Scenen er et laboratorium hvor det foregår overføring av menneskelige stamceller på rotter. Menneskerotta overlever på et mirakuløst vis forsøkene og utvikler menneskelige trekk, som å reflektere over hvorfor han befinner seg i situasjonen og hva han har blitt utsatt for. Til å begynne med forstår ikke rotta hva han har havnet oppi, men etter hvert begynner han å ane at han har blitt utsatt for grusomme overgrep gjennom menneskenes forsøk. Menneskerottas angst og ønske om å komme seg ut av buret griper tak i publikum. Sundbys spill og direkte spørsmål gjør at man blir tvunget til å tenke over hva som egentlig foregår bak laboratorienes vegger. I den avsluttende scenen tar forsøksdyret forskerens plass og man får som publikum innblikk i hvordan det er å være i forsøksdyrets posisjon, bak gitteret. Denne scenen står fram som en advarsel over hva som kommer til å skje hvis vi ikke slutter å ta oss rett til å påføre andre lidelse.
«Dyreforsøk er en legalisert form for dyreplageri.»
Karl Sundby har vært opptatt av dyrerettigheter hele livet: ”Det ligger helt naturlig for meg, jeg har alltid sett på dyr som likeverdige, med like stor rett til livet som oss mennesker” sier han på telefon en stund etter at menneskerotta ble fremført på det Åpne teater i Oslo.
Det var i samtale med NOAH og andre dyrevernorganisasjoner at Sundby bestemte seg for å lage et stykke basert på dyr i et forskningslaboratorium. Han ville at hovedpersonen skulle være en rotte, som av mange blir oppfattet som et “skadedyr”. Hvorfor akkurat dyreforsøk? “Dyreforsøk er en legalisert form for dyreplageri”, svarer Sundby. “Det er en finurlig situasjon hvordan vi mennesker frembringer dyr gjennom matindustrien og gjennom dyreforsøk. Dyr er kun til for å spises eller for vår helse. Ved å bruke dyreforsøk overfører vi til dyret den smerten og lidelse som menneskene slipper unna. Men jo verre vi behandler dyrene, jo verre behandler vi hverandre.”
«Mennesker vil ikke høre om alt det forferdelige som skjer og setter derfor på seg skylapper for å unngå å bli konfrontert med den ubehagelige sannheten.»
Menneskerotta er et vesen av to arter – og stykket kommer i en tid hvor genoverføring mellom arter, og produksjon av andre dyr som organfabrikker for mennesker ikke lenger fremstår som science fiction, men tvert imot aktuell norsk politikk. Hvilke tanker gjør Sundby seg rundt denne nye utviklingen innenfor dyreforsøksindustrien? ”Jeg synes hele prosjektets ide er grusomt. Dette at man kan tillate seg selv å bruke andre vesener til forbruksvare for sine egne behov, ja, rett og slett dyrke frem andre vesener for dette behovet, er uverdig for den menneskelige humanisme.”
Både som artist og engasjert privatperson opplever Sundby ofte at det kan være for tøft for folk å sette seg inn i hva vi mennesker egentlig utsetter dyr for: “Mennesker vil ikke høre om alt det forferdelige som skjer og setter derfor på seg skylapper for å unngå å bli konfrontert med den ubehagelige sannheten. Det må en katastrofe til for at menneskene skal åpne øynene og se hva vi virkelig holder på med, både med tanke på miljøet og dyrene. Først da kan vi begynne å ta ansvar for våre handlinger”.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2007.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
