Tvert imot har de fleste sett ham snakke godslig om ravner og gauper fra TV-skjermen til det norske folk. Da snakker han gjerne om uglene med brukkede vinger, som han har pleiet for å slippe ut i det fri. Man kan nesten tro at Blinderns biologibygg slett ikke har en forsøksdyravdeling, men isteden et lite koselig doktor dyregod-hospital. Dette er altså ikke tilfelle. Forsøksdyravdelingen på Blindern har et samarbeid med dyrevernorganisasjoner om å rehabilitere sjeldne ville dyr. Men de har også ville dyr og mer «vanlige» dyr som står i bur hele sitt liv og er forsøksdyr til disposisjon for forskningsmiljøet på Blindern. Og Morten Brondal er ansvarlig for begge virksomhetene.
– Hva er ditt syn på forholdet mellom mennesker og dyr?
– Personlig er jeg veldig glad i dyr. Det har jeg alltid vært. Jeg gikk jo med meitemark i lomma fra jeg var 7 år gammel. Men jeg innser at man må holde dyr. Bruk av dyreforsøk innen kosmetikk liker jeg dårlig. Jeg er heller ikke glad i storoppdrett av mink og rev i fangenskap. Jeg vet hva det vil si å ha dyr i bur sjøl.
«Dette er altså ikke tilfelle. Forsøksdyravdelingen på Blindern har et samarbeid med dyrevernorganisasjoner om å rehabilitere sjeldne ville dyr.»
– Kan du gi eksempler på dyrehold du synes er uakseptabelt?
– Da jeg så rev som fløy rundt med tre avbitte labber i et bur, ble jeg sur og anmeldte eieren.
– Er det noen systemer du ikke liker? Dyr i fangenskap får jo tilfredsstilt få av sine naturlige behov.
– Dyreparker for 20 år siden var dårlige. Det er en vesentlig bedring i mange land i dag. Det er klart at vi har jo ikke samme mulighet. Vi skal ha kontakt med dyrene. Vi må ha de håndterbare. Vi kan ikke legge oss på et sånt nivå. Men man ser at bruken av forsøksdyr blir mer og mer redusert. Det er positivt at man har organisasjoner som presser på og følger med i ting. Men jeg er ikke glad i ekstreme organisasjoner som klipper opp minkbur og slik, for minkene sulter bare langsomt ihjel. Det synes jeg ikke har noe med dyrevern å gjøre.
– Synes du dyrene, f.eks. gaupene , har det bra her?
– Ja, jeg vil si det slik at om de hadde enda større plass enn de har hos oss nå, vil de ihvertfall ikke trives noe bedre. Det er veldig avhengig av deg, av hvordan du behandler dyrene. Jo tammere de er når du skal ha dem i fangenskap, desto bedre. Blir de halvtamme og ikke vil ha kontakt med deg, så trives de ikke så godt. Jeg går ut til gaupa, Lillan, hver morgen og da skal den hilse på meg. Bare det å leke litt med ball, og få rådyr med pels, er bra. Hvis det ikke skjer noe som helst blir det kjedelig for dyrene også. Sure dyr gavner ikke den som skal stelle dyrene.
«Vi skal ha kontakt med dyrene. Vi må ha de håndterbare. Vi kan ikke legge oss på et sånt nivå. Men man ser at bruken av forsøksdyr blir mer og mer redusert.»
– Synes du de ville dyrene dine her har det bedre enn ute i naturen?
– Hmm. De lever sikrere. Du kan jo si det sånn. Når det gjelder mat og slike ting. Ikke blir de utsatt for så mye heller. Men det er klart at det er jo ute i det fri dyrene skal være, der de er tilpasset hundre prosent.
– Har dyr egenverdi?
