De andres liv


av Siri Martinsen, leder i NOAH

Over 150 år etter Charles Darwins «Artenes opprinnelse», fremstilles dyr fremdeles som om deres opplevelser og sinnsliv per definisjon er mindreverdige våre egne. Men egentlig vet vi langt bedre.

Kunnskapen om dyrs evner og følelser vokser for hvert år. Men bare noen få av forskningsresultatene når et bredt publikum. Kanskje har man hørt om sauer som kan gjenkjenne menneskeansikter;[1] kråker som sprer informasjon om hvem man bør passe seg for til hele flokken;[2] hunder som viser rettferdighetssans;[3] eller elefanter som sørger over sine døde.[3]

Å stille de rette spørsmålene

Disse løsrevne bitene gir et lite innblikk i det store forskningsområdet om dyrs kognitive evner. Noen ganger studerer mennesker dyr ved å følge deres daglige liv i det fri, andre ganger ved å studere dem i fangenskap, sette opp eksperimenter og «finne ut av» hvordan dyrene reagerer på ulike situasjoner. I det første scenarioet risikerer man å ikke oppdage hva dyrene egentlig driver med, fordi man er for fokusert på sine egne ideer om hva de bør gjøre. I det andre scenarioet er det alltid menneskene som spør og dyrene som svarer, innenfor begrensede rammer. Da må man vite at man har spurt riktig, og at man skjønner hva dyrene svarer på. Mange ganger har forskere stilt helt feil spørsmål for å finne ut av om et gitt dyr har gitte evner – for eksempel ved å designe en intelligens-test som krever hender med gripeevne hos en art som ikke har det.[4] Andre ganger spør man på svært ufine måter og tvinger dyr inn i ekstreme situasjoner hvor de neppe viser sitt fulle evneregister: For eksempel har det vært vanlig å «motivere» dyr ved å sulte dem, og dermed teste intelligensen til dyr som hele tiden er stressede og utmattede av sult.[4] Mer ekstreme testmetoder hvor dyr er livredde mens de intelligenstestes, er enda grellere eksempler.[4]

«Mange forskere har latt frykten for at deres menneskelige «ego» skulle risikere å krenkes, gå foran objektiv erkjennelse.»

Den tragiske ironien i eksperimentet hvor forskere testet altruisme i rhesusaper ved å sjekke om de ville avstå fra mat for å redde en artsfelle fra å få et elektrisk sjokk, viser også at forskerens kunnskap og innsikt ikke nødvendigvis er samme sak.[5] Både rhesusaper og mennesker har evne til altruisme – men i denne testen var det bare apene som besto. Selv om adferdsforskningen på dyr har vært hindret av forskernes egne begrensninger, har nå stadig mer kunnskap bygd seg opp. Etter hvert skjønte flere forskere hvordan de skulle stille de riktige spørsmålene, og hvordan de kunne finne testmetoder som andre arter fant det verdt å interessere seg for. Og dermed begynte resultatene å komme.

Å holde seg for ørene

Men det betydde ikke at de ble til allmennkunnskap. Tvert imot var det en uvitenskapelig mur av mistro innenfor vitenskapsmiljøet selv, overfor resultater som viste at dyr var noe annet enn forhåndsprogrammerte maskiner. At forskere krangler og ikke nødvendigvis er villige til å ta hverandres resultater innover seg, er ingen nyhet. Men den skeptisisme som kunnskap om dyrs evner møtte, var begrunnet i noe annet enn sunn skepsis. Det var en dogmatisk skepsis – som henger igjen i enkelte forskningsmiljøer den dag i dag. Mange forskere har latt frykten for at deres menneskelige «ego» skulle risikere å krenkes, gå foran objektiv erkjennelse.[4] Det var ikke forskeren i dem som hadde overtaket, men mennesket som fryktet for sin eneståendehet. Likhetene mellom mennesket og andre dyr måtte ikke være for påtrengende. Vi måtte på død og liv tette hvert hull i muren – hvert hull som risikerte at en egenskap, en evne eller en følelse viste en kontinuitet mellom oss og de andre dyrene.

Redskapsbruk i hverdagen: Sjimpanser og kråker både lager og bruker redskaper som ”pirke”-verktøy for å få tak i insekter. Mange aper og andre dyr (her oter) bruker steiner som redskaper for å knekke nøtter, knuse skjell o.l. Flere dyr bruker også redskaper for å komme seg over hindringer og løse andre problemer. Foto: Ingrid Taylar

