Som om det ikke var nok med statlig pengestøtte og en tradisjonsbunden professor-majoritet på sin side, har dyreforskere også sine egne foreninger. De forsvarer ivrig alt fra kreftforskning til kosmetikktesting på dyr. Hvilke argumenter bruker de for å pynte på forsøksdyrenes lidelser?
I England ble Research Defence Society opprettet i 1908, og i USA i 1983, som svar på en voksende kritisk holdning til dyreforsøk blant befolkningen. Helt fra starten har formålet vært å forsvare alle eksperimenter på dyr – samme hvor smertefulle, samme hvor åpenbart unødvendige. Det finnes alltid en unnskyldning. Det finnes alltid et barn å gjemme seg bak – eller et kjæledyr, for den saks skyld.
«I England ble Research Defence Society opprettet i 1908, og i USA i 1983, som svar på en voksende kritisk holdning til dyreforsøk blant befolkningen.»
Det mest yndede argumentet til dyreforskningsentusiastene er den økte gjennomsnittlige levealderen. 20,8 år ekstra har dyreforskningen gitt hvert menneske å leve, hevdes det. Mens man før krigen døde da man var 40 – lever man nå i over 70 år. Alle kan slutte å kjøpe dyretestede produkter – men man kan ikke slutte å bli eldre… Dermed får dyreforskere det til å høres ut som om vi alle skylder dem livet – i alle fall livet etter fylte 40. Forskningen er årsaken til at dyrevernere i det hele tatt kan eksistere, «takket være dyreforsøk kan de protestere 20,8 år lengre». Men påstanden er like unøyaktig, som den er arrogant. Bedring av sanitære forhold startet på midten av 1800-tallet og proporsjonalt med dette sank dødeligheten av de sykdommer som tok flest unge liv. Dyreforsøksbaserte vaksiner mot tuberkulose, difteri, influensa etc. kom først etter 1950, når antall dødsfall allerede hadde sunket med 85%. Bedre hygiene hadde spesiell effekt på spedbarnsdødeligheten som er den fremste årsak til at gjennomsnittlig levealder var såpass lav før i tiden. En rapport fra Boston University sier følgende: «Generelt ser det ut til at medisinske tiltak har bidratt lite i nedgangen av antall dødsfall i USA rundt 1900, da de ofte ble introdusert mange tiår etter at en klar nedgang allerede hadde funnet sted, samt at de i de fleste tilfeller ikke hadde noen målbar effekt på utvikling. Mer spesifikt… er det estimert at for influensa, lungebetennelse, difteri, kikhoste og polio skyldes maksimum 3,5% av nedgang i dødelighet siden 1900 medisinske tiltak…»2)
«Et poeng dyreforskernes organisasjoner har lagt stadig mer vekt på er at dyreforsøk også hjelper dyr.»
«Hvis dyreforsøkene stoppes, hvem skal da stoppe de virkelige morderne?», spør viviseksjonistene og mener HIV-viruset og kreftcellen. «Fortsatt fremgang i biomedisinsk forskning avhenger av støtte fra alle medlemmer av samfunnet. Det er de som endelig avgjør om medisinsk forskning vil ha fremgang. Hvis de bestemmer seg for å utslette eller alvorlig hindre forskning med dyr, har de valgt å ofre en friskere fremtid for seg selv og for fremtidige generasjoner»,3) heter det i en brosjyre. Dette er dommedagsprofetier uten belegg, da man hverken gir alternative medisinske systemer eller alternative metoder innenfor tradisjonell medisin en reell sjanse. Det gir en mistenkelig bismak når dyreforskere tar alvorlig syke, og selvsagt også barn, til inntekt for sin ene metode. En metode som i tillegg har vist seg å være risikabel. HIV-viruset kan muligens takke dyreforsøk for sin eksistens; Det er fremkommet teorier, bl.a. fra professor Gilks ved universitetet i Oxford, om at viruset oppsto under malaria-eksperimenter hvor mennesker fikk overført apeblod.4) Kreftforskning på dyr har heller ikke gitt bare rosenrøde resultater for mennesker. Kreftmedisinene spicofuranine og mitoxantron ga mennesker hjertefeil, som hverken oppsto hos rotter, hunder eller aper. Sparsomycin, også mot kreft, ødela menneskers øyne, uten at dette ble forutsett i dyretestene. Mange titalls leukemimedisiner har fungert på mus med leukemi, men vist seg å ha ingen eller skadelig virkning på mennesker.5)
Et poeng dyreforskernes organisasjoner har lagt stadig mer vekt på er at «dyreforsøk også hjelper dyr». Følelsesladede historier om kjæledyr som har blitt helbredet via teknikker som er utprøvd i dyreforsøk, skal hindre publikum i å identifisere forsøksdyrene med sine egne hunder og katter. Isteden prøver man å lage et solid skille mellom de dyrene vi er glad i og de dyrene vi ikke kjenner – de som er «skapt for» å dø i fellesskapets tjeneste. Lenge leve dobbeltmoralen…
«Endelig holder dyreforsøksorganisasjonene prinsippfast på nødvendigheten av å oversvømme markedet med stadig nye, potensielt dødelige kosmetikk- og husholdningsartikler.»
