Her forteller hun sin historie – fra studenten som kjempet i motvind for å beholde sin medfølelse med dyr, til læreren som ikke tillater sine studenter å være medfølelsen foruten.
“Min historie begynner som mange andres. Min store drøm siden barndommen var å hjelpe dyr: Etter hvert utviklet dette seg til et mål om å bli veterinær, og siden kirurg. Men min historie var ulik andre studenters, fordi jeg også hadde et ønske om “først og fremst ikke å skade” – som Hippokrates ed sier. Jeg bestemte meg for å utdanne meg til veterinær uten å bruke dyr på en måte som skadet dem. Min mening er at mennesker har et spesielt ansvar: Vi er gitt mulighet til å ta hensyn.
Konsekvensetikk
Som student ved Universitet i California satte to siste-års kurs med skinn og muskel fra frosk en stopp for min fysiologigrad. Jeg nektet høflig å delta, og ble møtt med sinne og trusler om å sette min fremtid som veterinær på spill. Jeg søkte deretter på veterinærhøyskolen, og ble ikke opptatt. Jeg vet ikke i hvilken grad truslene fra fysiologi-underviserne hadde noe med dette å gjøre. Da jeg for andre gang søkte og ble opptatt, hadde mine holdninger forandret seg – og i ettertid vil jeg påstå at jeg “feiget ut”. Min nye holdning ble “det som kan komme mange til gode må gå foran interessene til en eller få.”
Min glede over å ha kommet inn på skolen tok fort slutt den første dagen foran kjølelageret på anatomisalen. Synet av så mye død – så mange unge, friske, men ugjenkallelig døde hunder, katter, hester, kuer, geiter og høner. Jeg kunne ikke lenger late som om de var “få”. Gjennom veterinærstudiet møtte jeg gang på gang situasjoner hvor dyr ble brukt på en måte som skadet dem. Mine beskjedne forsøk på å endre denne læringsmåten, ble til sterkere og sterkere forsøk – drevet frem av min egen skam og min avsky over ironien rundt “dyrlegen” – sett på som en helbreder, og likevel trenet gjennom drap.
Det ble klart for meg at mitt mål om å bli veterinær innebar for mye lidelse for andre: “De få” var blitt for mange. Kirurgi grunnkurs ble til den velkjente “dråpen som fikk begeret til å renne over”. Mange av oss studenter jobbet hardt i mange måneder for å komme frem til et alternativ til de tre berømte “terminale operasjonene” som skulle lære oss basis i kirurgi og anestesi. For å gjøre en lang historie kort, fikk vi tillatelse til å utføre et alternativ. Vi deltok i “Washington State University (WSU) Alternative Surgery course” og “U.C. Davis Veterinary Medical Teaching Hospital anesthesia summer clinic”. Jeg er fortsatt imponert over hva disse kursene hadde å tilby.
Alternativt dyreforsøk
Etter veterinærutdannelsen fikk jeg hospitere i en smådyrklinikk. Mine kirurgierfaringer fra dette året var veldig positive, og inspirerte meg til å ville egne meg mer til kirurgien. Jeg ble så tatt inn på kirurgiembetet ved Minnesota Universitet. De fleste operasjonene jeg gjorde der var “første gang på levende dyr”, ikke fordi jeg hadde lært kirurgi på en alternativ måte, men fordi det er slik det er for alle. Vi kan aldri bli lært opp på skolen i alle prosedyrene vi kommer til å møte i praksis. Hva vi trenger fra skolen – og hva jeg fikk – er de basale kunnskapene om håndtering av instrumenter, varsom håndtering av vev, rask problemløsing etc.
«Så hva sier jeg til den som ønsker å bli veterinær? Vær sterk og kunnskapsrik! Vær bevisst på dine etiske standpunkter og lær deg å uttrykke dem på en høflig måte. Jeg advarer deg også mot å bli herdet og likegyldig til lidelse i et forsøk på å takle din vanskelige rolle. Hvorfor velge dette yrket hvis det ikke er for å hjelpe dyr og mennesker?»
Et positivt resultat av min alternative bakgrunn, var at jeg i andre embetsår fikk anledning til å undervise på “WSU Summer Alternative Surgery Course». Samme høst tok læreren for Minnesota “kirurgi grunnkurs” kontakt og spurte om jeg ville undervise 13 studenter med et alternativt opplegg til dyreforsøk. Det tradisjonelle forsøket var en terminal operasjon, og alternativet var å utføre den samme operasjonen på kadavre. Jeg ble svært oppglødd over potensialet som dette opplegget åpnet for, men likevel veldig skuffet over logikken til de som valgte alternativet. “Alternativet” brukte kadavre fra hunder som ble drept på en kennel for hjemløse dyr og solgt til universitetet, mens det tradisjonelle forsøket brukte levende hunder fra det samme stedet, og drepte dem under anestesien. Jeg synes ikke spørsmålet om alternativer handler om våre egne følelser og hvor skadelig det er for oss å drepe et annet dyr. Et kadaver drept på kennelen, er like mye et forsøksdyr som bare er blitt spart for 24 timers transport til universitetet. Spørsmålet om alternativer handler om at dyr ikke skal bli drept for vår utdannelses skyld. Jeg vil heller være med å løse problemet med hjemløse dyr og slutte å se på dem som “overskudd”, som er til for å brukes fordi “de skal dø likevel”.
