Jeg brydde meg. Jeg kjælet med og klappet på rottene mine, bar dem rundt i lommen på laboratoriefrakken, klappet dem mens de krøp tillitsfullt og nysgjerrig over hendene mine, inne i håret mit. De bet meg aldri. Men, når tiden var inne, sto jeg rolig og så på at nakken deres ble knekket med en metallstang og at hodene deres ble kappet av til biokjemisk analyse. Jeg var en god forsker, og i likhet med andre gode forskere brukte jeg dyr som forskningsverktøy. Jeg hadde skylapper på, synet på det jeg gjorde var innsnevret av vitenskapelig skolering.
Vitenskapelig interesse
Jeg føler en naturlig tilknytning til dyr. De liker meg. Det gjorde livet lettere for meg når jeg tok hovedfagoppgaven og deretter doktorgraden. Rottene ga meg perfekte resultater i mine psykologieksperimenter, deres intelligens ga meg doktorgraden, deres kjemi min vitenskapelige troverdighet. Doktor Arabella. Jeg bruker graden motvillig; jeg er ikke stolt av den.
Min interesse for vitenskap begynte tidlig, med beundring for vitenskapelig logikk og dens fullføringer. Som barn leste jeg biografier av de store vitenskapsmenn, lærte å sette «rasjonell tankegang» fremfor «følelsesmessige reaksjoner».
Dermed aksepterte jeg møtet med min første døde rotte, stiv og luktende av formalin. Jeg var overbevist om at jeg måtte akseptere dette for å forstå livsprosessen, for å kunne delta i den store letingen etter vitenskapelig kunnskap som skulle komme menneskeheten og dyrene til gode. Disseksjon var en del av høyskolens opplegg og uten høyere utdannelse kom jeg ingen vei. Jeg stilte ikke spørsmål ved bruken av rotter til disseksjoner, de var døde, led ikke, og det var nok for meg.
«Skyldfølelsene veltet innover meg. Jeg opplevde psykisk og fysisk smerte som til slutt ødela helsen.»
Jeg stilte heller ikke spørsmål ved det neste steget når jeg som universitets-student brukte rotter i undervisningsøyemed. De første forelesningene gitt av fakultetets overhode begynte med en omfattende rettferdiggjøring av dyreforsøk. Det ble fremført med en sjelden lidenskap. Jeg lærte argumentene grundig, klar over at det var eksamensstoff. Jeg var overbevist.
Kontroll er det avgjørende ved dyreforsøk. Man kan kontrollere stort sett alt ved forsøksdyret – slik at man har nøyaktig avpassede grupper som kan sammenlignes under forsøket. Med samme presisjon som skalpellen skjærer i anatomien så skjærer man ved psykologiske eksperimenter inn i dyrenes adferd, slik at ethvert adferdstrekk kan isoleres, manipuleres og granskes. For å rasjonalisere dette må forskeren omgjøre sansende, levende dyr til preparater.
Hovedfaget mitt begynte med å lære opp rotter til å trykke på en vektstang med sukkerkuler som belønning. Vi gikk videre med å observere rotter som måtte lære å unngå elektriske støt, og ennå var det ingen som satte spørsmålstegn ved de moralske sidene av det som foregikk. Vi var vitenskapsmenn og stolte av det.
Langsomt, nesten umerkelig, gjorde jeg mer ekstreme ting. Ga sprøyter. Kjemiske stoffer. Elektriske støt. Mat- og vannberøvelse. Det var en herdningsprosess. Jeg merket ikke at jeg ble herdet.
Dyreforsøk- etisk uforsvarlig
For min karrieres skyld planla jeg psykologiforskningen nøye. Det svarte seg. Da doktorgraden var fullført, fikk jeg jobb på et berømt universitet. Min store lidenskap for kunnskap var blitt enda større, bare vitenskapelig forskning kunne gi meg svar på de teorier som opptok meg. Jeg flyttet til et annet universitet for å fordype meg i nye forskningsteknikker. Men konfrontasjonene med forskningsmetodene på mitt nye arbeidssted sjokkerte meg. Skylappene jeg hadde utviklet kunne ikke lenger beskytte meg. Jeg gikk inn i mitt livs største krise.
Jeg skal ikke beskrive forsøkene her, til det var og er de for grusomme. Men dyrene som døde under forberedelsene var de «heldige», de som overlevde led fryktelig. Jeg pleide å gå og synge for dem, fordi det synes å gi dem en slags trøst i de nakne burene. Jeg diskuterte uopphørlig med deres torturister, men de «fornuftige mennene» så bare på meg som en dum og sentimental kvinne som ikke innså viktigheten av «grunnforskning». Og hvis ikke de gjorde det, ville noen andre overta.
«Jeg var overbevist om at jeg måtte akseptere dette for å forstå livsprosessen, for å kunne delta i den store letingen etter vitenskapelig kunnskap som skulle komme menneskeheten og dyrene til gode.»
Jeg sto foran et dilemma. Hvis denne typen forskning var etisk uforsvarlig, hva hadde så vært akseptabelt? Hvor burde jeg ha satt grensen? Skyldfølelsene veltet innover meg. Jeg opplevde psykisk og fysisk smerte som til slutt ødela helsen.
Etterhvert måtte jeg bare innrømme at der ikke var noen moralsk forsvarlig linje å trekke. Alle kriterier er vilkårlige. Jeg innså at det ikke var riktig å oppbevare dyr i bur på laboratoriene selv om de var godt stelt og fri fra kirurgisk og farmakologisk mutilasjon. Jeg betalte en høy pris for å rive av skylappene. Jeg måtte gi slipp på den karrieren jeg hadde gjort til et fundament i livet mitt. Jeg måtte forkaste de grunnleggende verdier jeg hadde trodd på. Men jeg har aldri angret. Det dyrene må ofre for vitenskapens fremskritt overgår alt det jeg har måttet gjennomgå.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1997.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
