Hundeoppdrett anses av mange å være en nokså uskyldig gesjeft, eller til og med en passende aktivitet for mennesker som er glad i dyr. Men hundeoppdrett gjør, som annen markedsorientert oppdrett, hunden til en salgsvare — og noen varer er mer verdifulle enn andre. Hundeoppdrett er intet mindre enn storindustri.
«Hundene som selges og kjøpes innenfor kennelklubbenes system, rammes av den grunnleggende holdningen som formidles – at hunden er et salgsobjekt.»
Denne storindustrien styres av en kynisk og mektig internasjonal kennelklubb-organisasjon der makt, penger og et utseendefiksert prestisje-jag er de altoverskyggende drivkreftene. Hundenes ve og vel er man først og fremst opptatt av i festtalene. Dessverre fanges også en del i utgangspunktet velmenende og dyrekjære mennesker i dette hundefiendtlige nettet som Norsk Kennel Klubb (NKK) er hovedeksponent for i Norge.
Om å skape et marked
Hundeoppdrett betyr salg av dyr. Ved å avle opp dyr for å tjene penger på salget av dem, skaper man et marked for dyr. Samtidig skaper man også et dumping-marked av overflødige og uønskede hunder. Man skaper varer. Varer som gir deg igjen for pengene ved et pent ”eksteriør”, gode ”bruksegenskaper” eller på annen måte å svare til forventningen og varebeskrivelsen. Varer til ”nytte og glede” som NKKs slagord lyder. Man skaper dyre varer og ettertraktede varer. Populære og moteriktige varer. Og man skaper feilvarer.
Hvite boxere og dalmatinere med store flekker er eksempler på feilvarer. De avlives gjerne umiddelbart.1) Det er et tema det helst ikke snakkes høyt om, selv om det er en kjent sak at ”ubrukelige” valper som ikke passer inn i rasestandarden avlives rett etter fødselen.
Dessverre forholder mange, både kjøpere og selgere, seg gjerne til dyret som en vare. Eksempelvis gjelder kjøpsloven for dyr — noe som kan gi ulike utslag: Eiere vil ”refundere” salget fordi ”varen” ikke svarer til forventningene — enten det dreier seg om adferd, utseende eller f.eks. sykdom hos hunden.2) Refundering foregår gjerne ved at kjøperen får tilbake en del av eller hele kjøpesummen, mens hunden leveres tilbake til selgeren, som ofte velger å ta livet av den. Det burde være lett å tenke seg til hvilke holdninger som oppmuntres hos hundens eiere når overtakelsen av et levende individ følger kjøpsloven. Hvis en valp har en sykdom som krever behandling, er det ikke sjelden eieren blir oppmuntret av omverdenen til å ”levere tilbake” dyreungen i bytte mot en ”ny og frisk”, uten videre tanke på den syke valpens skjebne. Blant de mer ekstreme eksempler er eiere som vil ”refundere” etter tre år, fordi hunden drar i båndet…2)
«Hvite boxere og dalmatinere med store flekker er eksempler på feilvarer. De avlives gjerne umiddelbart.»
Oppdretteren på sin side er ikke alltid så glad for at kjøpsloven gjelder dyr — uten at dette behøver å være en idealistisk holdning: Oppdretteren selger dyr for pengenes skyld, således er dyret definert som en vare i utgangspunktet. Oppdrettere som ikke tar imot hunden hvis kjøperen av ulike årsaker ikke er i stand til å ta vare på den mer, finnes det selvsagt mange av. De som faktisk tar igjen hunder på forespørsel, velger ofte å ta livet av dem. Det finnes også oppdrettere som åpenbart blir oppfattet som såkalt ”seriøse”, og som aktivt oppmuntrer eiere til å levere tilbake hunden for å drepes, hvis ”feil” oppdages.
