To virkeligheter

av Prof. etol. Marc Bekoff, oversatt av Jørund Aase, hovedfoto: Jens Kristensen

Når det gjelder dyrs følelser, har en del forskere vanskelig for å forene behandling av egne familiedyr hjemme med hva de mener og gjør på jobb.

Når det gjelder deres familiedyr, behandler de dem med kjærlighet og respekt som et familiemedlem, gleder og undrer seg over deres lek og kunnskap, og føler tilfredsstillelsen av å bli elsket tilbake. Så går de på jobb, og plutselig kan de ikke si sikkert om dyr har følelser eller vet noe som helst.

Dette var situasjonen for en venn av meg, som jeg vil kalle Bill. Før en forelesning jeg skulle holde på et større amerikansk universitet, kom Bill bort til meg for å si hei. Jeg spurte hvordan det gikk med hunden hans, Reno, og i mer enn fem minutter fortalte han historier om Reno – hvordan Reno elsker å leke med sine venner, hvordan han engstelig savner Bill når han er borte, og hvordan Reno for noen dager siden ble sjalu over oppmerksomheten Bill ga sin datter. Reno hørtes ut som en temmelig intelligent og emosjonell hund. Han kan være glad og lei seg, elsker sin familie, og kommuniserer alt dette tydelig til Bill.
Jeg var begeistret over å høre disse historiene, siden Bill alltid har vært tvilende til dyrs følelser. Det lengste han ville strekke seg til var at dyr oppførte seg ”som om” de opplevde en rekke følelser, men at det var for tidlig å lage noen stor erklæring om hva deres følelser var, eller om de i det hele tatt hadde følelser.

«Hvis en naturvitenskapelig forsker utfører eksperimenter som skader et dyr han eller hun ville elsket i en annen kontekst, som en hund, ville det ikke vært vanskelig for personen å innrømme at dyret følte og var klar over alt hun eller han gjorde mot det?»

Min begeistring var kortvarig. I løpet av spørsmål-og-svar-delen som fulgte etter min forelesning, beskyldte Bill meg – på et slags letthjertet akademisk vis – for å være for antropomorf og for sikker i min sak. Jeg ble forbløffet, men i stedet for å diskutere dette, spurte jeg ganske enkelt Bill om han kunne gjenta for publikum samtalen vi hadde før forelesningen, om Renos emosjonelle liv. Bill rødmet litt, og sa: ”Vel, du vet hva jeg mente da vi snakket tidligere. Jeg slapp meg litt løs og fortalte historier om Reno. Jeg vet ikke egentlig om han gleder seg over å leke eller om han blir deprimert når jeg forlater ham. Og jeg er ganske sikker på at han ikke var sjalu over oppmerksomheten jeg gav min datter. Han bare oppførte seg som om han var det.”

For å være ærlig vet jeg fremdeles ikke hva Bill egentlig mente. Han var ganske komfortabel med å fortelle om Renos følelser i en kontekst, men ikke i en annen. Mente han å si at han levde i en fantasiverden hjemme (hvor han foretrekker å handle ”som om” dyr har følelser), men kom tilbake til ”virkeligheten” på jobb? Eller mente han at han på jobb var motvillig til å oppføre seg på måter, eller støtte overbevisninger, som sammenfalt med hans personlige erfaring. Uansett grunn, kunne ikke Bill forene sitt personlige og vitenskapelige ”jeg”, og han syntes ikke en gang å anerkjenne at der var en uoverenskomst – eller dissonans, som psykologer kaller det – mellom det han fortalte meg en time tidligere og det han sa var hans overbevisning på forelesningen.

«Hvis en naturvitenskapelig forsker utfører eksperimenter som skader et dyr han eller hun ville elsket i en annen kontekst, som en hund, ville det ikke vært vanskelig for personen å innrømme at dyret følte og var klar over alt hun eller han gjorde mot det?»

Hvis en naturvitenskapelig forsker utfører eksperimenter som skader et dyr han eller hun ville elsket i en annen kontekst, som en hund, ville det ikke vært vanskelig for personen å innrømme at dyret følte og var klar over alt hun eller han gjorde mot det? I så fall, ville ikke ”tvil” omkring dyrs følelser ganske enkelt være en måte for forskeren å ikke føle seg så ille berørt? Jeg hadde ikke hjerte til å spørre om Bill ville gjort med Reno som han gjør med andre dyr i sitt laboratorium. Jeg antar at han ikke ville det.

I tilfeller som med Bill, mistenker jeg at ”tvil” omkring dyrs følelser understøttes, ikke fordi det tjener vitenskapen, men fordi det beskytter forskerens egne følelsesmessige behov.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2008

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.