amerikanske industrialister å ta i bruk mot plagsomme miljøverngrupper. Det viktigste er å stå fram som folkelig, landsens grasrotgrupper og stemple miljøvernerne som arrogante byfolk. Og når Bastesen allierer seg med prester og forsøker å kontrollere morgenandakten i NRK, er det helt i tråd med Ron Arnolds anbefaling av å understreke tilknyttingen til etablerte verdier, og stempe miljøvernere som rabiate undergravere av kristne tradisjoner.
Men veit Bastesen hva slags folk han samarbeider med? Det ville være underlig om han ikke hadde sine mistanker. Til dagbladet sa Bastesen ifjor høst at han ikke bryr seg om hvilke politiske holdninger Wise Use står for, så lenge de vil støtte hans kamp for norsk hvalfangst. Dette er vel kanskje greit for småhvalfangerne, men er det like greit for den norske miljøbevegelsen?
Norsk miljø-sjåvinisme
Kampanjen for norsk hvalfangst har sitt ideologiske hovedkvarter hos SV-eren Georg Blichfeldt som driver Høge Nord Alliansen fra sitt hjem i Reine i Lofoten. Han har et utmerket samarbeid med Putting People First, et av de nyere skuddene på Wise Use-stammen.
Blichfeldt sørger blant annet for å videreformidle til norsk presse Putting People First-hets mot kjente dyrevernere som Paul McCartney.
I likhet med Steinar Bastesen hevder Blichfeldt å være helt uvitende om – og uinteressert i – de politiske synspunktene hos sine amerikanske samarbeidspartnere. Og de sentrale aktørene i SV så vel som i de store miljøorganisasjonene i Oslo lukker øynene for disse ubehagelige aspektene av sin unnfallenhet.
Kampen mot verne-traktatene
Isolert sett kan det, som norsk opinion er svært så oppmerksom på, godt forsvares å drive fangst på nordøst-atlantisk vågehval. Men vågehval er dyr som vandrer gjennom flere lands havområder og fangsten strider mot en internasjonalt regelverk.
Norsk opinion ønsker ikke å problematisere konsekvensene av å bryte i stykker det internasjonale regelverket som verner truede dyr og planter, men når åpenlyst gir blaffen i vedtaka til Den Internasjonale Hvalfangstkommisjonen (IWC) legimiterer vi samtidig andre nasjoners brudd på slike avtaler.
«Kampanjen for norsk hvalfangst har sitt ideologiske hovedkvarter hos SV-eren Georg Blichfeldt som driver Høge Nord Alliansen fra sitt hjem i Reine i Lofoten. Han har et utmerket samarbeid med Putting People First, et av de nyere skuddene på Wise Use-stammen.»
Mest umiddelbart vil den norske fangsten legimitere Russlands, Japans og andre lands hvalfangst. Foreløpig har Norges myndigheter ikke villet akseptere eksport av hvalprodukter, noe som ville bryte med Den Internasjonale avtalen om handel med truende arter (CITES), men det er åpenbart at norske press i hvalfangstspørsmålet i høy grad har bidratt til den revurdering som nå foregår, ikke bare av CITES-avtalen, men også flere andre internasjonale verneavtaler, som det har tatt lang tid å bygge opp.
Nå er det ikke tvil om at mange av disse avtalene – inkludert IWC-avtalen – er modne for revisjon. De internasjonale verneavtalene har fungert så lenge at det kan være forsvarlig å revidere dem, f.eks. ved i større grad å differensiere mellom ulike bestander av hval, så vel som ulike bestander av dyr som ulv og bjørn, eller elefanter og nesehorn. Men det er forskjell på å revidere avtalene og å rive dem ned.
Moonie connection
Blant de mange urovekkende aspektene ved Wise Use-bevegelsen, er den nære kontakten til koreaneren Sun Myung Moons nettverk av reaksjonære organisasjoner. I Norge er Moon først og fremst representert av sekten Den Forente Familie, kanskje bedre kjent som the Moonies, men i USA og ellers er han også kjent for sitt nettverk av velfinansiert muldvarpgrupper på ytterste høyrefløy.
Mesteparten av denne virksomheten foregår i det skjulte, gjennom en labyrint av dekkorganisasjoner som det er ytterst vanskelig å avdekke, ikke minst grunnet den politikken som kalles himmelsk forestillelse (Heavenly Deception), men det er velkjent at Moon finansierer avisa The Washington Post, som sto Reagan-administrasjonen når. Det blir videre antatt at Mooniene har tatt kontrollen over The World Anti-Communist-Alliance. WAC, som knytter sammen ekstreme og voldelige høyrefløyorganisasjoner verden over, og som også har kontakt med norske nynazister.
«I Norge er Moon først og fremst representert av sekten Den Forente Familie, kanskje bedre kjent som the Moonies, men i USA og ellers er han også kjent for sitt nettverk av velfinansiert muldvarpgrupper på ytterste høyrefløy.»
Forbindelsen mellom Moon og Wise Use er altfor nær til å kunne skyldes tilfeldigheter. Wise Use-guruen Ron Arnold har sitt hovedkvarter i Washington, der hans organisasjon Center for the Defence of Free Enterprise eier en moderne kontorbygning. Denne bygningen huser også American Freedom Coalition – den politiske greina av Moon-bevegelsen. Arnold og hans medarbeider Alan Gottlieb opptrer ofte på konferanser arrangert av ulike deler av Moon-nettverket, og AFC opptrer åpent som sponsor for Wise Use-konferanser både i USA og Canada.
En grundig dokumentasjon av forbindelsen mellom Wise Use og Moon finnes i en rapport til det canadiske parlamentet om den canadiske varianten av Wise Use, som kaller seg ”share groups” : Claude Emery, ”Share groups in British Columbia”. Library of Parliament Research Branch, Ottawa: 1991.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1994.
Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.