Et parodisk eksempel på hvordan mennesker kan akseptere andre arters likhet med oss «på liksom», men ikke klarer å takle det når likheten utfordrer vårt syn på dem som vesensforskjellige fra oss selv, er en anekdote fra London Zoo:[4] På 1950-tallet arrangerte London Zoo «te-selskap» i sjimpansehuset – primært for å more tilskuerne og ikke apene. Men apene fant det uproblematisk å bruke tekanner, kopper og tallerkener – og ble etter hvert så utlærte at zoo-ledelsen fryktet det ville være fornærmende for det menneskelige publikum å se på. «Te-selskap» var et viktig symbol på engelsk – og dermed menneskelig – sivilisasjon. De zoo-ansatte tok fatt på å lære apene andre «kunster» – søle te, kaste rundt seg med maten og andre sysler som kunne tilfredsstille publikums forventing om «apestreker». Etter hvert har flere fremtredende forskere gått lei av faren for å fornærme kollegaer som har mindre fokus på resultater og mer fokus på menneskets ego. Etologiprofessor Marc Bekoff beskriver de prinsippielle skeptikerne som avskriver kompliserte mentale evner hos dyr, slik: «De ignorerer ofte deler av arbeidet gjort av kognitive etologer, og stabler på beina nærmest filosofiske motforestillinger mot mulighetene for å lære noe som helst om dyrs kognitive evner.»[4]

«Som biolog og etolog har jeg lite tålmodighet for fortidens paralyserende skepsis. Jeg tviler på at den var verdt de havene med blekk som vi, meg selv inkludert, spanderte på den.» Frans de Waal, professor i primatologi

Primatforsker Frans de Waal omtaler motstandere mot ny kunnskap om dyr i sin bok «Er vi smarte nok til å forstå hvor smarte dyr er?» (2016), og konkluderer oppgitt med at «alt de bryr seg om er menneskets posisjon i kosmos, som har blitt utfordret siden Kopernikus dager».[4] De Waal tar et oppgjør med kollegaer som i strid med resultatene selve forskningen gir dem, velger å holde fast ved ideen at dyrs evner skal behandles som om de egentlig ikke er ekte: «Som biolog og etolog har jeg lite tålmodighet for fortidens paralyserende skepsis. Jeg tviler på at den var verdt de havene med blekk som vi, meg selv inkludert, spanderte på den.»[4]Til tross for dette, kan vi fortsatt lese avisartikler med tittelen «Har dyr følelser?», «Kan dyr tenke?» og andre for lengst utdaterte spørsmål. Vi ser samfunnsdebattanter uttale seg som om de fortsatt tror at dyr har en svært begrenset evne til å oppleve verden. Visse fagfolk innenfor humanistiske fag debatterer dyreetikk med den forutsetning at dyr ikke har verken mening eller innhold i sine liv. Politikken, lovene og den samfunnsmessige aksepten av utnytting av dyr står i kontrast til det vi burde vite om dem – men som de fleste av oss tross alt kanskje ikke vet.

Murens fall

Da studiene av dyr begynte, var størst fokus på «stimuli-respons». Dette medførte en idé om at alt dyr gjør, er en respons på deres omgivelser – og ikke nødvendigvis knyttet til deres tankekapasitet.[4] Men ideen om at mennesker er de eneste som bruker tankekraften til å løse problemer, ble raskt vanskelig å opprettholde da primatforskere kunne rapportere om sjimpanser som løste den ene intrikate testen etter den andre.[4] Det var mindre populært da fugleforskere kunne presentere at en hjerne på et beskjedent antall gram var mer enn tilstrekkelig for utmerket problemløsning: Kråker fikk eksempelvis i oppgave å få tak i en nøtt som balanserte nede på vannflaten i et glassrør som var for langt for at de kunne nå den med nebbet. Fuglene fant raskt ut at de kunne putte stener ned i røret, heve vannstanden og få tak i det de ville.[4]

Iakttagende blikk: Kråker gjenkjenner ansiktene til mennesker som har oppført seg dårlig eller vennlig mot dem, og viderebringer informasjonen til resten av flokken. Dyr erfarer og lærer, og gjør sine valg basert på kunnskapen de samler seg. Foto: iStock

Fuglers evne til problemløsing var tema for en BBC-dokumentar fra 1985, «Bird brain of Britain»,[6] hvor vanlige hagefugler løste intelligenstester like raskt som fugleentusiastene kunne finne dem opp. Serien viser hvordan fuglene finner ut av mat-labyrinter som krever at de løser en rekke ulike problemer før de kan få tak i maten. Enkelte kjøttmeiser og blåmeiser var de som viste størst iver etter å løse de mest kompliserte testene. Flere dyr – eksempelvis delfiner og rotter – viser også evne til å vite hva de har kunnskap om, og også vite når de ikke har nok kunnskap, men må tilegne seg mer for å klare en oppgave.[4] Kråka som brukte steiner for å få tak i nøtter, pirket også i en annen pilar for menneskelig eneståendehet: Lenge holdt man fast ved troen på at vi var de eneste skapningene som kunne bruke, og i alle fall lage, redskaper. Men mange arter bruker redskaper – otere bruker steiner til å knekke skjell,[4] kapuchinaper bruker pinner til å nå ting,[4] rotter lærer å bruke kroker til å fiske etter mat,[7] og hakkespetter er blitt sett bruke barkebiter som skåler for å samle mat til ungene sine.[2] Så viste det seg at ikke bare våre nærmeste slektninger menneskeapene, men også kråker, både lager, sparer på og bruker redskaper.[4] Fugleungene av kortnebbkråker på Ny-Caledonia prøver og feiler i opptil to år når de trener på å utforme sine første krok-redskaper fra blader.[2]

