NOAHs innspill til Stortinget - ny hundelov

NOAH har jobbet for å endre hundeloven i over 18 år, og endelig er vi i innspurten for viktige endringer. NOAH har nå sendt omfattende innspill til Stortinget og vi har oppfordret en rekke fagpersoner til å komme med deres innspill. Vi har hatt og skal ha flere møter med politikere i komitèen, og disse har også fått tilsendt NOAHs rapport som du kan lese her: NOAHs rapport om hundeloven (pdf). Innstillingen fra komitèen er ventet 16. mai og 24. mai skal den nye loven stemmes over i Stortinget.

Her kan du lese hele NOAHs innspill til Stortinget:

Den nye hundeloven er en klar forbedring fra dagens lov, og mange av endringene som er gjort også i siste revidering av departementet, er viktige å beholde. Definisjonene er klarere og mer faglig forankret. Noen definisjoner – som for eksempel «jaging» – vil fortsatt kunne medføre avliving av hunder som ikke utgjør noen større risiko enn andre hunder. Det er derfor viktig å gjennomgående understreke at de minst inngripende tiltak skal prioriteres. Uheldig bruk av begrepene i vedtak vil også kunne avhjelpes ved å ta inn igjen krav om sakkyndig vurdering – et av de viktigste endringsforslagene NOAH foreslår. Under utdyper vi fem viktige endringer vi mener bør gjøres for at hundeloven skal sikre trygghet for både hund og samfunn:

Sammendrag av punkter NOAH mener må endres

• NOAH mener det er svært viktig at krav om hundesakkyndig vurdering må tas inn igjen i § 18 og § 18a: «Før det fattes vedtak om avlivning skal det innhentes en hundesakkyndig vurdering i form av en konkret vurdering av hunden. Sakkyndig skal ha formell kompetanse og utnevnes av departementet. Sakkyndig vurdering skal tillegges vekt.»
• NOAH anmoder om at man ikke legger inn noen presumpsjon om avliving i § 18, men tvert imot understreker at: «Hunden skal ikke avlives når omplassering, enten alene eller i kombinasjon med andre forebyggende virkemidler, vil avhjelpe fremtidig risiko.» Det er viktig at omplassering gjennomgående fremheves som reel løsning. For § 18a mener vi det bør presiseres at: «Avliving kan bare skje hvis hunden utgjør en større risiko i fremtiden enn andre hunder og mindre inngripende virkemidler ikke er tilstrekkelig til å avhjelpe denne risikoen.»
• For §§ 14 a, b, c og 15 mener NOAH det er svært viktig å ikke legge inn noen føringer som peker mot avliving – både av hensyn til hunden og allmenn sikkerhet. NOAH anmoder om at følgende tekst i §§ 14 a, b, c og 15 endres fra «fremstår som nødvendig (for å avverge skade), herunder avliving» til «er nødvendig (for å avverge skade)».
• For å hindre emosjonelt press for å godta avlivingsvedtak, vil NOAH oppfordre til å legge til følgende til § 24: «Eier har rett til å besøke hunden ukentlig. Eier har rett til å være til stede ved avliving dersom utfallet av saken blir at hunden avlives.»
• For å hindre forskjellsbehandling av personer med dårlig råd, og bruk av økonomiske pressmidler fra politiet, vil NOAH oppfordre om å legge til følgende i § 26: «Ved vedtak om avliving etter §§ 18, 18a, 19, skal politiet stå for løpende kennelutgifter frem til saken er avgjort.»

Behov for endring: §§ 14 og 15 må ikke fremheve avliving

§§ 14 og 15 omhandler ellers ulovlige handlinger mot hund i en akutt situasjon. Likevel kan inngangskriteriet for at det er en akutt situasjon være kun «jaging» – at hunden «springer målrettet etter» noen. Som alle vet trenger ikke det at en hund løper etter noen bety at det er en faresituasjon – hunder springer også etter for å hilse og leke. Bruk av ellers ulovlige og irreversible inngrep mot hunden bare den springer målrettet etter noen, må unngås.