– Det er mange som uttaler seg om hva dyr føler, hvordan dyr reagerer. Jeg tror at dyr kan uttrykke en del ting. Det skal man ta hensyn til. Når du har dyr slik som oss, er det viktig at man duller litt, aktiviserer dem, leker med dem og gjør andre ting så de ikke bare står inne i buret. Men jeg synes det er en skremmende utvikling i dag når vi fjerner oss fra hvordan det er i naturen. Du kan se enkelte filmer, f.eks. om hval, hvor man forklarer at hvalen har en så vanvittig stor hjerne, og er så intelligent. Det er bare det at vi vet ikke ennå hvordan han bruker intelligensen sin. Da spør jeg: Kan vi vite at den er så intelligent? Man konstruerer romantiske historier. Men man skal være klar over at naturen er ganske hard. Jeg så en spurvehauk som tok en due. Så sto det noen og så på, mens hauken spiste opp brystet på dua, som er i live og ligger og blunker – og så blir de hysteriske. Dette er ting som skjer i naturen hver eneste dag. Vi må ikke fjerne oss for mye fra naturen.
«Det er vanskelig nok i dag for en barnehage å få lov å ha et marsvin som ungene kan leke med. Jeg synes det går for langt når en 11 år gammel kanin skal opereres for grå stær. Da bør den heller få dø.»
– Synes du dette er et vesentlig poeng, slik at dyrenes brutalitet legitimerer vår grusomhet?
– Nei, ikke på noen måte. Men vi er i ferd med å lage så mye restriksjoner, at vi til slutt ikke får lov til å ha noen ting. Det blir vel til at barn ikke engang kan få kontakt med dyr. Jeg liker ikke trenden i dag, med at alt skal bli forbudt. Det er vanskelig nok i dag for en barnehage å få lov å ha et marsvin som ungene kan leke med. Jeg synes det går for langt når en 11 år gammel kanin skal opereres for grå stær. Da bør den heller få dø.
– Hva er som legitimerer å ha dyr i fangenskap?
– Hvis vi skal holde oss til ville dyr, så er det ene at man skal ha dyrene fordi man driver forskning på dem slik at dyr ute i det fri ikke skal lide. Her kan vi kontrollere ting. Det kan man ikke gjøre ute. Fanger man et dyr i en felle, skal man vite at den fungerer på forhånd. Dette gjorde vi med gaupe, hvor vi utprøvde en felletype , slik at fella f.eks. ikke knuser en fot.
– Synes du ikke at også dyrene du har her har en egenverdi – hva er det som gjør at vi kan ta oss til rette overfor deres egenverdien?
– For å bevare og vite mer om de dyreartene som vi har ute, er vi nødt til å lære oss mest mulig. Da må vi akseptere en viss bruk av dyr. Ellers kan det fort gå galt ute. Hvis vi tenker på gaupeprosjektet f.eks. så har man begynt å lære en god del om dyrene som har påmontert radiosender. Man kan vurdere bestanden bedre. Nå har det blitt så populært med gaupejakt, og hvis man ikke vet nok om dem, skal man være forsiktig med å sette igang noen stor jakt på disse dyrene. Men jeg tror ikke at gaupa er truet i dag, vi har bare i alle år visst lite om den.
– Tror du folk generelt er ubegrunnet redde for store rovdyr?
– Vi har hatt mye gaupe som har gått innpå tettbebyggelsen. Det har ført til redsel for å sende ut unger. Vi må også forstå de menneskene. Alle ville dyr kan i en gitt situasjon være farlige. Det kan være at du kommer overraskende på dem. Man skal derfor ha respekt for de ville dyrene. Man skal ikke la det bli en mani; slik at en elg som kommer inn i tettbebyggelse, blir forfulgt av folk som skal se og ta bilder. Dyr som jages innover i tettbebyggelse påføres fort lidelser.
– Nå har du vært inne på respekt for ville dyr, og å la dem være i fred. Men synes du vi har noen forpliktelser overfor de tamme dyrene?
– De må vi naturligvis stelle pent med på alle mulige måter. Men det er ikke alltid at de menneskelige synspunktene på hva vi tror at dyr har behov for, er riktig. Jeg har sett at man har bygd kjempeinnhegninger til dyr, og så bruker dyret et område på femti ganger tyve meter. Det er ikke interessert i å bruke hele området.
«Alle ville dyr kan i en gitt situasjon være farlige. Det kan være at du kommer overraskende på dem. Man skal derfor ha respekt for de ville dyrene.»
– Hva tror du de er interessert i? Tror du ikke de er interessert i frihet, for eksempel?