Men kulturell læring er vi alene om – trodde vi. Japanske primatforskere utfordret begrepet, og mente at nye måter å gjøre ting på kunne spre seg som «mote» i en gruppe dyr, og dermed skape særtrekk som skilte flokken ut fra andre flokker av samme art – en egen kultur.[4] De viste på 1950-tallet hvordan en ung ape i en gruppe frittlevende makaker spontant begynte å vaske søtpoteter, og hvordan dette spredte seg til andre ungdommer – og etter hvert ble standard for hele flokken. Det tok flere tiår før resultatene var allment akseptert. Et annet eksempel er de engelske meisene som begynte å hakke hull i folien på melkeflasker for å få tak i krem. Fra én innovativ meis, spredte adferden seg i løpet av noen tiår, helt til meiser over hele England var blitt kremtyver på 1950-tallet. I etterkant erkjente man at de engelske meisene hadde utviklet sin egen kultur.[2] Hva med vårt varemerke, språket? Det dyret som har skapt størst furore blant språkforskere er papegøyen Alex, som levde i 30 år sammen med forskeren Irene Pepperberg. Alex kunne ikke bare vise at han forsto ord og begreper, men også uttale dem slik at vi mennesker forsto at han forsto… Han kunne bruke begreper for farger, antall og form, bruke pronomen som «meg» og «deg» riktig og brukte også ord for å uttrykke følelser – som at han var lei av testene.[4] Aper har blitt lært å kommunisere med menneskeskapte tegn – og vist at de kan forstå svært mange ord og også setninger, til tross for at uttalte ord ikke er naturlig kommunikasjon for dem.[4]

”Listen over egenskaper vi kan merke som «bare vårt» har blitt kortere og kortere, og listen over felles egenskaper lengre.”

Elefanter kan høre forskjell på språket til folkeslag som pleier å jakte på dem, og andre folks språk – og reagerer ulikt på avspillinger av setninger på de ulike språkene.[4] Men dyrs egne språk er også rikere enn det vi gjerne har tilgang til å forstå: Delfinforskere har nylig funnet ut at delfiner lager personifiserte signaler for å betegne seg selv – og andre delfiner gjenkjenner dem, og bruker varianter av de samme signalene for å kalle på andre individer.[4] Dette betyr at delfiner funksjonelt sett har navn på hverandre. Listen over egenskaper vi kan merke som «bare vårt» har blitt kortere og kortere, og listen over felles egenskaper lengre. Det er kanskje ikke så rart. Allerede Charles Darwin skrev at det er ingen «fundamental forskjell i mentale evner” mellom mennesker og andre dyr som står oss nær.[3]

Har de en plan?

Helt opp til våre dager er det en utbredt oppfatning av at dyr ikke «har en plan» – at fremtiden ikke betyr noe for dem. Oppfatningen har trolig sammenheng med viktigheten av å forsvare det å ta fremtiden fra et dyr – altså ta livet av dem. Men holder ideen om at dyr kun «lever i nuet» vitenskapelig mål? Nødvendigvis ikke – siden også andre dyr er avhengige av å kunne erfare fortiden og forsøke å beregne best mulig utkomme av fremtiden, hvis det ikke skal gå dem ille. Selv om dyr som samler mat til vinteren gjør det fra sitt første leveår, uten å vite hva vinter er og muligens som reaksjon på kulde og vintertegn, er matsamling – særlig hos fugler – et av stedene vitenskapen har lært mye om dyrs planlegging. Noen fugler gjemmer mat på tusenvis av ulike steder,[2] og for å holde orden på dette systemet må de huske meget godt og planlegge. Mer planlegging kreves når de også må passe på at ikke andre fugler ser hvor de gjemmer maten – det hender de kommer tilbake og skifter gjemmested når de føler seg sikrere på å ikke bli beglodd.[2][4]

