Fra 2013 skal Norge tilpasse forsøksdyrregelverket til EUs forsøksdirektiv. Hensikten med direktivet er å harmonisere reglene i europeiske land. I Norge har Mattilsynet utredet nytt regelverk. Det har tatt lang tid og risikerer, særlig i forhold til tilsynsmodell, å slå dårligere ut for dyrene enn dagens ordning. I dag blir dyrene i forsøk som Forsøksdyrutvalget (FDU) vurderer i det minste diskutert med én dyrevernrepresentant til stede. Det er på ingen måte en livsforsikring, men det er en sjanse til at deres lidelse blir sett av flere. Nå vil Mattilsynet selv ta over hele prosessen.
Dagens forsøksdyrtilsyn i Norge
Dagens ordning for tilsyn med forsøksdyr har sine svakheter: På hver avdeling hvor dyreforsøk utføres er det utpekt en ”lokal ansvarshavende” – som mottar og saksbehandler de fleste søknader om dyreforsøk fra institusjonens forskerne, på vegne av FDU. De ansvarshavende er betalt av bedriften de jobber hos, og ordningen kan derfor lett kritiseres for inhabilitet. Imidlertid er de ansvarshavende direkte underlagt FDU som igjen er underlagt Mattilsynet. Dersom den ansvarshavende er i tvil om et forsøk, selv er involvert i et forsøk eller forsøket er smertevoldende eller møter et antall andre kriterier, sendes det til FDU for vurdering.
«Av de forsøk FDU behandlet, ble ca. 90 % godkjent og 10% avslått eller avvist.»
I 2011 ble nærmere 600 forsøk behandlet lokalt, mens 125 ble behandlet av FDU. I tillegg ble 170 feltforsøk behandlet av FDU – her finnes ingen ansvarshavende, og forskere henvender seg alltid direkte til FDU. Utvalget møtes hver måned for behandling av søknader, og består av 6 medlemmer med ulike former for bakgrunn fra forsøksdyrvirksomhet (bl.a. ville dyr, dyr i ordinære laboratorier eller fiskeforsøk), en jurist og en med dyrevernbakgrunn og kunnskap innen alternativer til dyreforsøk. I tillegg har FDU støtte fra et sekretariat på 2 stillinger lønnet av Mattilsynet. Av de forsøk FDU behandlet, ble ca. 90 % godkjent og 10% avslått eller avvist.
NOAHs Ark har spurt en av de ansvarshavende – Henrik Rasmussen, ansvarshavende på forsøksdyravdelingen ved Nasjonalt Folkehelseinstitutt – om hans syn på forvaltningen. Rasmussen mener dagens ansvarshavende har mye makt – på godt og vondt:
– Mulighetene til ansvarshavende er veldig store. Man kan absolutt forhindre lidelse – og det er jo et mandat. Å forhindre forsøk er ikke et mandat, men det skjer at jeg får søknader om forsøk, og at jeg forsøker å forhindre forsøket slik det er beskrevet, ved å si “dette får du ikke lov til” eller “dette er veldig uklokt”. Så ansvarshavendes mulighet til å forbedre er store, og ansvarshavendes mulighet for å overse ting, bevisst eller ubevisst, er like store. Det er jo svakheten med dagens system. Men en oppegående ansvarshavende, som vel å merke er diplomatisk og velger sine kamper og som har et avklart forhold til sin ledelse, vil kunne gjøre veldig mye positivt for både forskning og dyrevelferd, sier Rasmussen.
– Men habilitetsproblemet er reelt?
– Først må jeg si at det er klart at dagens norske modell med en lokal ansvarshavende er klart inhabil. På større, oppegående institusjoner er det ikke nødvendigvis institusjonen som presser den ansvarshavende, men forskerne og kollegaene. Det finnes forskere som ikke helt skjønner at når de sender en søknad om å utføre forsøk, så sender de den ikke til sin kollega selv om man jobber på samme sted, men til en representant for Mattilsynet.
– Hvis man skulle ta tak i svakhetene og benytte nytt regelverk til å forbedre situasjonen for dyrene, hva skulle man gjøre?
«Det er klart at dagens norske modell (…) er klart inhabil.»