– Vi har hatt dyr gående i bur, og så har vi bare satt opp døra. Dette var i forbindelse med skogsfugloppdrett. Jeg åpnet alle bur. Tok halvparten og kastet dem ut. Værsågod, dere er frie og franke. Vi gikk inn, tok litt kaffe, gikk ut og så var alle fuglene gått inn i buret igjen. Det var der de bodde. Der de hadde maten sin. Vi skal tenke på hva et dyr er vant til. Det å fange et vilt dyr, et voksent individ fra frihet inn i fangenskap, tror jeg er noe av det verste vi kan gjøre hvis vi skal studere et vilt dyr. Da er de vant til helt andre ting enn et dyr som er avla i fangenskap eller tatt som liten unge og fôra opp i fangenskap.
– Er noen av dine dyr viltfanget?
– Den eneste nå er orrhøna, og så har vi en rådyrkalv. Ellers har vi gauper. Den ene er fra dyrepark. Den andre er tatt som liten unge ute, etter å ha mistet moren sin. Vi ble spurt av direktoratet for naturforvaltning om vi kunne ta oss av den, fordi den også kunne være interessant å bruke i gaupeforskningen. Hannen tok vi også inn for å kunne ha to dyr. De har anledning til å fungere som en familiegruppe. Vi ser bestemt at det har noe å si for trivselen. Så har de unger. Og vi lar dem få reprodusere naturlig. I fjor fikk vi tillatelse av departementet til å sende et par til en dyrehage. Der ble det bygget en ganske stor innhegning, fordi vi ikke synes det er så gøy å ha dem i bur.
– Hva slags andre dyr har du her nå?
– Høner, smågnagere, snømus som vi skal bruke for å teste ut små radiosendere på. Så er det noen få hvite rotter, og kakerlakker. Og en kattugle som skal settes ut. Tre eller fire prydender, og en haug med mus. Fjellrotte, gråsidemus, fire par rødmus. Noen dyr må vi ha.
– Du har nevnt noe av hva de brukes til. Radiosendere, operasjoner, adferdsstudier, og fôringsstudier. Er det ikke vanskelig å studere f.eks adferd, når de sitter i bur?
– Jo, endel undersøkelser kan aldri sammenlignes. Men det er ikke alltid at dyr tenker på det de gjør. Man kan undersøke mange ting i fangenskap som ikke nødvendigvis er mulig ute.
– Har du andre eksempler på hva dyrene brukes til her?
– På grunn av gaupene kan vi se at gaupa ute tydeligvis gjør det samme som man har hatt mistanke om. Man kan se hva som er gaupeskadd. Vi vet mer om hva de spiser. Noen sier at gaupa spiser en kilo om dagen. Vi kan komme med helt andre tall her, hvor vi fôrer med rådyr. Så kan man innvende at her går de i bur, og det blir ikke det samme som ute. Men en ting må vi være enige om, at jo større aktivitet du er i, jo mer mat trenger du. De dyrene vi har her nå spiser tre kilo i døgnet. Jeg har sett tall på hvor mange rådyr en gaupebestand trenger i året. Disse tallene blir gale når vi ser ut i fra hva disse dyrene virkelig spiser her.
– Synes du at forskning med dyr som drives her gir resultater? Kan du gi noe konkret eksempel på noe du synes har vært viktige resultater?
– Jeg vil si at gaupeforskningen i dag begynner å gi mye resultater. For eksempel det å feste en radiosender; Vi prøvde typer som bare kunne limes på pelsen. Vi har prøvd ekspanderende halsbånd. Vi har implantert sendere under huden. Utprøving av feller kunne man ikke gjøre hvis man ikke hadde dyr i fangenskap. Da er det helt kontrollert. Ved bare å sette ut et bur, er det ikke sikkert at dyret går i fella – uten å skade seg. De kan rive i filler klør, eller skade seg på annen måte. Hvis du bruker skarp netting, går det galt. Mange slike ting må vi vite på forhånd. Gjør man disse feilene ute, blir det en voldsom kritikk.
«Vi har prøvd ekspanderende halsbånd. Vi har implantert sendere under huden. Utprøving av feller kunne man ikke gjøre hvis man ikke hadde dyr i fangenskap.»