Å ha begrep om inntrykk fra fortiden for å takle fremtidige utfordringer, krever hukommelse. Flere fuglearter viser en overlegen evne til hukommelse i sine daglige gjøremål. Men også menneskeskapte hukommelsestester som ikke har noe biologisk fortrinn for dyrene, kan dyr konkurrere i: Sjimpansen Ayumu lever på Kyoto Universitet, og har vist seg overlegen menneskelig hukommelse i øvelsen å huske sifre på en skjerm som kun er synlige en kort tid.[4] Man har ikke ennå funnet hvor hans grense går. Som forventet skapte han opprør ved psykologiinstituttet, siden hans mentale hukommelsesevner gikk langt forbi de mest begavede mennesker på dette området. Fremtiden er heller ikke et blankt ark for dyr. Studier av sjimpanser i dyrehager viser at de samarbeider godt om å nå ulike mål i fremtiden. For eksempel kan de sammen hente greiner fra døde trær og bruke dem som stiger ved å holde dem for hverandre, med mål om å komme seg opp i trær omgitt av elektrisk gjerde, eller klatre over en vegg for å komme seg ut av innhegninger.[4] Studier av sjimpanser i det fri viser stadig situasjoner som roper intensjon og planlegging lang vei: En ape kan hente og bære med seg en stor stein, for deretter å hente nøtter på et sted hun forventet å finne dem, for så ta med stein og nøtter til en steinrøys hvor det er lettere å knuse nøttene med den medbrakte steinen.[4] Et annet eksempel er sjimpanser som danner allianser i flokken dager før de har tenkt å starte en slosskamp med en utvalgt rival.[4] Grundige studier av flokker har funnet at det på ingen måte er tilfeldig at de velger seg ut flokkmedlemmer og får dem på sin side, før de går inn i en maktkamp. Det ligger en plan bak.

”Dyr har det nevroanatomiske, -kjemiske og -fysiologiske grunnlaget for bevissthet og evne til å handle med intensjon.”

Særlig flatterende for sjimpansen som art er denne adferden ikke – men den viser at de på samme vis som vi selv, bruker evnen til å planlegge også til mindre hederlige formål. Forsker Frans de Waal velger å kalle det «politikk».[4] Elefantmatriarker som leder flokken sin på lange, strabasiøse vandringer til vannhull som kun hun kjenner til, bruker sin evne til planlegging på en måte vi kanskje har mer lyst til å identifisere oss med. Flokken stoler på henne og følger henne – og hun har åpenbart en plan for å sikre deres overlevelse.[4] Studier av orangutangene på Sumatra har vist at den eldre hannen som leder flokken informerer gruppen om hvilken retning de skal gå neste dag – som han altså har lagt en plan for.[4] Dyrene beveger seg i løse grupper med en del avstand i tett jungel mellom seg, men selve retningen av lederens rop om kvelden, forteller alle hvilken retning de skal bevege seg i neste morgen. Forskere har også kommet frem til at rotter evaluerer sine erfaringer, og prøver ut nye muligheter tankemessig; altså planlegger for hendelser som ennå ikke har skjedd.[4] Nyere forsøk på duer viser at de har begrepsforståelse for både tid og rom.[8]

At dyr vet hva de driver med burde ikke være så vanskelig å akseptere, som det faktisk har vært. Et gjennombrudd, om enn et som forårsaket debatt, kom i 2012 da deltagerne på en forskerkonferanse om bevissthet ved Cambridge Universitet signerte «The Cambridge Declaration on Consciousness», som slår fast følgende: «Ikke-menneskelige dyr har det nevroanatomiske, nevrokjemiske og nevrofysiologiske grunnlaget for bevissthet og evne til å handle med intensjon.» Forsker Philip Low, en av forfatterne bak dokumentet, uttalte hvorfor det var nødvendig med en slik erklæring: «Det er muligens innlysende for alle i dette rommet at dyr har bevissthet, men det er ikke innlysende for resten av verden.”[9]

Følende skapninger

Filosofen Jeremy Bentham (1748) var engasjert i dyreetikk, og mente at spørsmålet er ikke «kan de tenke?» eller «kan de snakke?», men «kan de lide?». Det var med andre ord mer åpenbart for mennesker før etologiens tid, at dyr kunne føle enn at de kunne tenke. Vi vet nå at både tanker og kommunikasjon er selvsagte ingredienser i dyrenes liv. Men når det gjelder erkjennelse av dyrs følelser, har vi samfunnsmessig kanskje ikke kommet mye lengre enn på 1700-tallet.

«Det er ikke lenger kontroversielt å legge til grunn at dyr har empati – at de bryr seg om hverandre og ønsker å trøste de som føler seg dårlig.»

At dyr føler smerte er noe mennesker til alle tider har hatt en intuitiv forståelse av – og som nå er bredt anerkjent. Selv om enkelte har prøvd og utrolig nok fortsatt prøver, å nedvurdere dyrs evne til å føle smerte, er dette i strid med alle fysiologiske, anatomiske og adferdsmessige bevis.[3] Likevel er det sjelden ordet «smerte» brukes når vi omtaler lovlige handlinger mot dyr som utløser kroppens smertereaksjoner – man bruker gjerne heller ord som «ubehag» eller «ulempe». Frykt er også en følelse som det nå anerkjennes at dyr har. Men det er sjelden man innrømmer at dyr er redde – selv om de er i åpenbar fryktmodus, for eksempel på slakteriet eller når de flykter under jakt. Vi tillater oss også å si at dyr er glade – og den som benekter at en hund viser glede over lek på engen, blir neppe hørt. Samtidig tillater vi oss litt for ofte å bruke ordet «glede» uten at dyr egentlig viser gledesuttrykk – eksempelvis mente TV2 at griser som står i trange binger er glade fordi de får rive i aviser.[10] At de får ut noe frustrasjon og reduserer kjedsomhet, er kanskje ikke det samme som glede? Ville 6 måneder gamle hundevalper vist den samme glede som de gjør ved fri lek, i en slik binge, bare de fikk bite litt i aviser? Det er neppe grunn til å tro at griser gledes lettere enn hunder.