Det må komme tydeligere frem i bestemmelsen om enhvers rett til å foreta inngrep mot hund på stedet at avliving og andre inngripende tiltak er siste utvei og at mindre inngripende tiltak alltid skal benyttes hvis mulig. Erfaring fra den nåværende loven har vist at terskelen for når det har blitt sett som nødvendig å avlive en hund ved jaging, har blitt satt for lavt. Det er derfor behov for å tydeliggjøre i lovteksten at mindre inngripende tiltak alltid må være forsøkt uten å lykkes, med mindre det er klart at slike tiltak ikke ville ført frem. Det er viktig at det kommuniseres tydelig at de mest inngripende tiltakene bare skal brukes i reelle nødsituasjoner.

Ved inngrep i akutte situasjoner ved pågående eller nært forestående angrep kan enhver gjøre det som fremstår nødvendig. Bestemmelsen gir større skjønnsmargin enn den alminnelige strafferettslige reglen om nødverge. NOAH har foreslått at det må være krav om at inngrepet faktisk er nødvendig og forsvarlig. Ved å innføre disse vilkårene så ivaretar man fortsatt skjønnsmarginen som er nødvendig i en presset situasjon, samtidig som det tydelig kommuniseres at det stilles visse krav for hvor langt man kan gå.

Departementet har i siste revidering føyd på «herunder avliving» i §§ 14 a, b, c og 15. Dette er svært negativ og legger en særlig føring om at avliving er en form for «førstevalg». Det er ikke nødvendig å nevne det, fordi det er implisitt i «ellers ulovlige» inngrep, som er altomfattende. Å nevne avliving har dermed kun den effekt å fremheve dette foran andre, ofte mer velegnede, tiltak. At avliving har særlig fokus i disse paragrafene kan føre til farlige situasjoner. Det er slett ikke sikkert at situasjonen er truende selv om den oppfattes slik. Og i situasjoner som er reelt farefulle, vil mindre aggressive tiltak enn forsøk på å regelrett drepe hunden ha større sannsynlighet for å løse situasjonen uten skader. Det er svært viktig å ta vekk ordet «avliving».

NOAH anmoder om at følgende tekst i §§ 14 a, b, c og 15 endres fra «fremstår som nødvendig (for å avverge skade), herunder avliving» til «er nødvendig (for å avverge skade)».

Behov for endring: §§ 18, 18a må ha krav om sakkyndig vurdering

Politiet kan vedta avliving dersom inngangsvilkårene er oppfylt og avliving ikke fremstår som et “uforholdsmessig tiltak”. I praksis er terskelen for at avliving skal anses uforholdsmessig satt svært høyt etter dagens lov. Forholdsmessighetsvurderingen har i realiteten blitt illusorisk. En av intensjonene bak den nye loven var å endre dette. Avliving må heller være siste utvei i de tilfeller hvor ingen mindre inngripende tiltak kan forebygge en fremtidig risiko. Departementet uttrykker også at avliving “ikke vil være forholdsmessig dersom kan kommer til at andre tiltak ville ha ført til et tilfredsstillende resultat”.

For å vurdere om hunden utgjør en større fare enn andre sammenlignbare hunder som kommer i lignende situasjon, og for å vurdere om andre tiltak kan eliminere eller tilfredsstillende redusere denne faren, er det nødvendig med hundesakkyndig vurdering. Det er av stor betydning at en slik vurdering bygges på hundefaglig kunnskap, og sakkyndige vurderinger må ha stor vekt. En sakkyndigvurdering er helt sentralt for å oppnå formålet om reell forebygging. Det er viktig at den sakkyndige både vurderer den konkrete hendelsen og gjør en vurdering av den konkrete hunden. Det er viktig at gjennomføringen av sakkyndigvurdering ikke avhenger av om hvorvidt eier har fremsatt krav om det. En slik vurdering er en forutsetning for å treffe riktig vedtak.

Departementet foreslo å ta inn i loven mulighet for å kreve sakkyndig vurdering. Til tross for sterk støtte fra flertallet av høringsinstanser, har departementet valgt å ta det ut. NOAH mener det er avgjørende at krav om sakkyndig vurdering før et avlivingsvedtak, tas inn igjen i loven i §§ 18 og 18a.

Dette punktet er viktig fordi politiet ikke har kunnskap om hundeadferd, og man risikerer at lovens faglige fokus «faller sammen» i praksis fordi avlivingsvedtak etter §§ 18 og 18a fortsatt gjøres ene og alene av politifolk som ikke har kunnskap om hund. En av de aller viktigste grunnene til å revurdere loven, var å få en ny lov basert på faglig grunnlag. Men like viktig som at departementet har brukt hundekyndige fagfolk i utarbeidelse av loven, er det at politiet må bruke tilsvarende kunnskap i de vedtak de gjør etter loven.