– Hva synes du er viktig at folk flest lærer om dyr?
– Det viktigste er å lære seg å ha respekt for dyr. At det ikke er noe leketøy. Man må tenke nøye gjennom hva man gjør, og ikke la dyr gå og lide på grunn av at det er profitt inne i bildet.
– Driver du dyrevern?
– Jeg vil si det. Jeg har hatt mange TV- programmer, og i disse har jeg hele tiden prøvd å innprente folk at man skal ha respekt for dyr, og behandle dem på beste måte. Men jeg har også prøvd å være så saklig som mulig, og prøvd å belære mest mulig om dyr. Derfor har vi også vært åpne her.
– Du har opplevd at aktivister frigjør dyr som du rehabiliterer for å sette fri selv. Det er mulig at misforståelser har oppstått fordi du har to ulike roller. Er du dyreverner eller dyreforsker?
Jeg ser som min oppgave å sørge for at driften og holdet av dyr er i overensstemmelse med dyrevernloven. Men jeg blir jo inspisert pinadø halve året av blant annet dyrebeskyttelsen. Forsøksdyrutvalget kommer jevnlig hele året. Det er de som bestemmer. Og det må jeg rette meg etter. Men hvis jeg for eksempel har lyst til å sette kattuglen i større innhegning her ute, så vet jeg jo at burene blir klipt opp. Ergo må jeg sikre det bedre.
– Er aktivister virkelig grunnen til at burene er mindre enn du helst ville?
– Ja, ihvertfall for sånne dyr. Men hvordan burene er konstruert her ser jeg etterhvert en del feil ved. Det er ikke alltid du får viljen din, men noe er i ferd med å utbedres nå.
– Hvorfor tar dere egentlig inn skadde dyr for å slippe dem ut igjen. Er det et ledd i studiene eller ren idealistisk basis?
– Det er ren idealisme. Og koster mye arbeid. Men samtidig lærer man masse av det, som personalet kan videreføre.
«Vi blir ofte angrepet fordi vi bruker dyr, men vi bruker også en god del ressurser på å rehabilitere dyr.»
– Og det får dere lov til av pengesekken?
– Ja, jeg belaster ikke den med fem øre. Litt støtte får vi fra Dyrebeskyttelsen og Byfuglenes Interesse Gruppe. Resten tar vi av egen lomme. Så vi ser på det som en del av arbeidet, men jeg sier plent nei til å ta inn skjæreunger og byduer. Det går mer på litt uvanlige arter. Ellers ville vi bli nedrent. Vi blir ofte angrepet fordi vi bruker dyr, men vi bruker også en god del ressurser på å rehabilitere dyr.
– Det er kanskje en vanskelig dobbeltrolle å kommunisere?
– Det gjør at jeg tenker at jeg bare skal si «nei» til å ta inn dyr, og så får du deg ikke til å si nei allikevel.
– Er dyreavdelingen her på Blindern en dyrehage også?
– Ikke dyrehage akkurat, men det er bra at det er forholdsvis åpent for dem som ønsker å se dyr. Oslo har jo ikke noen dyrehage, ergo er folk veldig nysgjerrige på dyr. Og når jeg da viser frem dyr prøver jeg å lære bort mest mulig om dyret. Når vi må begrense det, er det fordi vi har et arbeid vi skal utføre vi også. Det er ikke det at vi da driver med noe mystisk.
– Det sto en gang i en avis at du helst ville at dyrene dine skulle til dyrehager og gå litt mer fritt etter forsøkene. Skjer det?
– Ja, det har vi gjort med en del dyr, men jeg får ikke lov til å gjøre det uten tillatelse av departementet. Hvis vi sender bort slike dyr, skal jeg også vite hvordan de holder dyra, og steller dem.
– Er det mer du vil si angående dyrevern?
– Jeg tror ikke det hadde vært minsket bruk av forsøksdyr innen en del industri hvis ikke det hadde vært idealister som sloss mot det. Det viktige er kanskje at partene snakker mer sammen. At man har et diskusjonsforum hvor man kan ta opp ting. Ytterligheten som bare står og skriker til hverandre har jeg ikke sans for.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/1996.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