«Om vi hadde tatt dyrs følelser mer på alvor, hadde vi også forstått mer av våre egne.” Jaak Panksepp, professor i nevrofysiologi

Etologiprofessor Marc Bekoff omtaler i boken «Dyrenes følelsesliv» (2007) paradokset hvor bekymring over dyrs lidelse bortforklares som «menneskeliggjøring» av de samme personer som gjerne samtidig hevder at de samme dyrene har det «helt fint» og «er glade».[3] Dette gjelder gjerne dyr som utnyttes i en eller annen kommersiell virksomhet. Det passer oss å tenke at dyr føler seg «bra» i den situasjonen vi har satt dem i – men ikke så mange nyanser av bra at de også vil kunne ha evne til å føle seg dårlig dersom deres utfoldelse på ulike områder blir begrenset. Men at dyr opplever et bredt spekter også av positive følelser er nå godt dokumentert. Biolog Jonathan Balcomb har samlet en del av denne dokumentasjonen i boken «Pleasurable Kingdom» (2006), hvor han beskriver følelser som glede ved lek, nytelse ved sanseinntrykk, iver over utfoldelse, forventning til fremtidige positive hendelser, tilfredshet over å mestre, spenning ved nye oppdagelser og en rekke andre følelser som dyr viser både i forskningssammenheng og i sine daglige liv.[11]

Betyr de noe for hverandre?

Et viktig spørsmål rundt dyrs følelser er deres følelser for hverandre. Betyr de noe for hverandre? Sosiale følelser hos dyr er kanskje et av de mest tabubelagte områder innen forskningen. For dersom de betyr noe for hverandre, er ikke vår innblanding i dyrs relasjoner uproblematisk: Å «ta ut» en ulv fra en flokk, «høste» rådyrmorens unger, sende halve griseflokken på slaktebilen, la kyllinger klekkes uten en mor og ta kalven fra moren rett etter fødsel – det meste av vår interaksjon med dyr handler om å bryte relasjoner.

«Kuer er langt mer sofistikerte og følsomme enn mange tror. De har ulike personligheter og viser ulike dimensjoner av sosial kompleksitet.» Lori Marino, neuroforsker

Av og til er det et nødvendig onde for at hver og en av dem skal få et fortsatt godt liv – det er tross alt vanskelig å finne hjem til en hel hjemløs kattekoloni. Men langt oftere bryter vi relasjoner for egen vinnings skyld og uten noen fordeler for dyrene. Når forskere rapporterer om sjimpanser som utviser vennlighet overfor andre for å rekruttere dem til sin side i en forestående maktkamp, kan det få noen til å tro at mer ektefølt vennskap mangler. Men de samme forskerne rapporterer om unge aper som på eget initiativ hjelper en gammel ape med en oppgave hun selv ikke kan klare.[4] Eller apehunner som megler mellom to kranglende unger ved å knekke grenen begge to vil ha i to deler, og gi dem en hver.[4] Det er ingen mangler på bevis for at dyrene bryr seg om hverandre, og forsøker å sørge for fred og fordragelighet i flokken.

Hva med rettferdighetssans?

Dette later til å være en egenskap felles for dyr som lever sammen med andre og er avhengig av hverandres hjelp. Studier av aper, hunder og rotter viser at dyrene både har en velutviklet sans for å oppdage ulik og urettferdig behandling – og protestere mot det.[3][4] At dyr kan samarbeide og ha nærmere forhold til enkelte dyr enn andre, er nå en selvfølge for de fleste som studerer dyr.[3] Lenge tenkte man at forholdene var basert på gjensidige fordeler alene, og at mennesker var de eneste som hadde empati. Men forskere har nå bevist empatisk adferd i art etter art – blant annet hos sjimpanser, elefanter, fugler, hunder, mus.[3][4]

En av de eldste hendelsene fra vitenskapelig litteratur er fra 1954 om to delfiner som svømmer på hver side og støtter opp en bevisstløs delfin slik at den kan puste over vann, til den kommer til seg selv igjen.[4] Da en forsker ved Universitetet i Chicago publiserte en studie i 2011 om rotter som hjalp andre rotter ut av bur i laboratoriet, møtte det fortsatt motstand. Rottene valgte å først hjelpe en annen rotte ut, istedenfor åpne et annet bur med sjokolade i – deretter åpnet rotta også buret med sjokolade og begge rottene delte belønningen.[12] Likevel mente skeptikere at det ikke var empati – det var av egoistiske hensyn fordi den ene rotta ville leke med den andre rotta.