Departementet skriver at de «anser at politiet har den nødvendige kompetansen» til å vurdere hunders adferd, og at krav om sakkyndig uttalelse vil «kunne medføre uforholdsmessig stor ressursbruk for politiet”. NOAH er svært uenig i dette. Uforholdsmessig stor ressursbruk får man ved avgjørelser som ikke er gjort på faglig kompetent grunnlag – ikke ved å sikre vedtak faglig. Erfaring har vist at det er politiets manglende kunnskap om hund, kombinert med dårlig definerte rammer i selve loven, som har ført til en stadig mer urimelig tolkning av nåværende hundelov. Høringsrunden viste dessverre også at både politidistrikter og Politidirektoratet legger til grunn utdatert og feilaktig kunnskap om hund. Lovens gode intensjoner må ikke på nytt bli offer for ukyndig tjenesteutøvelse. For å bistå politiet i å unngå dette, må hundesakkyndig vurdering innføres før avlivingsvedtak.

Å utnevne et antall hundesakkyndige for slike oppgaver er ikke problematisk. Det er nå mulig å ta både bachelor og master inn etologi, og ved NMBU kan man ta en master i hundeetologi, i tillegg til andre utdannelser som gir høy hundefaglig kompetanse.

NOAH anmoder om å ta inn følgende setning i både §§ 18 og 18a: «Før det fattes vedtak om avlivning skal det innhentes en hundesakkyndig vurdering i form av en konkret vurdering av hunden. Sakkyndig skal ha formell kompetanse og utnevnes av departementet. Sakkyndig vurdering skal tillegges vekt.»

NOAH anmoder også om at man ikke legger inn noen presumpsjon om avliving, og at følgende strykes fra § 18: «En hund som har påført et menneske betydelig skade bør normalt avlives.»

For å sikre at hunder ikke reelt sett avlives på grunn av rasen de tilhører, anmoder NOAH også om at følgende legges til § 18a: «Avliving kan bare skje hvis hunden utgjør en større risiko i fremtiden enn andre hunder og mindre inngripende virkemidler ikke er tilstrekkelig til å avhjelpe denne risikoen.»

NOAH anmoder videre om at omplassering vektlegges i større grad i begge paragrafer, og at denne ordlyden endres: «Dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, skal politiet søke å omplassere en hund fremfor å avlive den.» NOAH foreslår følgende ordlyd isteden: «Hunden skal ikke avlives når omplassering, enten alene eller i kombinasjon med andre forebyggende virkemidler, vil avhjelpe fremtidig risiko.»

Behov for endring: §§ 24 og 26 må hindre utilbørlig bruk av emosjonelt og økonomisk press fra politiet

Politiet har i dag en praksis med å ta hunder rask i forvaring, og presse eiere til å godta avliving ved å true med høye kennelutgifter så vel som emosjonelt press i trussel om at eier ikke får se hunden igjen og at de ikke får lov å være til stede ved avliving, dersom de ikke umiddelbart godtar avliving. NOAH har erfart dette i mange saker, og det fører til illusorisk klageadgang og en forskjellsbehandling i rettssikkerhet. Særlig går et slikt utilbørlig press ut over mennesker som har dårligere råd.

Politiet bruker avliving som en «enkel utvei» med lite saksbehandling, og bruker økonomi som aktivt pressmiddel for å få det til – de beskriver at de «prøver (…) å få eiers samtykke til avlivning. Gis samtykke kjøres hunden umiddelbart til veterinær for avlivning, slik at en unngår problematikk omkring eventuell tilbaketrekking av samtykke. Rapporter mv. Skrives etter at hunden er avlivet (…) det er viktig å merke seg at det kan settes vilkår om hundeeier skal betale kostnadene knyttet til avlivningssaken. Dette vil i første rekke gjelde kennelkostnader hvis hunden holdes i beslag. I en sak fra vårt distrikt kom disse på over kr 100.000,-. Settes det vilkår om betaling av kostnader bør det forskuddsbetales. Følger ikke hundeeier de vilkår som er satt, kan vedtaket settes i verk straks. Treffes det vedtak om avlivning bør det tas beslag i hunden.»

