Fotografen Bryant Austin formidlet sine nære møter med hvalene gjennom utstillingen “Øye til øye”, i samarbeid med lanseringen av kampanjen «Det Store Bildet».
Etter over et halvt års forberedelser, kunne portrettene av vågehvaler, smermhvaler og knøl- hvaler – inkludert et helkroppsfotografi av en 6 meter lang knølhvalkalv – endelig beskues på utstillingspremieren 14. august. Utstillingen er et samarbeid mellom fotografen Bryant Austin, NOAH, Dyrebeskyttelsen Norge og World Society for the Protection of Animals.
De inviterte gjestene begynner å strømme til – vi ser representanter for Norsk Zoologisk Forening, naturvernorganisasjoner, presidenten av Veterinærforeningen, sekretæren for Vitenskapskomiteen, ungdomspolitikere, forskere, journalister og kunstnere. De store hvalportrettene langs veggene er ikke passive objekter for tilskuerne – i hver ramme møter seeren et granskende øye, like stort som sin egen hånd. Nysgjerrige, oppmerksomme – øynene følger en rundt i rommet.
Tett på hvalen
For bare et par måneder siden var øyeblikkene som man tar del av gjennom fotografiene, øyeblikk i reell tid – øyeblikk hvor fotografen Bryant Austin ser inn i hvalenes blikk gjennom kameralinsen, før det store dyret langsomt glir forbi, den 100 tonn store hvalkroppen bare en meter unna menneskekroppen. – Jeg har opplevd at en knølhval har berørt meg på skulderen med finnen sin og varsomt snurret meg rundt i vannet. Jeg har opplevd at en spermhvalkalv har hvilt buken sin inntil ryggen min mens moren lette etter mat 100 meter under oss. Og jeg har opplevd våge- hvaler, et av havenes mest dynamiske og kraftige dyr som kan hoppe rett opp av vannet og svømme ekstremt raskt, bevege seg svært sakte og forsiktig bare få centimeter fra meg. Og jeg har tenkt hvordan kommuniserer jeg denne opplevelsen? Jeg følte at den eneste måten å forsøke å gjenskape dette møtet var å gjengi portrettene deres i naturlig størrelse. Det er mye tillit i et slikt møte, forteller Bryant Austin.
Austin tok flere av sine bilder i samarbeid med en av verdens ledende vågehvaleksperter, professor Allistair Birtles, som utfører flere forskningsprosjekter på vågehval i Australia – deriblant prosjektet «Who´s observing who» om hvalenes forhold til mennesker:
– Vågehvalen er et av de mest nysgjerrige dyrene vi kjenner til, de kommer gjerne svært nær mennesker og disse møtene hjelper oss å utvikle respekt for dem. For meg personlig, som har tilbrakt tusenvis av timer i vannet sammen med dem og studert dem i 15 år, sett hvor varsomme de er rundt oss, hvor nysgjerrige og imøtekommende de er, er det helt utenkelig at vi skal kunne fyre av en eksploderende harpun i en av dem», sier Birtles, som holdt en innledning om hvaladferd på åpningen.
«Vågehvalen er et av de mest nysgjerrige dyrene vi kjenner til, de kommer gjerne svært nær mennesker og disse møtene hjelper oss å utvikle respekt for dem.»
– Allistair Birtles
En annen av innlederne, professor i dyrevelferd Michael Appleby, fortalte i sitt foredrag om hvordan hvalfangst ikke holder internasjonale kriterier for dyrevelferd, mens Dr. Terje Lislevand fra Universitetet i Bergen hold foredrag om temaet «hval og fiskerier». Til stor fornøyelse fra salen, innledet Lislevand foredraget på engelsk med følgende ord: «Tittelen på mitt foredrag er «Er hvalfangst nødvendig?» Og kortversjonen er selvsagt at svaret på det er «nei». Men siden nordmenn har vært litt langsommere til å forstå dette spørsmålet enn resten av verden, tar jeg den lange versjonen av foredraget mitt på norsk…» Med bilder av fiskeriministeren i næringskjeden kombinerte han humor med vitenskap og logikk, og fikk salen med seg. Etter siste foredrag hvor Siri Martinsen beskrev hvalens opplevelse av hvalfangsten, var det klart for lanseringen av online underskriftskampanjen mot hvalfangst, «Det Store Bildet».
«Vi trenger ikke hvalkjøtt»
Tre av gjestene lanserte kampanjen – den første var Gunn Hild Lem, enke etter miljøverner Steinar Lem, som holdt en gripende appell: – Noe av det siste Steinar sa før han mistet bevisstheten var «Vi må være snille med hvalene». Han var da sterkt svekket og hadde ikke lenger sine talegaver i like stor grad som sin medfølelse.»De er så store. Og de dør så langsomt. Og vi vet ikke noe om hva de tenker», sa han. Jeg ble så rørt, ikke minst av menneskets evne til å strekke seg ut over sin egen situasjon og føle med en helt annen art. Kafka sier at han ser på skriving som en form for bønn, det er ikke så mange av oss gitt å leve opp til hverken Steinar eller Kafka, men det å sette navnet mitt på denne hvalkampanjen får være min form for bønn: En bønn til vår menneskelighet, og en bønn til norske myndigheter om å ta de nødvendige skritt for å stoppe barbariet. La oss gjenreise menneskelig til å være en hedersbetegnelse. Vi trenger ikke hvalkjøtt, det vi trenger er fornyet undring og ærefrykt øye til øye med de fremmede.
Nitimens veterinær Geir Erik Berge var den andre til å sette sitt navn på kampanjen: – På slutten av 1800-tallet uttalte engelske moralfilosofer at dersom amerikanske svarte slaver var mennesker, så var slaveriet en forbrytelse mot menneskeheten. Derfor mente de at man måtte definere dem som ikke-mennesker, og så var det ikke lenger et problem… Litt av det samme føler jeg politikere, og særlig norske politikere, gjør idag – de definerer hvalene som «ressurser» – spekk og kjøtt – og ikke som selvstendige individer. Tenk om vi kunne prøve å bli kjent med dem isteden for å spise dem… Det er på tide at vi slutter å være som de gamle engelske moralfilosofene, og isteden ta konsekvensen av ny kunnskap og stoppe hvalfangsten.
«La oss gjenreise menneskelig til å være en hedersbetegnelse. Vi trenger ikke hvalkjøtt, det vi trenger er fornyet undring og ærefrykt øye til øye med de fremmede.»
– Kafka
Den tredje underskriften fikk «Det Store Bildet» av kunstfotograf Per Maning, selv verdenskjent for sine uttrykksfulle fotografier av dyr: – Jeg har stor sympati for det jeg har hørt og sett her idag, hvert liv er like mye verdt, og jeg er glad for å kunne bidra, uttalte han før salen slapp til for å gi sin støtte til kampanjen.
Etter tre timer med utstilling, foredrag, appeller og filmvisning, kunne publikum forlate Litteraturhuset mange opplevelser rikere. Og med hvalenes granskende blikk i ryggen: Hva vil vi dem – egentlig?
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2009
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.