Siden våre egne edle motiver ved gode gjerninger også er vanskelig å bevise, var det en stund akseptert at man ikke sikkert kunne snakke om empati. Så viste forsøk at rotter reagerte mer på smerte etter å ha sett at andre rotter ble utsatt for det. De hadde en ren kroppslig innlevelse i den andre rottas følelser.[12] Man beviste også at rotter nærmet seg og trøstet rotter som hadde blitt utsatt for smerte – også med risiko for seg selv.[12]Hunder reagerer ofte med å trøste mennesker som gråter. Påstander om at reaksjonen er nysgjerrighet på rare lyder, eller at de smittes av tristhet og kommer for å få trøst selv, er blitt tilbakevist i nyere eksperimenter.[13] Hundene reagerer på tristhet – og de reagerer med å trøste den som er trist. Forskning viser at hunder har begrep om og kategoriserer følelser hos andre – både hunder og mennesker.[14]

”Vi har gjort dyrene til våre slaver – og ønsker ikke å se på dem som våre like.” Charles Darwin

Også katter responderer på og gjenkjenner ulike menneskelige følelser – men de gjør det på måter som er mindre lett å oppdage og undersøke.[15] Aper trøster hverandre etter konflikt, med fysiske gester som vi selv bruker, som kyssing, klapping og holde rundt hverandre – taperen av en krangel blir ofte trøstet.[4] Elefanter viser både i feltstudier og kontrollerte forsøk at de trøster den som har opplevd noe vondt.[16] Frans de Waal kaller empati et generelt «pattedyrtrekk»[16], men også studier av fugler viser at de trøster flokkmedlemmer i nød.[17]

En flokk med en plan: Elefantmatriarken kan lede flokken sin på lange vandringer med et klart mål – som hun planlegger for. Dette er bare et av mange eksempler fra dyrs liv, som bekrefter at de selvsagt har et forhold til fremtiden. Foto: Pixabay

Det er ikke lenger kontroversielt å legge til grunn at dyr har empati – at de bryr seg om hverandre og ønsker å trøste de som føler seg dårlig. Men tross dette er det kontroversielt å hevde at de føler kjærlighet og vennskap. Disse følelsene handler imidlertid om tilknytning, positive følelser knyttet til et bestemt individ. Og det er de samme stoffer som aktiveres i oss og andre dyr når vi knytter oss til noen: «Kjærlighetens fysiologi er den samme som moderskapets fysiologi», uttalte nevrofysiolog Jaak Panksepp, og la til at om vi hadde tatt dyrs følelser mer på alvor, hadde vi også forstått mer av våre egne.[18] Mødres kjærlighet til sine barn er livsnødvendig for mange arter – og dermed er grunnlaget for evnen til disse følelsene lagt. Etologiprofessor Marc Bekoff skriver: «Mennesker har strevd med å forstå kjærlighet siden tidenes morgen. Og likevel; selv om vi ikke forstår kjærligheten, benekter vi ikke at den eksisterer. Vårt hjernemaskineri for kjærlighet – nevroanatomien og nevrokjemien som tillater oss å føle kjærlighet – er likt som hos en rekke andre dyr.»[3]

Aldri trist nok?

Ulempen ved å kunne føle sterkt for et annet individ, er at man også føler det sterkt negativt når dette individet forsvinner. Oppfatningen om at dyr ikke har noe forhold til døden og ikke reagerer på at et annet dyr dør, er seiglivet til tross for voksende bevis for det motsatte. I 2015 ble en film publisert av BBC hvor en pingvinmor stirrer på sin døde unge. Hun pirker i ungen med nebbet, skyver den inntil seg, og innimellom utstøter hun skrik. Tett inntil henne står en annen hunnpingvin og lener hodet sitt over skuldrene hennes. Mens noen forskere mente at dette viser tegn på sorg, mente andre at man ikke kan bevise sorg, men at det er «forvirring». Men er «forvirring» lettere å bevise, og er det mer logisk at nervebanene for forvirring er utløst i denne situasjonen enn banene for sorg? En forsker antydet også at seansen måtte ha «pågått lenger» for å kunne kalles sorg.[19]

Når det gjelder menneskers sorg vil få fagfolk uttale seg om hva som må til for at man skal kalle en reaksjon på en nærståendes død for «sorg» – om reaksjonen er lang nok, sterk nok eller har de foreskrevne elementer i seg. Fagfolk med respekt for seg selv vil neppe si at det finnes noen «feil» måte å sørge på når det gjelder mennesker. Men for dyr kan man heller si at det ikke finnes noen «riktig» måte å sørge på – ingenting synes å være «bevis» nok for enkelte. Selv ikke det mest ekstreme utslaget – at det gjenlevende dyret selv forsvinner inn i depresjon og dør, som det finnes flere eksempler på.[3][20] Likevel; Mus brukes som forskningmodell for menneskers depresjon, og medikamenter mot depresjon fungerer på både mus og mennesker.[3]