En slik praksis er uverdig – hunder og eiere skal ha lik rettssikkerhet uavhengig av eiers økonomi. NOAH ser det som positivt at departementet allerede har presisert i § 24 at forvaring som sådan kun skal gjøres «om nødvendig» (og likeledes at forvaring etter § 17 skal være «kortvarig» og «om nødvendig»). Men ytterligere endringer i paragrafene er nødvendig:
For å hindre emosjonelt press for å godta vedtak, vil NOAH oppfordre til å legge til følgende til § 24 «Politiets forvaring av hund»: «Eier har rett til å besøke hunden ukentlig. Eier har rett til å være til stede ved avliving dersom utfallet av saken blir at hunden avlives.»

For å hindre forskjellsbehandling av personer med dårlig råd, vil NOAH oppfordre om å endre § 26, for å unngå at trusler om umiddelbare kostnader ikke skal hindre folk i å klage på vedtak om avliving. Loven må være lik for alle – man skal ikke bli «tvunget» til å godta avliving fordi man ikke har likviditet til å betale kennelutgifter. NOAH foreslår følgende tillegg til § 26: «Ved vedtak om avliving etter §§ 18, 18a, 19, skal politiet stå for løpende kennelutgifter frem til saken er avgjort.» Økonomiske krav burde derfor ikke kunne fremsettes før etter saken er ferdigbehandlet, slik som er tilfellet etter svensk og dansk rett. Staten bærer kostnadene ved forvaring frem til saken er ferdigbehandlet. Slik vil politiet også få et insentiv til å komme med godt begrunnede vedtak. Ved dårlig begrunnede og uriktige vedtak risikerer de selv å måtte bære kostnadene ved forvaring. I tillegg kan det sørge for at forvaring bare brukes i de tilfeller det faktisk er nødvendig, dersom politiet selv må stå for kostnadene i første omgang.

NOAH mener disse grepene må til for å sikre at rettssikkerheten til både hund og eier ivaretas uavhengig av økonomiske hensyn.

En lov som ivaretar både hund og samfunn

NOAH ønsker en lov som anerkjenner og ivaretar hunders egenverdi og de fordeler hundehold har for samfunnet. Loven må fremme toleranse og forståelse for hunders individuelle behov og naturlige atferd, og tydeliggjøre samfunnets og hundeeiers rolle i å forebygge uheldige hendelser og skader gjennom økt kunnskap og forståelse. For å oppnå dette er det viktig at loven bygger på og inkluderer vurderinger basert på hundefaglig/etologisk kompetanse og veterinærkompetanse. Videre er det sentralt at loven i større grad fokuserer på reell forebygging, og at det innføres et tydelig skille mellom forebygging i forkant av uheldige hendelser og skader, administrative tiltak i etterkant og hvordan hundeholder eventuelt skal straffes. Det må komme klart frem i loven at avliving aldri skal skje med mindre det er helt nødvendig for å forebygge fremtidig skade – slik at det ikke i realiteten er en form for straff. Loven må ikke bidra til å øke frykt og konflikt, men bidra til at samfunnet har kunnskap om og toleranse for naturlig hundeatferd.

Slik praksis har vært til nå fremstår det som at terskelen for avliving er lavere enn terskelen for mindre inngripende tiltak. Når hundeloven nå endres er det viktig å sørge for at politiet reelt sett tar i bruk mindre inngripende virkemidler for å forebygge fremtidige uheldig situasjoner og skader. Dagens hundelov legger i utgangspunktet opp til bruk av mindre inngripende virkemidler, men som det står i departementets høringsnotat “kan det likevel synes som politiet finner det vanskelig å fatte vedtak om de minst inngripende tiltakene”. Når en slik hjemmel fremgår av loven uten at den tas i bruk i særlig grad er det behov for å tydeliggjøre lovens forebyggende del. For at loven skal ha forebyggende effekt må det være stor vekt på de forebyggende tiltak som kan iverksettes på et tidligere tidspunkt.

Det er svært viktig at loven anerkjenner sammenhengen mellom dyrevelferd for hund og trygghet for samfunnet, og denne setningen i § 1 er meget viktig: «Hunder skal behandles og bli ivaretatt på en slik måte som overensstemmer med og tar hensyn til deres natur.»