Forsvarerne av dyreforsøk vil også ha en til å tro at «dyreforsøk… er fremtiden for truede dyrearter».3) På en måte har de rett… Det kan se ut som om fremtidens eksotiske dyr blir nødt til å tilbringe sitt liv bak gitter i laboratoriene istedenfor i sitt rette miljø. For eksempel har innfanging av aper og primater til bl.a. AIDS-forskning og i sin tid produksjon av polio-vaksine, gått betydelig ut over den ville bestanden i utsatte områder. Men det er nok helst kunstig befruktning forskerne tenker på når de planlegger fremtiden for truede dyr. Så når det siste hanndyr er dødd ut, kan man befrukte det siste hunndyr kunstig og glede seg over sin etter-snarhet. Man glemmer at dyr ikke bare er gener, men individer som er uløselig knyttet til sitt naturlige miljø.
Endelig holder dyreforsøksorganisasjonene prinsippfast på nødvendigheten av å oversvømme markedet med stadig nye, potensielt dødelige kosmetikk- og husholdningsartikler. «Selv om vi bruker utallige produkter for personlig hygiene hver dag, fra såpe og tannkrem til kosmetikk og baby lotion, gir de oss ingen grunn til bekymring…Tilliten vi har til kjemiske produkter basert på produktsikkerhetstester på dyr… Uten denne informasjonen ville vi hatt færre brukbare forbruksvarer og reseptfrie medikamenter.»3) Med flere hundre forbruksvarer innen husholdning og hygiene på markedet allerede, burde ikke dette bety noe stort tap. Dessuten finnes både vaskepulver, kosmetikk o.a. som er fremkommet uten dyreforsøk, basert på naturlige, godt kjente råvarer. Hvem ønsker vel da å supplere baderomsskapene sine med gift som både har skadet dyr og er potensielt skadelig for mennesker?
«Hvem ønsker vel da å supplere baderomsskapene sine med gift som både har skadet dyr og er potensielt skadelig for mennesker?»
De fleste temaer innen dyreforsøk forsvares av Dyreforsøksorganisasjonene. Men ikke i noen av de glorete brosjyrene hvor forskere er avbildet med kattunger på armen, finnes noe forsøk på å forklare hvorfor vi mennesker har en slik selvfølgelig rett til å se bort fra lidelse og smerte som vi påfører våre medskapninger …
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/1996.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
Kilder
- 1) Liberator aug-88, utgitt av British Union for the Abolition of Vivisection (Hentet 1996)
- 2) Liberator, aug, 1987
- 3) hefter og brosjyrer fra Foundation for Biomedical Research, Washington D.C. (Hentet 1996)
- 4) Aftenposten 02.12.1991
- 5) «Science on trial – the human cost of animal experiments», Dr. Robert Sharpe, Awareness Publishing Ltd., 1994, England
