Samlede stemmer for våre beste venner

«Holdningene til hunder og andre dyr i samfunnet beveger seg mot intoleranse og krav, fremfor forståelse og hensyn», innleder NOAHs leder Siri Martinsen med, i markering mot hundeloven 22. september. Utenfor Stortinget har det samlet seg over 2000 mennesker, og til sammen var 4000 samlet over hele landet. I folkemengden står også hundene til mange av deltagerne, og minner oss på at de også har en plass i dette samfunnet. For slik er det ikke i dag. Hunden har gått fra å være familiehund og en naturlig del av samfunnet, til noe loven anser som potensielt farlig og konfliktskapende. Hunder nyter kanskje status som menneskets «beste venn», men av alle dyr er det bare hunden som har fått en egen «straffelov» for å hindre ulempe for samfunnet ved sin eksistens.

En hundelov uten hensyn til hunder

Dagens hundelov trådte i kraft i 2004, og skulle samle bestemmelsene om hund og hundehold fra annen lovgivning i én lov. En frontfigur for loven var datidens justisminister Odd Einar Dørum fra Venstre, som nå står på talerstolen på NOAHs markering og selv også ønsker en endring: «Loven fra 2004 bør evalueres, og revideres på de punktene hvor det er nødvendig og riktig å gjøre det.» Det var Venstre som i kraft av å ha justisministeren, hadde ansvar for loven. Det er derfor viktig at det også er Venstre som i Stortinget nå har tatt initiativ til å se kritisk på loven. Og ikke mindre viktig at akkurat Dørum ser at loven ikke på alle punkter fikk den virkning den var ment å ha. For dagens hundelov gjør at hundeeiere må være redde for å miste sine firbente familiemedlemmer når de minst venter det. Det står i hundeloven at den skal legge til rette for et positivt og samfunnsgagnlig hundehold, til glede for den enkelte hundeholder. Men bestemmelsene om å fremme et hundehold som ivaretar hensyn til sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden, er dominert av et syn hvor hunden ses på som problem i seg selv

«Etter 14 år har NOAH erfart alt for mange ganger, at det enkleste i politiets øyne er at hunden bøter med livet.»

Det kan nesten virke som om hunden burde være usynlig, og verken bør ses eller høres. Den skal ikke være til «urimelig ulempe» for folk, miljø eller andre interesser, og den skal ikke skape utrygghet for andre. Hva mennesker opplever som en ulempe, og hva som gjør noen utrygg, er imidlertid subjektivt. Dessverre kan et dyrs blotte eksistens føre til utrygghet hos noen. Og har hunden vært til en «urimelig ulempe», er det ikke omplassering, bøter eller andre tiltak som prioriteres. Etter 14 år har NOAH erfart alt for mange ganger, at det enkleste i politiets øyne er at hunden bøter med livet. Selv holdningsgrunnlaget til hundeloven synes å ha vært at hunden er et farlig og konfliktskapende dyr. I forarbeidene til loven står det at hundens utfoldelse, natur og fysiske styrke kan være en risiko for voksne, barn, husdyr og vilt. Hunden kan være en ulempe for miljøet ved støy, forurensning, og at enkelte mennesker kan oppleve dem som skremmende.

Guri Larsen, professor i kriminologi, uttrykker fra talerstolen sin frustrasjon over lovens generaliserende holdning, som får alle hunder til å fremstå som en ulempe: «Alle hunder, uansett atferd, oppleves [av loven] som en representant for en potensielt farlig art. Ikke som enkeltindivider, der det kan skilles mellom farlighet og hva som er artstypisk atferd.» Hundeloven bryter, ifølge Larsen, med dyrevelferdslovens formål som sier at dyr har egenverdi, at de skal respekteres og kunne utøve naturlig atferd. Hunder kan avlives fordi de oppfattes som farlige, men hva som er en farlig hund defineres ikke i loven. Slike følelser er subjektive, og varierer stekt fra person til person. Larsen avslutter sin tale med ord som oppsummerer godt hva hundeloven i praksis er blitt: «Loven er gjennomsyret av fordommer, kunnskapsløshet og udokumentert syn på hva slags dyreart hunden er.»