– Henrik Rasmussen
– Skulle man forbedre dagens system, og gjøre det mindre følsomt for habilitetskonflikter, så mener jeg man bør se til hvordan de etiske utvalg innenfor medisin fungerer. De ligner på dagens FDU, men er regionaliserte – d.v.s. at det er flere som vurderer forsøkene og står ansvarlig for vurderingene. Jeg er selv medlem av FDU der vi diskuterer søknadene enkeltvis og fatter beslutninger i et kollegium. Man kan være mer eller mindre enig i utvalgets beslutninger, men i det minste blir søknadene diskutert i et faglig forum. Det er både utfordrende og lærerikt. Når du sitter som en lokal ansvarshavende så sitter du der mutters alene og skal saksbehandle. Man skal selvsagt bruke hodet, men magefølelse og lokal kunnskap om institusjonen og søkerne er også viktige premisser. Om vi hadde regionalisert forsøksdyrforvaltningen kunne flere institusjoner utpeke representanter til en regional komite som behandlet søknader for regionens institusjoner. Det vil jeg mene er en langt bedre løsning, som vil bidra med lokal innsikt i kompetanse, styrke og svakheter innen den enkelte institusjon og søker, resonnerer Rasmussen.
Veien mot nytt regelverk
I skrivende stund fikk NOAH tilsendt høringsutkastet for forskriftene basert på EU-direktivet. Direktivet er et omfattende regelverk som omhandler måten dyrene skal holdes på, hvordan søknader om forsøk skal utformes, hvordan de skal godkjennes og kontrolleres. Formuleringene er likevel så generelle at man i praksis har lov å utsette forsøksdyr for nesten hva som helst, bare man argumenterer velformulert nok for verdien av det. Det norske utkastet er ofte en ren oversettelse, som likevel opprettholder status quo for forsøksdyr i Norge. Fortsatt er det tillatt å påføre dyr smerte og lidelse, også av varig art. Direktivet, og forskriften, tilfører en paragraf om at “forsøk som påfører dyr alvorlig smerte, frykt eller annen lidelse som forventes å bli langvarig og ikke kan lindres, er forbudt” – men vesentlige begreper er udefinerte nok til at det er vanskelig å se hvilke forsøk dette vil utelukke i praksis.
Der direktivet skiller seg mest fra dagens norske modell er i forhold til tilsyn. Man skal sikre uavhengighet i vurderingen av forsøk, og derfor må modellen med de ansvarshavende avvikles. Man skal også sikre en etisk vurdering, og en bred ekspertkompetanse for vurderingen av alle forsøk som det søkes om – ikke bare de som idag kommer til FDU. Det ville være logisk å tenke at FDU er et passende, men altfor for sparsomt, utgangs-punkt for å oppfylle direktivet: Et kollegium av ulike fagfolk, med minst en dyrevernrepresentant til stede, har i det minste et utgangspunkt for å gjennomføre en faglig og etisk diskusjon rundt forsøkene slik direktivet krever.
Men i prosessen frem mot ny modell ble det klart at Mattilsynet ikke ville det slik: En gruppe bestående av tre personer fra Mattilsynet og to fra FDU skulle tilrå hvordan norsk forsøksdyrforvaltning skulle være. Ved konklusjonen delte gruppen seg i to – FDUs representanter ville videreføre og utvide FDU, mens Mattilsynets representanter ville at Mattilsynet skulle ta over hele forsøksdyradministrasjonen.
Mattilsynet tar over
Som ansvarshavende er Henrik Rasmussen usikker på om Mattilsynet klarer å ivareta de oppgavene de nå legger opp til:
– Begge forvaltningsmodeller har den svakheten at man helt fra starten av, avskar diskusjonen om regionalisering. Sverige har regionale etiske komitéer som fungerer som ”competent authority” og vil fortsette med den modellen også etter 2013. FDU-modellen er faglig bedre enn Mattilsyn-modellen og vil være et uavhengig organ (som etiske komiteer innen humanmedisin) , men den burde forbedres ved at man regionaliserer aktiviteten og kompetansen på forsøksdyr i de enkelte regioner, f.eks utspringende fra landets universiteter, mener Rasmussen
– Hva er de sentrale svakheter ved Mattilsynets modell som nå er sendt på høring fra departementet?
– Det er to overordnede problemer; dyrevelferden, og svekkelse av den vitenskapelige kompetansen i saksbehandlingen. Når det gjelder dyrevelferden, så har Mattilsynet tidligere i prosessen definert at ny forvaltning ikke skulle koste mer enn drift av dagens FDU. Det er helt hinsides enhver fornuft. I dag er det ca 800 søknader totalt, og bare ca 200 be-handles sentralt av FDU, mens ca 600 behandles lokalt, på vegne av Mattilsynet. Den enkelte institusjon betaler for at de ansvarshavende saksbehandler disse ca 600 søknadene, så hvordan Mattilsynet skal greie å gjøre hele jobben med de samme kostnadene, det skjønner ikke jeg. Et annet dyrevelferdsproblem er at hele direktivet, og i enda høyere grad utkastet til forskrifter, legger opp til egenkontroll. Egenkontroll er mantraet innenfor mye av det som Mattilsynet ellers driver med, men spørsmålet er om forsøksdyr og den offentlige anseelse av denne aktivitet egner seg til egenkontroll?
