Forskningteknikerne noterer oppkast, ustøhet, sammenkrøpet stilling og oppsvulmet betennelse rundt det transplanterte hjertet, i hennes journal. Den tredje uken er hun død.

Det er denne type ekseprimenter det norske Helse-og Sosialdepartementet referer til som ”seriøs forskning på xenotransplantasjon” når de i år gjennomførte en høring om ny lov som skulle tillate overføring av levende organer fra dyr til mennesker.^[1] Det er slike dyreforsøk departementet mener det trengs flere av, når de gjennom lovforslaget oppmuntrer til videre forskning på området.

Hva er xenotransplantasjon?

Hva er det norske myndigheter ville åpner dørene for? Xenotransplantasjon er en tenkt behandlingform hvor mennesker skal få erstattet vitale organer – hjerte, nyre, lunge, lever – som ikke lenger fungerer med levende organer fra dyr (det kan også være snakk om overføring av levende celler fra dyr). Men det er ingen behandlingsform ennå.

Xenotransplantasjoner foregår foreløpig kun med andre dyr i rollen som ”mennesker” – i disse dyreforsøkene er det først og fremst griser som blir fratatt organer og aper som får det fremmede organet inn i kroppen.^[2] Men en rekke andre transplantasjonsforsøk foregår også; kanin/hund, hamster/rotte, gris/geit og gris/hund.^[3] Slike forsøk er allerede tillatt i Norge ^[4], det er klinisk forskning med overføring av organer fra andre dyr til mennesker som lovforslaget gjelder. Lovforslaget var imidelrtid er signal til forskningsmiljøet om at xenotransplantasjon er et ønsket forskningsområde.

Xeno-historien

Kort tid etter at den første vellykkede allotransplantasjonen på menneske fant sted i 1954 (en nyre donert fra en tvilling til en annen), begynte forskningsmiljøet å tenke på å utnytte dyr som organprodusenter.^[5] Xenotransplantasjonsforskningen skjøt fart på 1960-tallet: ”Ved Tulane-universitetet i Louisiana gjennomførte man mellom 1963 og 1965 i alt 13 nyretransplantasjoner med sjimpanser som donorer”, men resultatene var ”skuffende”, fortelles det i regjeringens høringsbrev.^[1] I klartekst betyr dette at pasientene døde.

«Hva er det norske myndigheter ville åpner dørene for? Xenotransplantasjon er en tenkt behandlingform hvor mennesker skal få erstattet vitale organer – hjerte, nyre, lunge, lever – som ikke lenger fungerer med levende organer fra dyr.»

De første hjertetransplantasjonene foregikk også ved å ta organer fra sjimpanser – det aller første mennesket, operert i 1964, døde umiddelbart.^[6] Etter nedturen i løpet av disse første årene, tiltok forskningen igjen i omfang på 1990-tallet. Med regjeringens ord: ”Økt forståelse av immunresponsen, nye immundempende midler og ikke minst genteknologi, ga fornyet håp om at xenotransplantasjon en gang vil komme til klinisk anvendelse (…)

Et av de største gjennombruddene de siste par årene innenfor fagfeltet immunologi, har vært (…) produksjon av _”Gal knock-out”-_ griser.”^[1] Disse grisene har blitt genmodifisert på en slik måte at et gen blir gjort inaktivt – og dermed produsereres ikke et bestemt stoff som mennesker har naturlige antistoff mot og som forårsaker en hyperakutt avstøtning av organet. Imidlertid foregår en avstøtningsreaksjon i flere faser – og til slutt avstøtes likevel organet: ”Transplantasjon av hjerte fra ”Gal knock-out” grisene til bavianer har vist den lengste overlevelse av fungerende xeno-hjerte hittil (6 måneder).”^[1] I høringen fremstilles disse forsøkene som lovende og positive.

Hvordan oppleves et transplantasjonsforsøk?

Men hvordan opplevde forsøksapen de seks månedene? Dokumenter som lekket ut til en britisk dyrerettighetsorganisasjon fra laboratoriene Huntington Life Science i 2000, gir en inngående beskrivelse av slike xenotransplantasjonsforsøk fra genmodifiserte grisunger til bavianer.^[7] Både grisungene og bavianene ble holdt i bur. Grisungene ble fraktet til laboratoriet fra en oppdretter og var da mellom en og tre uker gamle.^[7] Slike genetisk spesialproduserte unger får aldri være hos en mor, men holdes i bur sammen med samme kull.^[1]

Bavianene i disse forsøkene var fanget inn fra ville familiegrupper i Kenya. Fra de ble tatt inn i laboratoriet og til sin død levde de alene i bur av metall med en grunnflate på 78×103 cm2. Noen av bavivanene fikk grisungenes hjerter innoperert i halsregionen, andre fikk hjertene operert inn i brysthulen ved siden av sitt eget hjerte. Etter at de hadde våknet opp, ble de satt tilbake i burene. Hver dag ble de undersøkt, og flere ganger i løpet av deres siste leveuker ble de underlagt ulike prøvetakninger.