Etologiprofessor Marc Bekoff er klar i talen: «Det er ikke noe spørsmål om hvorvidt dyr sørger (…) de universelle tegnene på sorg er tydeligst når dyr mister en partner, familiemedlemmer eller venner».[3] Noen av disse tegnene kan være at de trekker seg unna, er passive og tiltaksløse, slutter å spise. Dyr kan også prøve å gjenopplive den døde kroppen, eller bli værende ved den. Dette har blitt sett hos en rekke ulike arter. Men ikke alle dyr vil kunne uttrykke sorg på denne måten og samtidig overleve. Forskere fant at kjøttmeiser i en flokk responderte med tettere bånd mellom gjenværende individer når ett eller flere flokkmedlemmer ble borte (i dette tilfellet ikke bekreftet døde, men «fjernet» av forskerne).[21] Forskere har dokumentert tydelige tegn på sorg i flere arter – deriblant ulver, hunder, kaniner, hester og fugler.[22] Hos noen arter har man også dokumentert ritualer rundt døden – som hos elefanter, sjimpanser, gorillaer og kråkefugler.[4]) Ulike dyr kan ha svært ulike reaksjoner på død – men de har helt klart reaksjoner.

Dyrene man ikke vil vite noe om

De fleste studier på dyrs kognitive evner er gjort på et fåtall arter: Langvarige feltstudier på primater, elefanter, ulver og delfiner har gitt mye innsikt i disse artene. Sjimpanser og andre aper er også bredt studert i fangenskap – det samme er delfiner, kråkefugler, hunder og smågnagere. Men at spesifikke evner og følelser er funnet hos elefanter og mus, betyr ikke at de ikke opptrer i neshorn og ekorn – funnene viser ofte allmenngyldig adferd som riktignok kan ha ulike uttrykk hos ulike arter, men som dannes fra nervebaner vi har felles. En gruppe dyr hvor den etologiske forskningen rundt evner og følelser har vært mangelfull, er de dyrene som i største grad utnyttes industrielt. Forskning på disse dyrene har gjerne vært konsentrert rundt basale enkeltbehov – rotebehov hos gris, støvbading hos høne, sugebehov hos kalv. Som en følge av dette fremstår det som om disse dyrene er mindre kompliserte – og dermed mindre problematisk å utsette for belastninger, ubehag og begrensninger – enn elefanter, kråker og hund.

«Sauers evne til ansikts-gjenkjennelse er på nivå med menneskers, og sammenfallende med sterke og komplekse bånd»

Videre fremstår mye av den adferdsforskning som er gjort på disse dyrene mer målrettet for å bevise at de ikke føler. Dette illustreres bl.a. av arbeidet til velferdsforskeren Temple Gradin, som er kjent for sitt arbeid med slakteridesign for kjøttindustrien. Gradin har kalt sin slakteridesign «stairway to heaven» – den skal redusere unødige skremmende sanseinntrykk som kjetting som dingler foran dyrene eller fremmede objekter ved drivgangen. Navnet indikerer at frykten er erstattet med positive følelser – noe som selvsagt ikke er tilfelle.[23]

En filmavsløring av lidelser hos hester på et Gradin-designet slakteri, fikk forskeren til å respondere med at dyrene i store trekk ikke led – i sterk kontrast til en veterinær som også uttalte seg om filmene.[24] Gradin har også uttalt: «De fleste mennesker innser ikke at slaktehuset er et mye mer skånsomt sted enn naturen».[25] Å ignorere at naturen, i motsetning til slakteriet, er et sted hvor død ikke er det eneste man opplever, men også et sted for potensiell nytelse, mestring, glede og alt som gjør livet fullverdig, viser hvordan forskere som arbeider for industrien inntar et tunnellsyn i forhold til dyrs behov: Behov kan anerkjennes så lenge de er i tråd med fortsatt utnyttelse, men må benektes dersom de utfordrer utnyttingen.

Snart industridyrenes tur?

Ikke desto mindre har forskere i de senere årene bidratt med innsikt i at dyr som utnyttes i industriene nødvendigvis har det samme grunnlag for å føle og tenke, som mer studerte dyr. I 2017 ble resultater om sauers evne til å gjenkjenne ansikter publisert.[26] Sauer gjenkjenner både andre sauers og menneskers ansikter fra bilder. Deres evne til ansiktsgjenkjennelse er på nivå med menneskers. Forskningen sier ikke noe om menneskers evne til å gjenkjenne sauers ansikt like godt som sauer gjenkjenner menneskers… En velutviklet evne til å gjenkjenne andre individer er sammenfallende med sterke og komplekse sosiale bånd. Sauer reagerer negativt fysisk og psykisk på å bli isolert fra flokken,[27] men et bilde av ansiktet til en sau de kjenner kan berolige dem mens de er alene – slik mennesker kan finne trøst i å se på bilder av sine kjære.[28]

Venner for livet: Forskning på kuer viser at de har et bredt spekter av følelser og mentale evner – på samme vis som bl.a. hunder, deliner og aper. Kuer har bestevenner, og reagerer sterkt på å skilles. Foto: Jo Anne McArthur/ WeAnimals.org (fra sanctuary)