En kamp for rettferdighet

Gjennom 14 år med hundeloven har NOAH vært vitne til at en rekke helt vanlige hunder er blitt fradømt livet. Blant dem er det trolig hunden Bob sin historie som har engasjert flest mennesker over hele Norge. Lisbeth Nyrud, søsteren til Bobs eier, er tilstede på markeringen og forteller i sin appell om hvordan det føles å være familien til en dødsdømt hund: «At noen i det hele tatt kunne finne på å beskrive Bob som en aggressiv og farlig hund var så fjernt for meg at jeg tenkte at det måtte være en feil.»

Bob ble dømt til døden av Høyesterett, selv om hundefagkyndige anså ham som en trygg og vennlig hund, og det aldri var lagt frem bevis for bitt. Dommen uttrykte at «loven gjør dyr til gjenstander», og at det ikke skal tas hensyn til den etiske siden ved å ta et dyrs liv. Bob ble, som omtalt tidligere i NOAHs Ark 2/2018, reddet av ukjente rett før Politidirektoratet skulle iverksette avlivingen. Men for de aller fleste dødsdømte hunder ender det med døden. Mange bruker store summer på å prøve å redde sitt familiemedlem, og bærer sin sorg i ensomhet.

«Dommen uttrykte at loven gjør dyr til gjenstander, og at det ikke skal tas hensyn til den etiske siden ved å ta et dyrs liv.»

Hunden Buddy er et eksempel på en slik sak – for første gang velger Buddys eier å fortelle sin historie i offentligheten. Foran en forsamling som snart har problemer med å holde tårene tilbake, forteller Buddys eier, Lisbeth McBride, sin sterke historie om en 2 ½ år lang kamp mot rettssystemet. De psykiske og økonomiske belastningene for McBride var store. Buddys hundefagkyndige tester viste at heller ikke han var å anse som farlig. Buddy hadde blitt vanskjøttet og var reddet av McBride – fra å være en usikker hund, hadde hun klart å få ham til å være en hund som mange i lokalmiljøet satte pris på. Men én tilfeldig hendelse skulle føre til Buddys død. McBride beskriver hvordan hun måtte «mase seg» til å få se ham en siste gang, og fikk 15 minutter til å ta farvel før avlivingen ble utført på kennelen der Buddy hadde levd i politiets varetekt: «Det er umulig å beskrive hvilken sorg dette er. Buddy er død, men han blir aldri glemt av meg eller alle rundt ham. Hvil i fred kjære Buddy.»

Fagkyndige blir ikke hørt

Et av NOAHs hovedankepunkter mot hundeloven er at den er basert på myter og fordommer om hundeadferd fremfor kunnskap, og at fagkyndige uttalelser om hunder overses i retten. Hundepsykolog Tess Erngren stiller på markeringen for å være en stemme for de dyrene hun til daglig jobber med, for at mennesker skal få en bedre forståelse for dem: «Dagens samfunn har utviklet en nulltoleranse for at dyr kan ha individuelle behov og uttrykke naturlig atferd. (…) Hunder skal ikke få lov å oppføre seg som hunder.» Videre forteller hun at mange hunder må betale dyrt for at vi mennesker ikke har nok kunnskap og forståelse for deres behov. Hunden er avhengig av å ikke havne i situasjoner der dens oppførsel blir feiltolket, for det har ingenting å si at personen som tolker atferden ikke har noen forkunnskaper. Med dagens hundelov kan ikke hundeeiere belage seg på fagkunnskap om en sak skulle oppstå.

Det er svært bekymringsverdig at fagkunnskap tilsidesettes – i realiteten kan man si at dette også bryter prinsippet i dyrevelferdslovens § 6, om plikt til kompetanse. Dette er ikke lengre bare et problem for hunder og deres eiere, men for hele samfunnet. Dette er en usikkerhet og en belastning for hundeeiere – noe NOAH ser tydelige når fortvilte hundeeiere ringer vårt kontor for hjelp. Som Erngren sier i sin appell: «I dag går ingen hunder trygge i Norges gater.»

«En ny lov burde inkludere og vektlegge kunnskap om hundens språk og na turlige adferd, hvordan mennesker kan lære å omgås hunder, og hvordan hunder kan behandles på en verdig måte.»