«Noen av bavivanene fikk grisungenes hjerter innoperert i halsregionen, andre fikk hjertene operert inn i brysthulen ved siden av sitt eget hjerte.»

Forskningsteknikernes journaler er svært kortfattede, og består ofte bare av noen få ord. Likevel er det utdrag fra jorunalene som best beskriver reaksjonene på operasjonen: ” (apen) ligger på burgulvet, ukoordinerte spasmer i lemmene i 30 sekunder (…) skjelvinger i hele kroppen, ustø, stereoptyp adferd, skjærer tenner skjelver (…) stille, men alert, kollapset på burgulvet, oppkast (….) svak, vanskeligheter med å puste (…) stille, sitter i bunnen av buret, oppkast i buret, hoven buk, funnet død (…) stille, men alert, dyret døde i løpet av undersøkelsen (…) stille og sammenkrøpet, anstrengt åndedrett, ingen respons på stimuli, sitter på burgulvet, opphovnet rundt øynene, ødem rundt buk, avlivet.” ^[7]

Hvem skal ”donere” sine organer?

Xenotransplantasjon krever at ”donor”-dyr fratas sine organer. Dyrene må produseres som levende oppbevaringsbokser for organer tiltenkt mennesker. De som fremmer xenotransplantasjon stikker ikke under en stol at aper er mest passende for dette formålet: ”Når det gjelder valg av kildedyr har utvalget vist til at avstøtningsreaksjonene må antas å være minst ved bruk av primater (aper) som kildedyr.”^[1] Derimot er man også redd for at ape-organer vil kunne være farlige – ”det nære slektskapet mellom mennesker og primater øker risikoen for overføring av nye farlige mikrober fra viltlevende aper til mennesker.”^[1]

«Xenotransplantasjon krever at donor-dyr fratas sine organer. Dyrene må produseres som levende oppbevaringsbokser for organer tiltenkt mennesker.»

Andre argumenter for å ikke bruke aper som organ-produserende dyr er at de er ” utrydningstruet, de formerer seg langsomt både i frihet og fangenskap, og vil ikke kunne skaffes i tilstrekkelig antall til å utgjøre en stabil ressurs som kildedyr”.Til slutt komer regjeringsnotatet inn på de etiske betenkelighetene; ”apenes nære slektskap med mennesket betyr at de deler mange av menneskets sosiale, emosjonelle og mentale egenskaper. Mange vil derfor mene at det vil være etisk betenkelig å benytte dem som organprodusenter.”^[1] Man ser betenkeligheter med å bruke disse nære slektninger som organprodusenter, men man oppmuntrer samtidig til videre forskning basert på svært smertefulle forsøk med dem i hovedrollen.

Og hvilke ”sosiale, emosjonelle og mentale egenskaper” ville i så fall frede apene, men ikke andre dyr? Dette går man ikke inn på – de etiske betenkleighetene er også snarere et tillegg enn et hovedargument. Man nøyer seg med å konkludere at en annen art ”egner seg godt til avl under sterile forhold og genetisk modifikasjon for å kunne gjøre dem best mulig egnet for transplantasjon”: ”Grisen får store kull, den formerer seg raskt og er i tillegg billig å holde og den vokser raskt til den størrelsen som må til for å gi organer til et voksent menneske.”^[1] Grisenes emosjonelle og sosiale behov nevnes ikke. Et forsker-team fra kirurgiavdelingen ved Pensylvania Universitet, USA, er mer likefrem i sin beskrivelse; ”grise-donorer (…) er ikke følende dyr”.^[8] Uansett om man innrømmer at man ikke tilskriver dyr egenverdi eller behov eller om man unngår temaet, blir resultatet det samme: xenotransplantasjon krever organfabrikker.