At flokkdyr gjenkjenner og knytter seg til andre i flokken bør ikke være en sensasjonell oppdagelse, men både for sauer og kuer har forskernes bevis for dette vakt oppsikt. Da en forsker i 2011 publiserte at kuer har bestevenner i flokken, og blir stresset når de blir skilt fra hverandre, skapte det nyhetsoverskrifter.[29]

”Å benekte andre dyrs følelser tillater oss å gjøre det vi vil med dem.” Carl Safina, miljøjournalist og forfatter»

I 2017 publiserte to nevroforskere artikkelen «The Psychology of Cows» i magasinet «Animal Behavior and Cognition», hvor de summerer vitenskapelige studier som underbygger kuers komplekse sosiale, kognitive og emosjonelle evner: «kuer er langt mer sofistikerte og følsomme enn mange tror (…) de kan gjøre sofistikerte kategoriseringer ikke bare av objekter, men av mennesker og andre kuer; viser mange emosjonelle kapasiteter som kognitiv dømmekraft og følelsesmessig smitteeffekt; viser tydelige emosjonelle reaksjoner til læring, noe som reflekterer selvbevissthet; har ulike personligheter; viser ulike dimensjoner av sosial kompleksitet, inkludert sosial læring.»[30] En lignende samleartikkel om grisers evner ble publisert i «International Journal of Comparative Psychology» i 2015 – og dokumenterer blant annet at griser har god hukommelse, løser ulike intelligenstester like bra som hunder og sjimpanser, at de har empati, reagerer på hverandres følelser, har begrep om tid, viser iver over nye ting, lærer av hverandre og samarbeider: «griser innehar komplekse etologiske egenskaper lignende de man har funnet hos hunder og sjimpanser (…) men studier av grisers psykologi henger etter forskningen som er gjort med visse andre arter (for eksempel hunder, sjimpanser, elefanter, hvaler).31)

De siste årene har også forskning på det kanskje mest utnyttede dyret på jorden – hønsefuglen – blitt løftet frem: I 2017 kom en publikasjon i magasinet «Animal Cognition» som konkluderer med at hønsefugler «har evne til tallforståelse; viser selvkontroll og selvvurdering, noe som er grunnlag for selvbevissthet; kommuniserer på komplekse måter som indikerer at de er i stand til å ta andres perspektiv; har kapasitet til å resonnere og dra logiske slutninger på nivå med 7-år gamle barn; har begrep om tidsintervaller og forventning om fremtidige hendelser; har sofistikert sosial adferd; viser evne til sosial manipulasjon og kompleks sosial læring på lignende måter som mennesker; har komplekse negative og positive følelser og viser evne til empati.»[32] BBC omtalte studien under den talende tittelen «Despite what you might think, chickens are not stupid».[33] I 2018 kom enda en oppsummerende artikkel om hønsefuglers adferd og evner, publisert i magasinet «Behavioural Science»: «Vi har her vurdert hønsefuglers sanseevner, sosiale og seksuelle adferd, personlighet, følelsesmessige tilstander og kognitive evner (…) Noen av disse evnene overgår de som mennesker har (…) hønsefugler viser et bredt spekter av imponerende kognitive evner.»[34]

Nevroforsker Jaak Panksepp brukte kyllinger som eksempel på nervebaner for panikksystemet som fører til ensomhetsfølelse og tristhet i såvel mennesker som andre dyr:[18] Nyklekte kyllinger som i tusentall svirrer rundt og piper på broilerfarmen, kaller på moren sin og har et fullt aktivert panikksystem. Fugleungene gjenvinner roen hvis de finner moren og kan krype under vingene hennes – men et menneske som holder fugleungen skjult i hånden, kan også gjøre nytten. Som vi vet, skjer ingen av delene med broilerne i industrien – de slutter å pipe av resignasjon. Men resignasjon, om enn mindre iøyenfallende, har aldri vært noen god medisin mot tristhet.

I lang tid var forskere på dyreadferd mest opptatt av hva som «skiller oss fra dyrene». Men etter tiår med etologisk forskning har kanskje likhetene blitt mer interessante enn forskjellene. Hvorfor har det vært så viktig for oss å kunne liste opp forskjeller mellom oss selv og alle andre arter? Etologiens far, Charles Darwin, hadde en teori også der: ”Vi har gjort dyrene til våre slaver – og ønsker ikke å se på dem som våre like.”[3] Eller som miljøjournalisten og forfatteren Carl Safina uttrykker det: «Hvorfor benekter og ignorerer vi følelsene til andre arter stikk i strid med alt vitenskapen og våre egne sanser viser oss? To grunner: Vår favoritthistorie er at mennesker er absolutt unike og spesielle på alle måter. Erkjennelsen av at andre dyr har mentale og kognitive opplevelser ødelegger selvbedraget. Den andre grunnen: Å benekte andre dyrs følelser tillater oss å gjøre det vi vil med dem.»[35]

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2018

Kilder