«Det er to overordnede problemer; dyrevelferden, og svekkelse av den vitenskapelige kompetansen i saksbehandlingen.»
– Hva tenker du dette kan resultere i?
– Vi har vel erfart, i hvert fall i FDU-sammenheng, at når det gjennom flere år har blitt gjort veldig få inspeksjoner, og ingen uanmeldte inspeksjoner, så innretter folk seg bevisst eller ubevisst etter det. Inspeksjoner fra godkjennede myndigheter er spesielt viktig fordi både direktiv og utkast til forskrift er særdeles uklare med hensyn til lokale ansvarsforhold. Det er uklart hvem man skal melde inn et avvik til hvis man oppdager at en søker gjør noe de ikke har tillatelse til eller forsøket utvikler seg helt annerledes enn påregnet. Hvis man skal melde et avvik til Mattilsynet, vil det ta år og dag før det skjer noe. Inspeksjoner fra godkjennende myndighet trengs om man skal forvente at egenkontroll skal fungere som ønsket. Og slike inspeksjoner får man ikke flere av med den ressursbruken Mattilsynet stipulerer i utkast til forskrift. Direktivet er langt på vei en blåkopi av den engelske modellen for forsøksdyradministrasjon, og man kan diskutere hvor godt den fungerer. Men, de har i alle fall en streng kontrollpolitikk og store ressurser til dette (Home Office) og i England får du ”himmelen i hodet” hvis du blir tatt med buksene nede. Det får jo folk til å tenke seg godt om. Det er litt skandi navisk tenkemåte at vi lager en lov, og ikke beregner ressurser til kontroll fordi folk forventes å være snille, gode og pliktoppfyllende. Men det kommer gjerne kryssende motiver inn for en søker, og man kan i beste mening overse mangt og meget. Og hvis du av erfaring vet at her skjer det ingenting, her kommer det ingen på inspeksjon uansett hva du måtte finne på, hva gjør du da? Det sier seg selv.
«Hvordan Mattilsynet skal greie å gjøre hele jobben med de samme kostnadene, det skjønner ikke jeg.»
– Henrik Rasmussen
– Du tenker også at Mattilsynmodellen blir dårligere rent faglig?
– Direktivet beskriver at man skal sikre ekspertkompetanse i vurderingene av forsøk. Og så langt vi har fått rede på legger Mattilsynet opp til at de kan kontakte fagfolk “ad hoc”, de som saksbehandler måtte kjenne til, dem de har lyst til å snakke med – og servere dem en isolert problemstilling fra søknaden. På den måten pulveriserer man ansvaret, man pulveriserer problemstillingen, og jeg tror over tid de vil ha vanskelig med å få ekspertkommentarer når de gjør det på den måten. Det har også med antall mennesker som skal jobbe med dette å gjøre: Økonomien vil påvirke hvor mange folk Mattilsynet kan ansette. I dag er det to ansatte i sekretariatet i FDU som vel forventes å gå inn i den nye forsøksdyradministrasjonen. Slik det er nå diskuteres og saksbehandles søknadene i et kollegium av 6-8 personer med ulik faglig bakgrunn og kompetanse: forsøksdyr, fisk, vilt/feltforsøk, human- og veterinærmedisinsk ekspertise samt en representant for dyrevelferdsorganisasjoner.
«Personlig finner jeg at dyrevernorgan-isasjonenes deltakelse i FDU gir anledning til konstruktive spørsmål, innspill og kritikk som gir en nyttig balanse.»
– Henrik Rasmussen
Alle medlemmer jobber til daglig med forsøksdyr, forskning innen eget fagfelt eller dyrevelferd for forsøksdyr og behandler søknadene ut i fra sine respektive faglige vinklinger. Slik behandles ca 200 søknader (295 i 2011) i FDU i løpet av 11 møter på et år. Og så skal det komme minst 600 saker til – som ikke skal behandles av et kollegium, men av dagens sekretariat pluss et ukjent antall ansatte. Hvordan skal Mattilsynet finne og opprettholde den kompetansen som skal til og hvordan skal de få den faglige bredden? Selv om jeg personlig er uenig i sak med dyrevernorganisasjonens representant i nesten alle saker, synes jeg det er et tap at direktivet og utkast til forskrift ikke gir rom for at dyrevernsorganisasjoner blir en del av forvaltningsmodellen. Personlig finner jeg at dyrevernorgan-isasjonenes deltakelse i FDU gir anledning til konstruktive spørsmål, innspill og kritikk som gir en nyttig balanse, avslutter Rasmussen.