– Kom tilbake med bikkja, så avliver jeg den. Dere skal få en ny valp av meg, var svaret Bodil Henriksen fikk av oppdretter Arild Johannesen. Røntgenundersøkelsen på ett-årkontrollen til schæfertispen Lissie viste hoftesykdom.”3) (Hoftedysplasi som vises på røntken, men som ikke er vidtgående, er ikke til plage for hunden, såfremt man tar hensyn til den. Imidlertid kan ikke hunden ”avles på” i godkjent avl. red anm)
Oppdretteren som omtales ovenfor har flere ganger vunnet prisen for beste oppdretter4) — man blir tydeligvis ikke en oppdretter med ”gode” resultater ved å bry seg om hvert eneste enkeltindivids beste.
«Hundeoppdrett betyr salg av dyr. Ved å avle opp dyr for å tjene penger på salget av dem, skaper man et marked for dyr. Samtidig skaper man også et dumping-marked av overflødige og uønskede hunder.»
Hundene som selges og kjøpes innenfor kennelklubbenes system, rammes av den grunnleggende holdningen som formidles – at hunden er et salgsobjekt. Ofte vil eiere være negative til å betale for nødvendig veterinærbehandling som overstiger prisen av hunden — man sammenligner alle utgifter hunden måtte kreve med dens kjøpsverdi. Også alle andre hunder blir rammet av disse holdningene: En blandingshund blir av flere sett på som verdiløs, fordi den ikke har en pengeverdi og fordi den ikke er ”ren rase”. ”Rasehunder” som på ulike måter ikke oppfyller ”rasekravene” kan på samme måte risikere å bli sett på som verdiløse — målt i kroner og øre, og dermed også uten egenverdi i menneskets øyne.
Higen etter den perfekte kreasjon
Avlsarbeid bygger på menneskets ønske om å forme dyr slik man vil ha dem. Kuer blir formet til å gi mest mulig melk, griser blir formet til å få lange rygger med mange ”kotelletter” — og hunder blir formet slik at de utseendemessig faller i smak hos mennesker eller slik at de kan nyttegjøres for en bestemt bruk, for eksempel jakt. Tanken bak oppdretten av hunder er den perfekte kreasjon — det vil si et dyr som svarer perfekt til standarden, og dermed gir sin ”skaper” ære og anseelse.
«Flere oppdrettere selger valper over telefon til hvem som helst, og valpene sendes avgårde i kasser på tog og fly — uten tanke på hva denne brutale behandlingen fører til for dyreungene.»
”Arild Johannesen har med Natz von Steigerhof, som nå kan selges for 2 mill., oppnådd det gjeveste en hundeeier kan drømme om — den tyske presidentens utmerkelse. (for vinner av verdensutstillingen for schäferhunder. red anm.) (…) Hundene hans har vunnet så mange utmerkelser at pokalene blir brukt som askebegre hjemme i Ski. ”4)
Oppdretten i seg selv formidler et syn hvor pokalene og hundens utstillingprestasjoner er langt viktigere enn hundens egne interesser som individ. Det er en kjennsgjerning at mange mennesker innenfor ”rasehund”- oppdretten ser på hundene som resultat av eget ”arbeid”: Blir det født en vakker hund som man innenfor miljøet kan være stolt av, så verdsetter man denne. Får man derimot ”uønskede” hunder av ”egen avl”, er ikke dette noe å vise frem for resten av hundemiljøet. Slike individer vil man ikke bruke tid på — de blir heller ofret på veien mot ”det perfekte”.
”- Det er snakk om mye penger, sier Arild Johannesen i Ski. Han er glad i hundene sine, men nå vurderer han å selge. Johannesen tar hobbyen sin alvorlig. Det må han. Det blir mer enn kosedyr når rike indere henvender seg til den norske oppdretteren for å kjøpe hund av ham. 2 millioner kroner ble han tilbudt for den prsbelønte hannschäferen …”4)
Mer enn kosedyr — men mindre enn et enkeltindivid med egenverdi. Oppdrettere som driver stort kan hevde at de er ”glad i” verdifulle og ”vellykkede” hunder, mens hunder man skammer seg over blir man ikke mer glad i enn at de knapt overlever valpestadiet. De som ofres på perfeksjonismens alter snakkes det ikke høyt om fra oppdretternes side, men jaget etter ”elite”-hunden er tydelig nok.
