Kunnskapen om dyrs evner og følelser vokser for hvert år. Bare noen få av forskningsresultatene når et bredt publikum. Det som derimot stadig når et bredt publikum, er gamle myter om at vi mennesker er vesensforskjellig fra de andre virveldyrene med hensyn til følelser. Dessverre bidrar enkeltpersoner innen forskningsmiljøet til å videreføre disse mytene – til stor glede for alle de som ønsker å tro på eventyret om at dyrene bare er instinkt-maskiner og at vi dermed uten dårlig samvittighet kan fortsette å påføre dem smerte, frykt og sorg. 

«Aha-opplevelsen»

En slik forsker, Joseph LeDoux, ble presentert i Klassekampen nylig. Hans tese etter å ha skremt rotter i laboratoriet over 30 år, var etter eget utsagn at man ikke kunne vite om de egentlig følte frykt. «Aha-opplevelsen», slik han beskriver den, synes snarere å komme ut i fra hans egne fundering om hvordan han kan slippe å forholde seg til at dyr har følelser, enn ut i fra observasjoner av rottene. 

Snarere enn en «ny» oppdagelse, fremstår slike filosoferinger som forsøk på å klamre seg fast i en av biologiens mørke perioder – perioden da forskere av ideologiske grunner ikke ville snakke om dyrs følelser og prøvde å unngå å oppdage dem.

Etter hvert har flere fremtredende etologiforskere gått lei av faren for å fornærme kollegaer som har mindre fokus på resultater og mer fokus på menneskets ego. Etologiprofessor Marc Bekoff beskriver de prinsippielle skeptikerne som avskriver kompliserte mentale evner hos dyr, i sin bok «The emotional life of animals» (2007): «De ignorerer ofte deler av arbeidet gjort av kognitive etologer, og stabler på beina nærmest filosofiske motforestillinger mot mulighetene for å lære noe som helst om dyrs kognitive evner.» Primatforsker Frans de Waal omtaler motstandere mot ny kunnskap om dyr i sin bok «Er vi smarte nok til å forstå hvor smarte dyr er?» (2016), og konkluderer oppgitt med at «alt de bryr seg om er menneskets posisjon i kosmos, som har blitt utfordret siden Kopernikus dager». De Waal tar et oppgjør med kollegaer som i strid med resultatene selve forskningen gir dem, velger å holde fast ved ideen at dyrs evner skal behandles som om de egentlig ikke er ekte: «Som biolog og etolog har jeg lite tålmodighet for fortidens paralyserende skepsis. Jeg tviler på at det var verdt de havene med blekk som vi, meg selv inkludert, spanderte på den.»

Dyrenes egenverdi

Etologisk forskning bringer hvert år nye bevis på at de andre dyrene har egenskaper som gir grunn til å se på dem med andre øyne enn samfunnet hittil har gjort. Forskere har for eksempel dokumentert empatisk adferd i flere art – blant annet hos sjimpanser, elefanter, fugler, hunder, mus og rotter. Hunder reagerer på tristhet – og de reagerer med å trøste den som er trist. De har begrep om og kategoriserer følelser hos andre – både hunder og mennesker. Rotter valgte å først hjelpe en annen rotte ut av et bur, istedenfor å åpne et annet bur med sjokolade i – deretter åpnet rotta også buret med sjokolade og begge rottene delte belønningen. Andre forsøk viste at rotter reagerte mer på smerte etter å ha sett at andre rotter ble utsatt for det. De hadde en ren kroppslig innlevelse i den andre rottas følelser. Man beviste også at rotter nærmet seg og trøstet rotter som hadde blitt utsatt for smerte – også med risiko for seg selv. 

I 2006 kommenterte professor ved Cambridge Universitet, Keith Kendrick, resultatene av sin forskning på sauer: «Sauer kan huske og respondere følelsesmessig på individer som ikke er tilstede. Sauer har, på samme måte som mennesker, spesialiserte områder i hjernen for ansiktsgjenkjenning. Når sauer har slike sofistikerte evner, må de også ha langt større sosiale behov enn vi har trodd.» Aper trøster hverandre etter konflikt, med en rekke fysiske gester som vi selv bruker, som kyssing, klapping og holde rundt hverandre – taperen av en krangel blir ofte trøstet. Elefanter viser både i feltstudier og kontrollerte forsøk at de trøster den som har opplevd noe vondt. Frans de Waal kaller empati et generelt «pattedyrtrekk», men også studier av fugler viser at de trøster flokkmedlemmer i nød.  I 2018 skrev biolog Laura Garnham og biologiprofessor Hanne Løvlie ved Linköping Universitet en avhandling om hønsefugler: «Erkjennelsen av at hønsefugler er atferdsmes sig og kognitivt sofistikerte, bør oppmuntre til større verdsettelse av dem.» I november 2019 skrev psykologiprofessor ved Washington Universitet, David Barash, en artikkel om at punktum er satt for forskningsmiljøenes skepsis rundt dyrs tankeevne.

Dyrenes følelser

Noen vil imidlertid kanskje alltid prøve å bortforklare andre dyrs evner. Marc Bekoffs ord går til dem: «Det er dårlig biologi å argumentere mot eksistensen av dyrs følelser. Følelser er gaven fra våre forfedre. Vi har dem og det samme har andre dyr. Vi må aldri glemme det.» Eventyret om dyrene som vesensforskjellige fra oss selv, begynner å bli så dårlig fortalt, så urealistisk fundert og så gjennomsiktig egennyttig, at toleransen burde renne ut for de fleste av oss. Det er utnyttingens språk som snakkes, når dyrs evner og følelser fornektes. Vi kan ikke fortsette å fortelle hverandre utdaterte historier om at kun vi selv har følelser å regne med. Da nedvurderer vi både dyrenes og våre egne evner.

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen på trykk i Klassekampen 14.05.2020

NOAH jobber hardt for at forsøk med dyr skal erstattes med dyrefrie metoder,
MEN VI TRENGER DIN HJELP.