Dyreverninteressene ut
Intensjonen i direktivet synes å være å styrke den faglige vurderingen av dyreforsøkene, men den foreløpig foreslåtte modellen i Norge vil isteden risikere å svekke den. På samme måte presiserer direktivet at det skal være en “etisk vurdering” av forsøkene, men i forslag til forskrift fra Mattilsynet faller den, etter NOAHs syn, viktigste brikken i dagens etiske vurdering bort; dyrevernrepresentasjonen i FDU. Direktivet presiserer ikke at det skal være en dyrevernrepresentant med i vurderingene, men åpner for at land med strengere regler skal beholde disse. NOAH vil i sitt høringssvar kjempe for at nettopp denne delen av det norske systemet skal beholdes av myndighetene, og for at oppnevning av dyrevernrepre sentasjon skal være transparent og forpliktende.
Hvis fagfolk innenfor de ulike feltene etter Mattilsynets planer skal kontaktes “ad hoc”, skal dette da også gjelde representanter fra dyrevernorganisasjoner? I hvilke tilfeller vil i så fall Mattilsynet føle at de bør kontakte en dyrevernrepresentant? Og hvem vil de velge å kontakte – de som utfordrer dem mest? Med en overlesset saksbunke og søkere som er svært fokusert på å få sin søknad igjennom, er det ikke mye som tyder på at Mattilsynet selv vil oppsøke kjepper å stikke i hjulene for gjennomføring av forsøk. Men en reell etisk vurdering skal ikke være smøremiddel for hjulene i forsøksdyrvirksomheten, det skal tvert imot være kjepper som hindrer at dyrene overkjøres i enhver sammenheng. Og dyrevernrepresentantens rolle ligger nettopp i å bidra til dette.
«I forslag til forskrift fra Mattilsynet faller den viktigste brikken i dagens etiske vurdering bort; dyrevernrepresentasjonen i FDU.»
Et annet problem med Mattilsynet som eneste forvaltningsautoritet er innsynsmuligheten: NOAH hadde på tidlig 1990-tall kampanjer mot Forsøksdyrutvalget fordi det var umulig å få ut informasjon om hvilke dyreforsøk som ble utført i Norge. Det var en utbredt hemmelighetskultur rundt forsøksdyrvirksomhet, og de tidligste dyrevernrepresentantene i utvalget fikk streng taushetsplikt om selv bagatellmessige forhold. Åpenheten ble sakte og gradvis bedret, frem til 2010 hvor møteprotokollene fra utvalget ble lagt ut på nett slik at alle og enhver kunne se hvilke forsøk utvalget hadde hatt til behandling.
Mattilsyn-modellen slik den foreligger, vil skape en helt ny situasjon: Hvilke saker som er gjennomgått må interesserte parter til enhver til selv holde oversikt over ved å gå inn på de – ikke alltid like oversiktlige – postjournalene til Mattilsynet. Saker blir ikke kjent for dyreverninteressene før vedtak er gjort, og det er derfor ingen mulighet til å argumentere i selve prosessen. Istedenfor å gå til oversikt over vedtakene på FDUs sider, vil man måtte lete etter enkeltvedtak som etter en nål i en høystakk. Og for å finne ut hvem som har blitt hentet inn av Mattilsynet til å uttale seg om forsøkene må man gjennom en helt annen prosess enn å slå opp i møteprotokollene fra FDU. Man risikerer at forsøksdyrene gjemmes stadig lengre bak i Mattilsynets arkivskap, og blir mindre og mindre synlige for offentligheten. Dette vil igjen vanskeliggjøre arbeidet for deres rettigheter.
«Man risikerer at forsøksdyrene gjemmes stadig lengre bak i Mattilsynets arkivskap, og blir mindre og mindre synlige for offentligheten.»
Disse momentene har NOAH allerede kommentert overfor Mattilsynet både skriftlig og i møter. Men selv om Mattilsynet muntlig har forsikret om sin intensjon om å beholde dyrevernrepresentasjon, er ingenting av dette reflektert i det nye forskriftsforslaget. Tvert imot er hele forvaltningsmodellen og sentrale paragrafer fra direktivet tatt ut av selve forskriften og inn i en “instruks” som ikke skal på høring. Spørsmålet blir om Mattilsynet har opparbeidet politisk tillitt nok til både å være enerådende i forhold til et nytt, stort og krevende område innenfor dyrevelferd og i tillegg tildele seg selv fullmakt til å bestemme hvordan arbeidet skal utføres.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark # 2/2012.
Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
Kilder
- «Tilsynsmodeller for forsøk med dyr», rapport fra arbeidsgruppe oppnevnt av Mattilsynet, Fdu.no, 30.09.11.
- «Utkast til forskrift om bruk av dyr til vitenskapelige formål» og «Utkast til instruks for forsøksdyrforvaltningen», LMD (Hentet 2012)
- Directive 2010/63/EU of the European Parliament and of the Council of 22 September 2010 on the protection of animals used for scientific purposes, 20.10.2010.
