Men bavianene motstod konstant mine svake, men oppriktige, forsøk på å overbevise dem om at jeg ikke var noe annet enn en observatør, et nøytralt objekt som de kunne ignorere. Allerede fra begynnelsen visste de bedre, og insisterte på at jeg, i likhet med dem, var et sosialt objekt, sårbart for de belønninger og krav som er en del av alle relasjoner. Ettersom jeg var i deres verden, var det de som bestemte spillereglene, og slik ble jeg tvunget til å undersøke dette ukjente området på baviansk vis. Via uttalige forsøk, svært mange av dem mislykkede, begynte jeg så smått å beherske det grunnleggende i bavianenes anstendighetsettikkette. Jeg lærte mye av å betrakte, men den mest gjennomgripende tankevekkeren fikk jeg når jeg delte en bavians væren, nettopp fordi andre bavianer behandlet meg som en av dem.
Som alle oss andre, blir bavianer sure, sultne, kjenner redsel, smerte og glede. Men i løpet av min tid sammen med dem virket det som om den mest normale sinnstilstanden var en et sorgløst væren i en baviankropp i banvianland. Hanner i tenårene avsluttet formelle, voksenlignende hilsener til voksne hanner med et elegant bukk. Fornemme gamle damer som ikke kunne få en hans oppmerksomhet, stod på hodet og stirret på ham opp ned. Gråsprengte hanner nærmet seg flokker av unger som lekte og begynte å kile dem. Tenåringer brukte timesvis på å finpusse teknikken med å svinge seg fra en kvist og lande akkurat på hodet til mammaen sin. Og de rastløse, løsslupne lydene fra bavianenes lek lød som et ekko gjennom skogen fra tidlig morgen til sent på kveld.
Jeg lærte meg også om bavianenes individualitet , ettersom hver og en av dem inledet sin egen relasjon til meg på ulike måter. Det var åpenbart at bavianene også oppfattet meg som et individ. Vennskap krever en viss grad av gjensidighet, litt gi-og-ta. Ettersom det var vitenskapelig viktig for meg å minimere min interaksjon med bavianene hadde jeg ikke så mange anledninger til å utforske muligheten til å ha et slikt gi-og-ta forhold med dem. Men enkelte hendelser vitnet om at dype relasjoner var mulige under forutsetning om at jeg møtte dem først og fremst som sosiale vesener, snarere enn som vitenskapelige forskningssubjekter. En dag da jeg hvilte hånden min på en stor sten, kjente jeg plutselig en forsiktig berøring mot fingertuppene mine. Når jeg sakte snudde meg rundt stod jeg ansikt til ansikt med en av mine favoritt-tenåringer, en spenstig ung han, som jeg kaller Damien. Han tittet meg intensivt inn i øynene som for å forsikre seg om at jeg ikke følte meg ille til mote av at han tok på hånden min. Deretter fortsatte han å bruke sin egen pekefinger for å, i tur og orden, undersøke hver og en av fingrene mine. Denne undersøkelsen ble foretatt av en finger som stort sett var ganske lik mine egne fingre, bortsett fra at denne var mindre og var svart. Etter å ha rørt ved hver negl, og uten å ha tatt bort fingeren sin, så Damien opp på meg et par sekunder. Hver gang blikkene våre møttes undret jeg meg over om han, slik som jeg, funderte over meningen i innsikten om at fingrene våre var så like.
«Når et menneske relaterer seg til en individuell ikkemenneskelig skapning som et anonymt objekt snarere enn en skapning med sin egen subjektivitet, er det menneskene og ikke dyret som mangler personlighet.»
Jeg hadde levd sammen med dyr før jeg dro til Afrika. Men det var opplevelsene jeg hadde med bavianene som fikk meg til å stille spørsmål ved den svært begrensede referanserammen jeg og andre medlemmer i min kultur forholder oss til “kjæledyrene” våre. Selve ordet “kjæledyr” tilsier jo at vi snakker om et vesen som er av lavere klasse enn det ville dyret som det stammer fra, et vesen som er svakt, domestisert og avhengig. Til og med en entusiastisk dyre-elsker har et begrenset sett av antakelser om hva deres dyr er kapable til, og hva slags relasjon det er mulig å ha med dem. Dette gjaldt til og med meg før jeg reiste til Afrika, til tross for min lange erfaring med selskapsdyr og kunnskap om dyrs atferd.