”Organfabrikkene”, dyrene og kjøttindustrien

”Organfabrikker” er ennå en fremtidsfantasi. Men slik man ser de for seg skal klonede griser produseres ved at embryoer settes inn i hunngriser, og ungene forløses ved keisersnitt. Grisungene vil aldri ha kontakt med en mor, og dette vil skape ”frykt og stress” hos ungene, innrømmer man i høringen. Man ser for seg at ”oppstallingsforholdene vil måtte være spesielle på grunn av hygienekravene” og ”stadig prøvetaking må antas å være stressende, særlig fordi infeksjonsrisikoen og kravene til isolasjon vil gjøre det vanskelig for personalet å bli en del av dyrenes sosiale gruppe”.^[1] Med andre ord skal griser uten mor vokse opp og leve under så ”sterile” forhold som mulig hvilket også betyr stimulifattige forhold, de tvangsmessig tas prøver av jevnlig, inntil de avlives for at organer tas ut.

«Man har her en situasjon hvor kjøttbransjen vil ønske velkommen en masseproduksjon av griser til xenotransplantasjon av rent økonomiske hensyn.»

Griser lever imidlertid allerede idag under forhold som på mange måter ikke er bedre enn dette: Kjøttfabrikkene har skyld i at millioner av griser vokser opp uten å vite hva jord eller gress er. Og kjøttbransjen er heller ikke fremmed for å utvide sin utnyttelse av dyr: Nylig meldte ”Dansk Svineproduksjon” at de har slått seg sammen med legemiddelindustrien for å produsere ”den perfekte forskergris” som er genmanipulert til å utvikle en rekke av de ”store folkesykdommene”, og som skal være modell for videre forskning på disse.^[9] I Norge hadde Norsvin kontakt med internasjonale firmaer om eventuell organ-produksjon allerede i 2002.^[10] Man har her en situasjon hvor kjøttbransjen vil ønske velkommen en masseproduksjon av griser til xenotransplantasjon av rent økonomiske hensyn. Samtidig er det en dokumentert sammenheng mellom nettopp stort inntak av kjøttvarer og en del av de ”folkesykdommene” som i den vestlige verden gir fatale organskader som hjerte-infarkt.^[11] Dette setter bransjens iver etter samarbeid med legemiddelindustrien i et særlig tvilsomt lys.

”En ubegrenset tilgang til organer”

Organtransplantasjoner fra menneske til menneske kan gi håp om liv til pasienter hvor vitale organer ikke kan reddes. Xenotransplantasjon av organer har derimot ikke gitt annet enn død for de pasienter som har blitt utsatt for det. Likevel har departementet fremstilt metoden som om det var en løsning som ”kan sørge for en tilnærmet ubegrenset tilgang til organer”.^[1]

Det vises til mangelen på organer for transplantasjon, men en rekke forhold blir ikke vektlagt: I 2003 eksporterte Norge 9 organer til andre Skandinaviske land og takket nei til tilbud om 19 organer fra disse landene, av manglende kapasitet til å utføre transplantasjonene.^[12] Pasienter har tatt til orde for politiske virkemidler som at man heller må ta et aktivt valg for å reservere seg enn for å donere, slik at organer fra mennesker som har dødd plutselig i ulykker kan brukes i større grad.^[13] Eksempler fra andre land viser at rent organiseringsmessige forhold kan bety langt færre pasienter i ”organ-kø”.^[12]

«Organtransplantasjoner fra menneske til menneske kan gi håp om liv til pasienter hvor vitale organer ikke kan reddes. Xenotransplantasjon av organer har derimot ikke gitt annet enn død for de pasienter som har blitt utsatt for det.»

Det finnes også andre potensielle behandlingsformer som utvikling av kunstige organer, terapi basert på mennenskelige stamceller eller genterapi.Departementet legger lite vekt på det de omtaler som ”alternativer” til xenotransplantasjon, og det skinner igjennom at man anser de for mindre lovende enn xenotransplantasjon. Dette stemmer imidlertid ikke overrens vurderinger av den engelske xenotransplantasjonsnemnden(UKXIRA) i 2004 som siteres i høringen: ”I forordet til rapporten påpeker UKXIRA’s formann at man i perioden som rapporten omfatter ”has seen more developements in fields that offer alternatives to xenotransplantation, than in this form of technology itself.”^[1]