Samme dag som markeringen har NOAH en kronikk i Aftenposten sammen med tre av de mest kjente hundeskolene i Norge; Erngrens «GoodDog», Espen Gudims «Din beste venn» og Nina Haalands «Hund i fokus»: «En ny lov burde inkludere og vektlegge kunnskap om hundens språk og na turlige adferd, hvordan mennesker kan lære å omgås hunder, og hvordan hunder kan behandles på en verdig måte.»

Politisk motstand mot hundeloven

Situasjonen som hundeloven har skapt, begynner også å bekymre politikere fra flere partier. Tilstede på markeringen er stortingsrepresentant Stine Olsen fra Fremskrittspartiet. Som hundeeier selv, uttrykker hun ekte bekymring for dyrene det angår: «Det skal så lite til for at en hund blir avlivet i dag, og vi vet dessverre at dersom en hund ser farlig ut, eller blir definert av hvem som helst som farlig eller ustabil, så er sjansen stor for at han må bøte med livet…» Loven reflekterer en manglende respekt for dyrs egenverdi og for liv generelt, når det enkleste for politiet er å ta livet av noens aller beste venn. «I dag snakker vi mye om toleranse, og de fleste er enige i at toleranse er en viktig verdi i det norske samfunnet. Som levende vesener med egenverdi har også dyr rettigheter, og det betyr at den samme toleransen må utvises mot dem. Vi kan ikke kalle oss et velutviklet samfunn uten toleranse og respekt for dyr og deres rettigheter», fortsetter Olsen i sin appell.

Stortingsrepresentant Une Bastholm fra MDG forteller om sin egen oppvekst med familiens trofaste rottweiler – en hundetype som nå risikerer å bli sett skrått på av de som først og fremst ser på hunden som et problem: «En rottweiler var en av mine beste venner i hele barndommen. Jeg husker at noen spurte meg om ikke hun var «farlig». Det finnes mange myter om menneskets beste venn. Og det betyr at det i alle fall i lovverket vårt skal være kunnskap som ligger til grunn. Det er et viktig prinsipp i en rettsstat at loven er tydelig. Hundeloven er åpenbart ikke tydelig. Hundeloven setter hundeeiere i veldig vanskelige situasjoner der man sitter med bevisbyrden, for å på vise både rasetilhørighet og lynne hos dyret. Et annet viktig prinsipp i en rettsstat er at man er uskyldig til det motsatte er bevist. Siden dyr har moralsk status i Norge burde det også gjelde dyrene og dyreeierne. Miljøpartiet de Grønne kommer til å jobbe for at hundeloven skal bli oppdatert, slik at vi får en ny hundelov som er basert på dyrs egenverdi og på fagkompetanse om dyr.»

Etter NOAHs markering har flere triste hundesaker dukket opp i mediebildet, og enda flere har ringt NOAH for hjelp. Den siste saken som har nådd offentlighetens lys, handler om Nala, en blanding av malamute og labrador, som ifølge eieren ble stanget av en sau da hun gikk på tur i bånd. Hunden ble sammenfiltret med sauen i hundebåndet og dratt utfor en skrent, slik at eier måtte slippe båndet. Sauen ble bitt i hendelsen, og Nala er nå dømt til døden. Skal det være dødsstraff for uhell? For å bli redd i en ekstraordinær situasjon? Med dagens hundelov skal det mindre til enn dette for å miste hunden sin. Men det unge paret som eier Nala og hennes golden retriever-venn, gir likevel ikke opp, og har nå begynt på den tunge kampen i rettssystemet.

«Det er et akutt behov for en lov som fungerer for både dyr og mennesker. At en hund utøver normal atferd skal ikke koste den livet.»

Venstres initiativ i Stortinget om revurdering av loven, gikk enstemmig igjennom justiskomiteen i fjor. Nå har saken ligget hos justisdepartementet i ca. ett år – og NOAH har sendt innspill. I komitehøringene på Stortinget i høst ba NOAH justiskomiteen om å påskynde arbeidet. Det er et akutt behov for en lov som fungerer for både dyr og mennesker. At en hund utøver normal atferd skal ikke koste den livet.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2018