Jeg reddet Safi da hun var åtte måneder gammel, hun hadde tidligere levd som gatehund. Hun vaklet på grensen mellom barndommen og voksenlivet. Moden nok til å kunne fokusere sin oppmerksomhet, men alikevel ekstremt valpete og leken i oppførselen. Under vårt første møte opplevde jeg henne ummiddelbart som et vilt dyr, fyllt av en instinktiv visdom som liknet bavianenes. Ettersom jeg hadde så stor respekt for hennes intelligens, syns jeg det var unødvendig å “trene” henne. Isteden diskuterer jeg jeg alle viktige spørsmål med henne, repeterer fraser og meninger gang på gang for å gjøre det lettere for henne å lære seg mitt språk. Hun har på sin side, med stor tålmodighet, lært meg å forstå hennes språk av gester og holdninger.
«Det var åpenbart at bavianene også oppfattet meg som et individ. Vennskap krever en viss grad av gjensidighet, litt gi-og-ta.»
Jeg har utviklet en dyp forståelse og takknemmelighet for subtiliteten og vennligheten i hennes kommunikasjon og jeg har forsøkt å besvare den på samme måte gjennom å snakke lavt og berøre henne vennlig, til og med i emosjonelle situasjoner. Jeg kan oppsummere relasjonen vår med å si at Safi og jeg er jevnbyrdige. Dette betyr ikke at jeg ser på oss som like. Vi er faktisk veldig ulike, hun med ulveblod i årene og jeg med apeblod. Men det betyr at jeg ser på henne som en “person”, selv om hun er av en annen art. Noe som gikk opp for meg først under mitt møte med bavianene, var at relasjonen til andre skapninger som personer ikke har noe å gjøre med hvorvidt vi tilskriver dem menneskelige egenskaper eller ikke. Det har å gjøre med erkjennelsen av at de er sosiale subjekter som vi. Hvis de relaterer seg til oss som individer og vi relaterer oss til dem som individer, er det mulig for oss å ha en personlig relasjon. Hvis den ene parten mislykkes med å ta den andres sosiale subjektivitet i betraktning er en slik relasjon utelukket. Med andre ord: når et menneske relaterer seg til en individuell ikkemenneskelig skapning som et anonymt objekt snarere enn en skapning med sin egen subjektivitet, er det menneskene og ikke dyret som mangler personlighet.
«Noe som gikk opp for meg først under mitt møte med bavianene, var at relasjonen til andre skapninger som personer ikke har noe å gjøre med hvorvidt vi tilskriver dem menneskelige egenskaper eller ikke.»
Ettersom jeg ser på Safi som en person og hun ser på meg som en person, kan vi være venner. Som i hvert ekte vennskap mellom to mennesker, bygger vår relasjon på gjensidighet og respekt for hverandre. Til tross for at hun er avhengig av meg for å få tilgang til visse nødvendigheter som mat og vann, er denne evhengigheten vilkårlig, ikke iboende; hvis jeg levde sammen med ville hunder, ville jeg vært avhengig av henne for å få mat og beskyttelse og mye mer. Hun er ikke barnet mitt, hun er ikke min tjener. Hun er ikke noe jeg bare har som selskap, i den betydningen at hun kun finnes for å holde meg med selskap. Jeg ønsker for henne det jeg ønsker for alle vennene mine; maksimal frihet til å uttrykke seg, maksimalt velbehag.
Barbara Smuts er professor i psykologi ved Universitetet i Michigan, og har også universitetsgrad i adferdsbiologi. Hun har studert ville dyr i deres naturlige miljøer, bl.a. delfiner, bavianer og sjimpanser – hun har i en årrekke vært involvert i Jane Goodalls studieprosjekt i Gombe. Smuts har utgitt flere vitenskapelige artikler og bøker, bl.a. “Primate Societies “ (1987) og “Sex and Friendship in Baboons” (1999). Hun er aktivt engasjert i bl.a. dyrs rettigheter og kvinnesak. Hun er bidragsyter til den internasjonale konferansen “Alternatives in the Mainstream: Innovations in life science education and training”, arrangert av NOAH og InterNICHE.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2005.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