Men blant de virktigste spørsmålene burde likevel være hvorfor øker behovet for transplantasjoner i vestlige, rike land? I høringsnotatet nøyer man seg med å si at det er ”liten grunn til å tro at forebyggende tiltak alene vil kunne redusere behovet for transplantasjoner”.^[1] Campaign for responsible translation (et nettverk hvor blant annet Jane Goodall Institute deltar) legger betydelig mer vekt på å angripe årsakene til transplantasjonsbehovet, og siterer bl.a. en studie fra 1997 som anslår at 100 000 førstegangs-hjerteinfarkt kunne vært unngått innen 2005 hvis amerikanere reduserte sitt inntak av mettet fett med 2-3 %. ^[14] En annen studie fra 1999 viser til at diabetes, som har sammenheng med behov for nyretransplantasjon, kan kontrolleres ved en vegetarisk diett. ^[15] Forebygging er en selvsagt og ufarlig metode for å redusere behov for behandling – xenotransplantasjon er en fremtidsvisjon, som i verste fall kan bidra til sykdommer som det vil være svært vanskelig å behandle.

Xenotransplantasjon – en samfunnsfare

Sykdomsrisikoen som knyttes til potensielle xenotransplantasjoner betyr at man i realiteten vil spille hasard med hele befolkningens helse hvis man tillater slik klinisk utprøving og behandling. Departementet innrømmer selv at det er ” risiko for overføring av nye typer smittestoffer som kan forårsake sykdom (…) enkelte pasients nytte av xenotransplantasjon må med andre ord veies opp mot den kollektive risiko for folkehelsen.”^[1] Immundempende legemidler som må brukes i forbindelse med xenotransplantasjonsbehandling, kan bidra til at xenoser lettere kan etablere seg.^[1] Genmodifisering av kildedyr for å begrense organmottakers immunrespons kan endre mottakeligheten for smittsomme mikroorganismer.^[1] Ved xenotransplantasjon kan det fremmede organet også bære med seg mikrober som først blir sykdomsfremkallende når de opptrer i menneskekroppen. Selv om mikroben skulle være kjent, vil sykdommen i et slikt tilfelle være uforutsigbar. Dersom mikroben er ukjent, vil den identifiseres etter at den har forårsaket sykdom. All denne informasjonen er direkte sitat fra høringsbrevet.

«Den Norske Legeforening gikk imot lovforslaget nettopp av faren for resten av samfunnet: Det er manglende kunnskap om risikofaktorene ved smitteoverføring og utvikling av potensielt malign smittestoffer (xenozoonoser/xenoser).»

Til alt overmål innrømmer man at griser som anses som aktuelle ”organprodusenter” har flere ”nyoppdagede virus” som ikke er blitt kjent for de siste fem årene, men man anser at ”disse kan ventelig fjernes fra potensielle kildebesetninger”^[1], uten å bekymre seg om at man høyst sannsynlig heller ikke idag kjenner alle potensielle virus som måtte finnes. Den lettvinte omgangen med den risikoen xenotransploantasjon utgjør for samfunnet, er skremmende. Den Norske Legeforening gikk imot lovforslaget nettopp av faren for resten av samfunnet: ” Det er manglende kunnskap om risikofaktorene ved smitteoverføring og utvikling av potensielt malign smittestoffer (xenozoonoser/xenoser).”^[16] Senter for Vitenskapsteori ved UiB advarte stekt mot lovforslaget; ”fra vårt faglige ståsted, er at de etiske og samfunnsmessige implikasjoner av den foreslåtte loven er vidtrekkende og alvorlige, uten at disse er adekvat utredet eller tatt hensyn til verken i høringsnotatet eller lovforslaget.”^[17]

Etikk – hva er det?

Etikk betyr ikke det samme for alle. Etiske vurdering om hva mennesker har rett til å gjøre mot dyr blir overfladisk behandlet av departementet, mens stor plass vies en kvasidiskusjon om hva som er ”naturlig” – hvor det konkluderes med at siden mennesket er naturlig, så er alt mennesket foretar seg ”naturlig”.^[1] Problemstillingen om hvorvidt mennesker ville føle seg som ”mindreverdig” ved innopereing av dyreorganer får også stor plass. ”Hva er det som gjør oss menneskelige?” spør departementet. Og svarer: ”mennesket, i kraft av sin status som moralsk ansvarlig aktør, har høyere iboende verdi enn dyrene.”^[1] Hvorpå det tydeligvis er grønt lys for å utnytte sin status som moralsk ansvarlig aktør til å begå morask uansvarlige handlinger. Dyreforsøksmotstander Karen Blixtens ord dukker opp i tankene; ”Visst er det viktig å bevare menneskeliv, men det er enda viktigere å gjøre menneskeliv verd å bevare.”