”Det er det konkurransedyrkende miljøet, det menneskeskapte sirkuset, som ødelegger for hundene (…) Forrige helg var 2670 hunder og deres eiere samlet på Biri Travbane for å konkurrere om tittelen ”best in Show”. (…) Bortenfor står en kvinne med en nyfrisert toy-puddel under armen. T-skjorta bærer påskriften ”Second place is the first looser”.”5)
Hvalpefabrikken
Hunden er menneskets beste venn heter det så flott. Men hvordan behandler oppdrettsnæringen sin bestekamerat? Jo, gjennom å avle frem hunder som knapt kan puste, gjennom rovdrift på tisper som produserer kull etter kull som rene fødemaskiner og ved å slå i hjel hvalper kun fordi de ikke svarer til menneskedefinerte skjønnhetsideal.
«Noen av hundene som brukes som ”produksjonshunder” lever under forhold som beskrevet ovenfor, andre tilbringer livet i kennelanlegg med flere titalls hunder, hvor hver hund lever størsteparten av livet på få kvadratmetre.»
Flere oppdrettere selger valper over telefon til hvem som helst, og valpene sendes avgårde i kasser på tog og fly — uten tanke på hva denne brutale behandlingen fører til for dyreungene.
”… Vi var totalt uforberedte valpekjøpere, oppdretteren totalt useriøs. Valpen ble overlevert på trappa — i 20 kuldegrader, mannen fikk sine penger, og vi måtte reise. Der stod vi med et lite nøste, og hadde så vondt av den som var vokst opp på et jordgulv i en låve…” fra et innlegg på en nett-debattside
Noen av hundene som brukes som ”produksjonshunder” lever under forhold som beskrevet ovenfor, andre tilbringer livet i kennelanlegg med flere titalls hunder, hvor hver hund lever størsteparten av livet på få kvadratmetre. Kravene til kennelvirksomhet, herunder kenneler som brukes til oppdrett og dermed permanent oppstalling av hunder, er ikke store: Bur for en stor hund skal være 3 m2, mens liten hund kan holdes på 1m2. Luftegård skal være tilknyttet buret, men det er ingen krav til størrelse.6) I et interndokument fra Distriksveterinæren i Oslo og Follo om behandling av sledehunder vises det endog at Dyrevernlovens minimumskrav om at hunder som er varig bundet ikke skal ha kortere line enn ti meter, også kan omgås:
”Kjettinglengden bør være minimum 1,5 meter og maksimum 2 meter (…) For at hundene ikke skal stå varig oppbundet, skal hundene ikke stå oppbundet i kort kjetting mer enn 24 timer sammenhengende (…) I perioder der hundene ikke trenes skal hver hund slippes løs i hundegård minimum 1 time hver 24 time (…) løpegård for to hunder (…) med et minimumsareal på 12 kvadratmeter.”7)
Med denne type anbefalinger fra offisielt hold, sier det seg selv at mange valpeproduserende hunder lever under kummerlige kår uten at det offentlige har noe å utsette på deres miljø.
« Hvite boxere og dalmatinere med store flekker er eksempler på feilvarer. De avlives gjerne umiddelbart.»
Imidlertid finnes også flere ”avlshunder” i private hjem, og lever dermed et normal hundeliv. Oppdrettere utplasserer hunder hos fôrverter eller pålegger valpekjøpere å få ett eller flere kull på hunden de kjøper. Imidlertid er det ikke de hundene som får ett eller to kull som står for den største produksjonen av valper — for å holde hjulene i gang satser de største oppdretterne på tisper med mange kull. Og allikevel: Selv den familien som kanskje bare får et kull med valper og ikke egentlig vil se på seg selv som oppdrettere, bidrar dessverre til overpopulasjonsproblemet, i og med at mange mennesker lar seg friste til å kjøpe en valp fremfor å gi en allerede voksen hund som trenger det, en ny sjanse…
Raselæren
Genetiske undersøkelser har nylig fastslått at tamhunden har fulgt menneskene i rundt 15.000 år. Rasehundbegrepet er imidlertid ikke eldre enn cirka 200 år. Det vil si at den menneskelige raseinndelingen av hunden kun har eksistert i litt over én prosent av tamhundens historie.8) Dessverre har denne raseinndelingen gitt grobunn for mer smerte og lidelse enn hundene noen sinne har blitt rammet av.