Viktigheten av dyrevelferd

Det at viktigheten av dyrevelferd stadfestes i §1 gir loven en helhetlig overbygning. Ofte vil problematisk atferd og uheldige hendelser være et signal fra hunden om at noe er galt – enten noe galt i den konkrete situasjonen, men også som tegn på for eksempel fysisk sykdom/uhelse, uegnet miljø m.m. For å forebygge uheldige hendelser og skader er det viktig at signaler om at noe er galt plukkes opp på et tidlig tidspunkt og at loven gir kompetanse til å pålegge hundeeiere å følge opp problemene. Vekten på forebyggende tiltak og lite inngripende tiltak er derfor svært viktig. Dyrevelferdsproblemer som risikofaktorer vil ikke forsvinne fordi enkelthunder avlives, slik risiko følger gjerne eier som risikerer å utsette stadig nye hunder for risiko.

NOAH vil understreke sammenhengen mellom sykdom/skade og risiko for uheldige hendelser – dårlig tannhelse eller leddlidelser skaper smerte og irritasjon og hunden har ingen annen måte å fortelle dette på enn å gjøre avverge-handlinger. En studie viser også sammenheng mellom bitt og hudsykdom med kløe/infeksjon. Derfor er det viktig å presisere i § 18, slik det nå er gjort, at veterinærundersøkelse skal gjøres og at sykdom/skade ikke skal være avlivingsgrunn, dersom det kan behandles.

NOAH vil også understreke viktigheten av å ha fokus på eier og hundeholdet gjennom tiltak etter § 17, samt straffesanksjoner mot eier. Har hendelsen sammenheng med et dyrevernmessig problem, må dette også tas tak i. Viser det seg at eier er uegnet til å ta vare på hund, er det viktig at dette avdekkes, istedenfor at hunden avlives. Hunder skal ikke avlives fordi de er offer for dårlig dyrevelferd. Sammenhengen mellom dårlig dyrevelferd og uheldige hendelser, tilsier derfor at omplassering også må brukes aktivt som forebyggende tiltak, og istedenfor avliving.

Omplassering – en reell løsning

Det er svært viktig at loven prioriterer omplassering tydelig, og NOAH ser helst at dette i enda større grad blir vektlagt i lov og forarbeider. Omplassering oppleves som et inngripende tiltak av eier, men avliving er langt mer inngripende. Overfor hunden er avliving et svært negativt tiltak som fratar den mulighet for et godt liv, mens omplassering ikke bare «mindre inngripende», det kan i mange tilfeller være et tiltak som tar hunden fra en dårlig dyrevelferdssituasjon til et godt liv. Gitt det man vet om sammenheng mellom dårlig dyrevelferd og risiko for uheldige hendelser, er det å gi hunden mulighet til et godt liv ved omplassering en selvsagt og viktig løsning. Omplassering må velges over avliving ved hundeholders manglende oppfølging av forebyggende tiltak. Det er åpenbart at her ligger ikke problemet hos hunden, men hos hundeholder.

Omplassering er imidlertid også en løsning i tilfeller hvor det ikke er gjennomgående dyrevelferdsproblemer, men uhell som har ført til hendelser. I flere saker fra rettspraksis med nåværende lov fremstår omplassering ikke som et alternativ hvis retten først har kommet til at hunder utgjør en risiko – uten en reell vurdering av hvorvidt omplassering vil avhjelpe risiko, eventuelt i kombinasjon med andre tiltak. For eksempel hvis en hund er av en rase som er disponert til å jage husdyr, så vil denne anses som en fremtidig risiko, uten at man åpner for å gå inn i en vurdering av at denne risikoen faktisk vil forsvinne helt hvis hunden omplasseres til et område uten husdyrhold. Omplassering må derfor gis en mer fremtredende rolle og fremstilles som et reelt førstevalg i situasjoner av mer alvorlig karakter. Omplassering er ikke bare noe som skal vurderes etter at man er kommet til at vilkårene for avliving er oppfylt og man derfor allerede har skapt en slags presumsjon for at hunden utgjør risiko – hvis omplassering vil avhjelpe risikoen ved hundeholdet burde resultatet være at avliving ikke kommer på tale.

Som i nåværende lov likestiller endringsforslaget avliving og omplassering som tiltak i de tilfeller eier ikke henter en løs hund som er i forvaring hos politiet. NOAH mener avliving ikke skal skje i slike tilfeller, og at forarbeidene er tydelige på at politiet må involvere aktører som driver med nettopp omplassering.