Flere høringsinstanser reagerte på den lemfeldige omgangen med etiske begreper. Rådet for dyreetikk frarådet satsing på xenotransplantasjon på grunn av de belastende forsøkene.^[18] Norges Veterinærhøgskole utalte at ” de dyrevelferdsmessige forholdene og de veterinærmedisinske utfordringene knyttet til xenotransplantasjon må behandles mer inngående dersom lovens formål § 1, annet ledd, skal bli troverdig.” ^[19] Senter for Vitenskapsteori pekte på flere svakheter i den etiske argumentasjonen.^[17]

«Etiske vurdering om hva mennesker har rett til å gjøre mot dyr blir overfladisk behandlet av departementet, mens stor plass vies en kvasidiskusjon om hva som er naturlig – hvor det konkluderes med at siden mennesket er naturlig, så er alt mennesket foretar seg naturlig.»

Et annet etisk anliggende som flere høringsinstanser nevner er etikken i helsepolitisk prioritering: De nasjonale forskningsetiske komiteer ”ville ikke være i tvil om at den ville prioritere andre forsknings/behandlingsområder og heller videreutvikle mulighetene for å øke tilgjengeligheten av humane organer for transplantasjon.”20) Helse Førde sier rett ut at ”slik vi ser det, er det i fyrste rad forskarmiljøa som vil profitere på at me går vidare med xenotransplantasjon. Vi finn ingen tunge samfunnsmessige argument for at det hastar med å utvikle dette fagfeltet. Innebærer det ei etisk avgrensing av forskninga sitt rom? Kanskje det. Det finst kanskje ting det er uetisk å finne ut av – fordi faren er for stor sett opp mot teoretiske vinstar. Xenotransplantasjon vil uansett alltid vere ein prosedyre for den utvalde krinsen i land med overflod og økonomi til avanserte prosedyrar. I et etisk perspektiv hastar det meir med å sikre vanlege folk i fattige land billeg handsaming for kolera og v aksien for smittsame sjukdommar.”^[21]

Midlertidig seier for fornuften

Høringen bar merkelig nok preg av å ikke ha tatt hensyn til vesentlige kilder, men kun være talerør for enkelte forskningsmiljøer, idet man proklamerte at ”denne type transplantasjoner kan bli en realitet innen få år”.^[1] Rikshospitalet (hvor alle transplantasjoner utføres) syntes å ha vært sterkt inne i forarbeidene, da ”xeno-optimismen” var klar å spore i deres svar: ”Det siste året har interessen for xenotransplantasjon som behandlingsform vært økende og utviklingen går raskt.” ^[22] Flere andre instanser gikk imot denne påstanden – Bioteknologinemda beskrev xenotransplantasjon som ”felt som i dag ikke fremstår som spesielt lovende.”^[23]

«Loven om å tillate xenotranpsplantasjoner i Norge ble skrinlagt og forbudet mot slike transplantasjoner videreført til januar 2009.»

Midt i arbeidet med denne artikkelen kom så pressemedlingen fra Helse- og Sosialdepartementet som viste at protester og høringsuttalelser denne gangen hadde gjort inntrykk. Loven om å tillate xenotranpsplantasjoner i Norge ble skrinlagt og forbudet mot slike transplantasjoner videreført til januar 2009. Tonen fra departementet er her en ganske annen: ”Fagfeltet er preget av mindre optimisme i dag enn på 1990-tallet. Internasjonalt nedjusteres satsingen og sammenlignet med andre fagområder er forskningsaktiviteten lav og synkende de senere år. Videre er det vist til at den etiske begrunnelsen for å tillate xenotransplantasjon ikke er sterk nok til at den rettferdiggjør det å utsette dyr for de lidelser som utvikling av xenotransplantasjon forutsetter.”^[24]

Allerede har tusener av dyr lidd og dødd for enkelte forskningsmiljøers xenotransplantasjonsdrøm. Fortsatt gjennomlever aper, griser og andre dyr smertefulle forsøk for dette formålet, fordi forskningsindustrien har investert millioner i sitt prestisjetunge prosjekt og ikke vil gi slipp. Et permanent politisk nei til denne krokete veien mot ytterligere tingliggjøring av dyr, er nødvendig av hensyn til både dyrene og oss selv. En siste gang må helse-og sosialdepartementet siteres; ”vi respekterer mennesket for dets menneskelighet”.^[1] Skal vi beholde selvrespekten, må vi prioritere nettopp ” menneskeligheten” – medfølelsen – og la være å gå over lik i vår medisinske utvikling.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2007.