For det første er det meningsløst å trekke klare grenser mellom raser på biologisk grunnlag fordi hunden ”alltid” har vært blandet. Det er heller ikke noe behov for å anvende rasebegrepet i dag for verdens rundt 400 hunderaser, fordi det ikke inneholder noe verdifullt for vurderingen av forskjeller mellom hunder.
Genetikken setter faktisk hele rasebegrepet i skammekroken, og to Schäfere kan faktisk være mer genetisk forskjellige enn en Puddel og en Grand Danois eller en tilfeldig blandingshund.
Allikevel er oppdrettsmiljøet en gigantisk pådriver for ”raserenhet” blant hunder. Men raselæren har åpenbare problematiske sider — hvorav den mest innlysende er synet på blandingshunder som mindre ønskede og verdifulle.
Når naturlovene utfordres
Den intensive rasehundavlen har også medført utvikling og videreføring av en rekke genetiske sykdommer og lidelser. Totalt har Assosiation of Veterinarians for Animal Rights i USA registrert over 300 genetisk overførte lidelser hos rasehunder. Noen av disse er så alvorlige at de kan medføre problemer med svekket helse, slik som døvhet, blindhet, hudsykdommer, pusteproblemer, blodsykdommer og kreftsykdommer.
«Den intensive rasehundavlen har også medført utvikling og videreføring av en rekke genetiske sykdommer og lidelser. Totalt har Assosiation of Veterinarians for Animal Rights i USA registrert over 300 genetisk overførte lidelser hos rasehunder.»
Rådet for Dyreetikk har i sin vurdering av hundeavl gitt en rekke eksempler på avl som direkte fører til eller disponerer for sykdom:1) Kortsnutede raser får defekt neseben som fører til pusteproblemer, trange tårekanaler med kronisk rennende øyne og utstående øyne som i ekstreme tilfeller kan falle ut av øyenhulen. Blodhund og Shar pei har så store hudfolder at hudinfeksjon er vanlig — shar pei-valper kan ha problemer med å åpne øynene på grunn av den overflødige huden i ansiktet. Bulldog har trangt bekken og bred skalle – noe som gir fødselsvansker slik at valper vanligvis tas ved keisersnitt. Dachsens lange rygg gjør den utsatt for skiveprolaps. Chow-chow og visse spisshunder har alt for rette bein, slik at leddene blir feil belastet. Svært store hunderaser får ofte sjelett- og leddproblemer på grunn av rask vekst. Noen raser har unormale ryggvirvler som gir trykk på ryggmargen og smerte. Hårløse hunderaser er utsatt for temperaturbelastninger. Hos chihuahua er det vanlig at deler av hjernen kun er dekket med hud på grunn av mangelfult sammenvokst skalleben.
Når NKK blir konfrontert med ulike deler av oppdretten, som åpenbart er skadelige for hundene, er det lettvint å unnskylde seg med de internasjonalt fastsatte rasestandardene. Imidlertid har ikke NKK noen historie for å opponere mot internasjonale standarder som skader dyrene. Tvert imot ble uttalelsen fra Rådet for Dyreetikk møtt med et bortforklarende og tåkeleggende svar, hvor ord som høres mer tiltalende ut brukes for å beskrive de fysiske skavanker hundene må slite med fra de er født: ”At enkelte hunderaser skal ha store, runde og fremtredende øyne, betyr ikke det samme som at de skal ha utstående øyne.9)
”Sunne” standarer?