Etter min embetstid ble jeg tilbudt en jobb ved WSU. Jeg liker å undervise, særlig å undervise i kirurgi – men min blandede erfaring med “alternativ” kirurgi i Minnesota, førte meg til avgjørelsen om at jeg bare vil undervise under forhold som ikke går på akkord med min samvittighet. Jeg er et levende eksempel på at læring uten å ofre dyr går utmerket, så hvorfor skulle jeg bidra til at flere dyr ofres i min undervisning?
Etiske og moralske læringsmetoder
Ville jeg velge alternativer hvis jeg skulle gjøre alt på nytt? Ja, det ville jeg. Jeg er skuffet over alle som prøvde å legge hinder i veien, men de betyr så lite når alt kommer til alt. Viktigere er de positive opplevelsene med alle som har vært til støtte.
Så hva sier jeg til den som ønsker å bli veterinær? Vær sterk og kunnskapsrik! Vær bevisst på dine etiske standpunkter og lær deg å uttrykke dem på en høflig måte. Jeg advarer deg også mot å bli herdet og likegyldig til lidelse i et forsøk på å takle din vanskelige rolle. Hvorfor velge dette yrket hvis det ikke er for å hjelpe dyr og mennesker?
«Spørsmålet om alternativer handler om at dyr ikke skal bli drept for vår utdannelses skyld. Jeg vil heller være med å løse problemet med hjemløse dyr og slutte å se på dem som overskudd, som er til for å brukes fordi de skal dø likevel.»
Og som et produkt av systemet, hva vil jeg si til fagmiljøet? Jeg ser et fagmiljø som stritter imot forandringer. Hvis man mener at vi bare kan skape gode veterinærer ved hjelp av dyreforsøk i kirurgitreningen, er jeg helt uenig i dette. Samfunnets bilde av veterinærer er at de tar vare på og bryr seg om dyr. Men under læringsprosessen blir dette bildet svakere hos studenten selv. Man antar at for å lære det som er nødvendig for å bry seg om dyr senere, må man slutte å bry seg om dyr gjennom studieperioden. Det første skrittet for å rette opp denne feiloppfatningen er å erkjenne at den er uakseptabel. Neste skritt er å frigjøre seg selv fra den akademiske tvangstrøyen om at “dette er slik vi alltid har gjort det”. Fra da av blir mange av hindringene lettere. Vi kan hjelpe studenter å lære prinsipper og ferdigheter ved å la dem begynne med det basale. Deretter la dem utvikle seg til det avanserte, og langsomt integrere detaljkunnskaper ettersom ferdighetene øker. Dette tillater oss på en etisk og moralsk forsvarlig måte å bruke den unike læringsmuligheten som pasienter som trenger behandling gir oss. Kadavre er også verdifulle i veterinærtreningen, og ved å lære av humanmedisin, kan vi skaffe kadavre ved hjelp av donasjons-programmer for dyr som er dødd av medisinske eller naturlige årsaker. I tillegg har vi teknologiske muligheter nå som vi ikke trodde var mulige fem til ti år tilbake. Studenter kan nå lære seg sitt fag på utallige forskjellige måter. Og ikke minst kan vi inkorporere medfølelse med dyr som et læringsmål ved å velge læringsmetoder etter Hippokrates prinsipp om ikke å skade…”
Hva sier studier om alternativer og læringseffekt?
- Resultatene var like for to grupper veterinærstudenter, hvorav den ene lærte kirurgi av kadavertrening, og den andre brukte levende forsøksdyr.
(Bauer et al, 1992, “Evaluation of the effectiveness of a cadaver laboratory during a fourth-year veterinary surgery rotation.”, Journal of Veterinary Medical Education 19(2): 77–84.) - Studenter som arbeidet selvstendig med et dataprogram fikk samme kunnskaper, til en femtedel av prisen, sammenlignet med studenter som gjorde forsøk på nylig drepte rotter under ledelse av lærer. (Dewhurst et al. 1994, “Comparison of a computer simulation program and a traditional laboratory practical class for teaching the principles of intestinal absorption.”, American Journal of Physiology 267)
- Eksamensresultatene til 308 biologistudenter som studerte plastmodeller av rotter var de samme som 2605 studenter som utførte disseksjon på rotter. (Downie, R. & J. Meadows, 1995. “Experience with a dissection opt-out scheme in university level biology.”, Journal of Biological Education 29(3), 187–194.)
- Bruk av interaktive datasimulasjoner viste like eksamensresultater og større tidseffektivitet i læringen av hjertefysiologi sammenlignet med bruk av levende dyr i forsøk. (Fawver et al, 1990, “A comparison of interactive videodisc instruction with live animal laboratories.”, American Journal of Physiology 259)
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2004.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