Raseklubber som avler ”brukshunder” er ofte stolte over å ikke fokusere så mye på utseendet til dyrene. Men selv om ikke utseendet teller så mye som utvelgelseskriterium mellom ønskede og uønskede hunder, har man også her sine kriterier: En hund som ikke kan brukes effektivt, er uønsket — eller som nedenstående sitater formulerer det — verdiløs og ubrukelig:
«Gode poter er viktige. Det er jo faktisk slik at hunden er avhengig av gode poter for i det hele tatt å kunne fungere. Hvordan skal en hund kunne kompensere dårlige poter? Om ikke potene kan klare strabasene er hunden naturligvis verdiløs. Vår standard gir en ganske detaljert beskrivelse av potene…»
– Hjemmesiden til Malamuttklubben«Målet med vårt oppdrett: For oss er en vakker, men ubrukelig springer — like så rase-utypisk som en dugelig springer som ikke ligner på den rasen som den er registrert som.»
– Hjemmesiden til Kennel Desperado – oppdrett av Springer Spaniel«(…) …ingen hund har blitt avlivet som har nok jaktlyst, men hvis de har manglende jaktlyst derimot…».
– Jostein Hellevik i ”Jakt og Fiske nr. 1 1999«Målet må være at vi stadig avler frem bedre jakthunder. I mine øyne er den dachshund med topp eksteriør uinteressant hvis den er ubrukelig som jakthund.»
. K. E. Sveingaard, sakset fra Dachshunden nr.2 1988
Visst er det viktig å være frisk og opplagt og ha gode poter. Men også hunder med poter som ikke tåler timesvis med slede over snø og is eller klarer å sprinte rundt i skogen med skuddsalver rundt ørene, burde ha livets rett. Men ”brukshund”-klubbene er i like stor grad som de andre hundeklubbene ute etter resultater og dyr de kan være ”stolte av”. Og de mindre ”perfekte” individene ofres også her på veien.
Hund som hobby
Alle som har hatt en hund som venn, vet at det er et vennskap som fungerer meget bra. Og i likhet med andre ekte vennskap, fungerer det på godt og vondt: Man stiller opp for sin venn også når vennen er redd og forvirret eller gammel og syk. Man stiller opp for sin venn ikke fordi vennen er pen eller ettertraktet, men rett og slett fordi man er glad i henne. En hund kan selvfølgelig være en venn.
Men kan en hun være en hobby? Kennelklubbene vil fortelle deg at hund er hobby — at hunden du bor sammen med er til for at du liker å stille den ut, trene den, jakte med den eller få den til å trekke slede. I din fritid. Selvsagt kan enkelte av disse aktivitetene også gi hunden positivt utbytte hvis det skjer på hundens premisser. Men kennelklubben gir deg inntrykk av at hundene er skapt for deg og ditt behov for en hobby. Det er de ikke. Selv om de blir oppdrettet, planlagt og solgt for å tilfredstille dine behov, kan de aldri være skapt for deg. De er til for sin egen skyld, og verdifulle for sin egen del — også når de er blandinger, ”feilvarer” i henhold til alle standarder eller ikke ”duger” til det man krever av dem. Men de kan, som du, alltid være en venn…
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2002.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
Kilder
- 1) ”Hundeavl – en etisk vurdering”, Rådet for dyreetikk, Landbruksdepartementet, 1998
- 2) Aftenposten, 14.01.1999
- 3) Forbrukerrapporten nr. 9 , 1994
- 4) ”En hund til 2 mill.”, Aftenposten 20.09.1996
- 5) Dagbladet 17.08.1996
- 6) Forskrifter om dyrepensjonat o.l.,Landbruksdepartementet, (1978)
- 7) ”Utkast til retningslinjer for permantent utendørs oppstalliing og transport av trekkhund”, udatert interndokument Distriktsveterinæren Oslo og Follo laget etter 1998, saksbehandler Line Taugbøl, (Hentet 2002)
- 8) Norsk Kennel Klubbs nettside, (Hentet 2002)
- 9) Norsk Kennel klubb, brev til Landbruksdepartementet 19.01.1999
